Verdensøkonomien er en levende organisme - som en sau. Hvis noe går virkelig galt et sted, så rammes hele organismen, hevder forskeren Petter Braathen. 

Kalle Moene mener evolusjonstanken bør bli litt mer sentral i økonomisk forskning. ( Foto: JAN TOMAS ESPEDAL ) 

Dag O. Hessen anbefaler flere økonomer å ta en kikk på spillteori. ( Foto: ROLF M. AAGAARD ) 

Noe i oss gjør at ipoden trer frem og velges, mener biolog Dag O. Hessen. 

Frosken blir grønn automatisk. Skjer det også ting på samfunnsnivå som vi vanskelig kan påvirke? ( Foto: SCANPIX ) 

Charles Darwin

Født 12. februar 1809 i Shrewsbury, England.

Naturforsker som grunnla den moderne evolusjonsteorien. Bidro også med en rekke andre arbeider innen systematikk, økologi og paleontologi.

Artenes opprinnelse regnes som hans hovedverk. Utgitt i 1859.

Døde 19. april 1882.

Dobbeltjubileum. I år er det 200 år siden Darwin ble født og 150 år siden Artenes opprinnelse ble utgitt.

Evolusjon

Arter utvikles over tid og kun de mest tilpasningsdyktige individene overlever og fører sine gener videre (naturlig utvalg).

Endringene i naturen skjer gradvis, ikke sprangvis.

Arter kan gi opphav til nye arter.

Spillteori

En matematisk teori utviklet av ungarsk-amerikaneren John von Neumann i 1928. Opprinnelig beskriver spillteori en situasjon med to spillere og deres mulige strategier overfor hverandre.

Teorien er brukt på områder som spill, militærteori, økonomi, sosiologi, statsvitenskap og evolusjonsbiologi.

I klassisk spillteori har spillere strategier, i biologi har arter strategier (genotypiske varianter) som arves av individer.

Evolusjonær spillteori dreier seg i hovedsak om utviklingen av normer, kultur og institusjoner i samfunnsøkonomien.

Modellene innenfor denne teoriretningen er etter hvert svært varierte, men et fellestrekk er at strategier som gir en relativt høy avkastning, over tid øker sin representasjon i en befolkning.

Kompleksitetsteori

Kompleks systemteori er en tverrvitenskapelig tilnærming for å forstå bedre fysiske, biologiske, økologiske, digitale og sosiale systemer og sammenhengen mellom dem.

Komplekse systemer kjennetegnes av:

- hierarki i form av mange varierte deler i helhet (Helheter som igjen er deler i større helheter.)

- høy grad av varierte linker mellom delene

- høy grad av gjensidig avhengighet mellom delene

- konstant endring og utfoldelse over tid(evolusjon)

- deler som tilpasser seg eller endrer sine lokale omgivelser

- delene har begrenset input fra helheteni systemet

Eksempler på komplekse systemer er verdensmarkeder, biotoper, Internett, maurtuer, organisasjoner, menneskekroppen, nasjonalstaten og EU, for å nevne noen.

Schumpeter

Ifølge den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter gikk økonomien gjennom perioder med oppgang og nedgang, og det var nettopp i nedgangstider at grunnlaget for ny vekst ble lagt.

Schumpeter kalte det «kreativ destruksjon».

Annonse

 

Var finanskrisen like vanskelig å unngå som det ville vært å forhindre at en art over tid utviklet vinger eller røde nebb? Stadig flere mener Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, uten at det lukter av gammeldags sosialdarwinisme.

Vi har snakket med en psykologiprofessor, en organisasjonspsykolog, to samfunnsvitere, en økonomiprofessor og en Darwin-spesialist.

Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith*?

«Statsadministrasjonen burde berike sin egen tankegang ved å sette seg inn i noe av dette.»
Kalle Moene, professor i økonomi

The missing link.

Jakten på forbindelsen mellom natur og økonomi starter på Kaffebrenneriet nederst i Hegdehaugsveien i Oslo. Organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes kommer syklende i snøslapset, 15 minutter forsinket. Han er imidlertid effektiv når han først er på plass, og allerede før han har hengt fra seg den grønne jakken, slår han fast at evolusjonsteori er velegnet for å forstå alle store skift i populasjonen.

–Det er et viktig tilleggsperspektiv til den rådende økonomiske tenkningen, hvor man forsøker å styre mot balanse og likevekt, sier Stoknes, som i fjor ga ut boken Penger & sjel.

Helheten større enn delene.

Stoknes bestiller lunsj og kaffen kommer på bordet. Vi begynner med det store bildet: Hvor stanser naturens lover? Biologien «vet» åpenbart hva den skal gjøre – den gjør det, steg for steg, og sakte, men sikkert utvikles en art, den finslipes eller går dukken. Kan det tenkes at systemer har det på samme måte? Altså at det ikke kun er snakk om en metafor, men at både gener og samfunnsstrukturer har en iboende «bevissthet»?

–En slik systembevissthet ligner nok ikke på menneskelig bevissthet, men vi kan godt si at systemer har en egen form for intelligens. De finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper, helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over. Det vet vi fra både kvantefysikk og biologi. Tidligere ville økonomer forsøkt å forklare det som skjer med begreper fra fysikken, men på grunn av finanskrisen mister vi tiltro til den klassiske økonomiske forklaringsmodellen, sier Stoknes. Han venter at det nå vil komme en rekke teorier som forsøker å forklare finanskrisen med denne biologiske logikken i bunnen.

–Hva kan disse nye modellene bidra med hvis de blir tatt i bruk?

–De vil medføre større evne til helhetstenkning, mindre skråsikkerhet, større aksept av mangfold og brudd. En evolusjonsteoretisk tenkning er mer i overensstemmelse med naturlig systemdynamikk. I dag har vi økonomiske modeller som er basert på langsiktig likevekt og som er statiske. Det er et problem – fordi vi er dynamiske, påpeker Stoknes . Det er også naturen vi er avhengig av.

Vekst - kollaps - vekst - kollaps.

Stoknes går i gang med å tegne opp ned-trekanter i luften med begge hender.

–Sånn oppfører naturen seg, forklarer han. –Evolusjonen skaper et stadig større mangfold av arter, for så å møte på plutselige utryddelsesperioder, sånn: De glidende hendene sklir skrått utover og illustrerer vekst, før bevegelsen plutselig kollapser, hendene møtes på midten og en epoke ser ut til å være over.

–Slike epoker får ofte en brå slutt ved at det skjer noe stort, som en klimaendring, sier Stoknes.

–Eller en finanskrise?

–Ja, en finanskrise kan sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. I lokal målestokk er Kongsberg Våpenfabrikk et godt eksempel på slike mekanismer: De gikk dundrende konkurs på 1980-tallet og et stort mangfold av mindre bedrifter vokste frem i konkursens kjølvann. Det var slike fenomener den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter kalte kreativ destruksjon, sier Stoknes.

–Så en finanskrise er nærmest et gode?

–Vel, det er skummelt å si ja til det, men faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling. Det kan virke etisk betenkelig å tenke slik, en dinosaur ville neppe vært fornøyd, men faktum er at hvis dinosaurene hadde overlevd, ville vi neppe vært her.

Vi er ikke akkurat rasjonelle.

Bak et nedlesset skrivebord, i enden av en labyrint på Blindern, finner vi biolog Dag O. Hessen. I tillegg til å være professor ved Universitetet i Oslo, er han også ekspert på Darwin. Det er ikke gitt at han mener evolusjonsteorien har noe med finanskrisen å gjøre.

–Det er å dra det langt. Det man imidlertid kan si, er at finanskrisen helt klart har sine røtter ikke bare i dagens økonomi, men også i menneskets karaktertrekk.

Hessen påpeker at økonomiske modeller ofte er langt mer kyniske på menneskets vegne enn evolusjonsbiologene noen gang har vært.

–Fordi?

–Fordi de ser på mennesket kun som en rasjonell aktør som hegner om seg og sitt uten å ta hensyn til andre, med liten evne til lagspill og uten evne til empati.

–Og hvilke konsekvenser får det?

–Det betyr at man tilrettelegger økonomien ut fra en forventning om at finansielle aktører opptrer kynisk, og dette blir selvoppfyllende profetier, sier Hessen, som anbefaler flere økonomer å ta en titt på spillteori, som viser at en viss grad av samarbeid lønner seg.

Påfugler og slengbusker.

–Evolusjonen «vet» åpenbart hva den skal gjøre, den gjør det, steg for steg og sakte, men sikkert utvikles en art, den finslipes eller går dukken: Kan det tenkes at samfunnssystemer har det på samme måte?

–Vel, det er likheter, det skal sies. Man kan si at mange trekk i samfunnet er karakterisert ved endringer og utvalg av ideer og produkter, veldig likt det biologiske utvalg. Men slike endringer styres ikke av gener, men kanskje av memer, undrer professoren og er vennligsinnet nok til umiddelbart å definere begrepet. «Memer» betegner endringer og spredning av ideer, moter og produkter, en språklig parallell til gener.

–Eksempel?

–Ta noe så enkelt som at alle plutselig skal ha i-pod. Noe i oss gjør at vi velger dette, at i-poden «trer frem» og velges. Alle utviklingstrekk har noe av det samme ved seg: At noe velges fremfor noe annet. Overfladisk sett er dette svært likt evolusjonsteori, sier Hessen, og kommer plutselig til å tenke på slengbukser.

–Slengbukser?

–Ja, det blir akkurat det samme. Det er jo noe som gjør at slengbukser plutselig en gang var å foretrekke fremfor andre bukser, akkurat som genene «velger» å gå i en spesiell retning når en art utvikles. Men slengbukser går jo på estetiske preferanser og gjelder ikke akkurat liv og død da, slik det ofte gjør i naturen.

–Si ikke det. Påfuglen...

–Ja, den tanken slo meg også. Påfuglen er jo avhengig av pynten sin for å få parret seg.

Vår egen feil?

Ifølge Hessen er finanskrisen en selvoppfyllende profeti. Økonomenes utgangspunkt, at mennesket er rasjonelt og egoistisk, har skapt en bølge som vi nå får midt i fleisen. Men han har liten tro på at evolusjonsbiologene kan bidra med noe substansielt.

–Hvorfor så pessimistisk?

–Jeg har rett og slett ingen overdreven tro på hva det økonomiske miljøet er villig til å ta inn over seg. Men i teorien: Ja. Finanskrisen vi er inne i, synes å ha rot nettopp i vår adferd som egennyttig og rasjonell aktør i snever forstand. Det er mulig vi kan bidra med et mer nyansert syn på mennesket. Et syn som hever blikket opp fra nytte på individnivå til nytte på samfunnsnivå.

Ikke så glupe som økonomene tror.

Joar Vittersø er professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø. Han mener økonomifaget er overmodent for å ta inn over seg evolusjonsteoretisk viten.

–Dagens økonomiske teorier er basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har. Dernest bygger modellene på at vi kjenner konsekvensene av de valgene vi tar.

–Og det gjør vi ikke?

–Nei, nei, herregud. Overhodet ikke. Vittersø humrer på telefon fra Tromsø.

–Vi bommer ofte på hvilken nytte vi har av våre valg. Dessuten har ingen full oversikt over valgalternativene. Et eksempel: Hvis du skal kle på deg ti plagg, så finnes det 3,6 millioner måter å gjøre det på.

–3,6 millioner?

–Det høres utrolig ut, men det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på. Alternativene reduseres kraftig med færre plagg, slik at med 5 plagg finnes det bare 120 måter, og med 3 plagg bare 6 måter. Poenget er at vi nå har måter å beregne hvilke enorme informasjonsmengder som måtte behandles dersom økonomiske standardteorier skulle være riktig, og den type kapasitet til å bearbeide informasjon er ikke mennesket utrustet med, sier psykologiprofessoren.

På tide å sparke gammel frykt?

Øyvind Vada og Petter Braathen tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. I tillegg har de etablert European Institute of Complexity Studies (EURICS) med base i Brussel. Vi møter dem i Oslo, i et rom fylt av røde, myke stoler.

–Mange forbinder evolusjonsbegrepet kun med darwinisme og «den sterkestes rett». Det er synd, sier Vada.

–For det første har Darwin aldri hevdet noe om «den sterkeste rett», kun om artenes tilpasning i biologiske systemer. For det andre er darwinismens fantastiske forklaringskraft i biologien tidligere misbrukt. Dette for å forfekte forvrengte og inhumane perspektiver på mennesket i verden, blant annet i utviklingen av fascismen og i sosialdarwinismen. Mange samfunnsvitere og økonomer har fryktet evolusjonsteorien på grunn av disse feilaktige koblingene. Men evolusjonen går forut for og omfatter mye mer enn det de fleste forbinder med misbruket av Darwin i sosiale systemer, sier Vada.

Tilfeldig? Neppe.

Ifølge Vada og Braathen kan evolusjon som forståelsesramme brukes til å skape mening av flere menneskeskapte fenomener, også finanskrisen.

–Evolusjonen handler om en utvikling av mer og mer komplekse systemer, både i natur og samfunn. Verdensøkonomien er et evolverende system mot større og større kompleksitet, med mange deltagere som søker individuelle og kollektive mål. Når alle deltagerne utøver sine strategier innenfor en gitt tidsramme, oppstår en rekke tilblivende og ved første øyekast tilfeldige effekter. Noen av disse effektene kan være av en slik art at de overskrider systemets begrensninger, og fører til sammenbrudd. Ingen reduksjonistiske økonomimodeller fanger denne kompleksiteten, selv om mange økonomer til stadighet søker å anvende sine forståelsesrammer på det som skjer, sier Vada.

–Det EURICS arbeider med, er ment å være et tillegg, skyter Braathen inn.

–Det evolusjonistiske perspektiv og kompleksitetsteoriene skal ikke erstatte de økonomiske modellene, men være et supplement. Det de tradisjonelle økonomiske miljøene må forstå, er at en handling et sted i systemet kan få multiplisert effekt et annet sted. Ikke noe av dette passer inn i dagens økonomiske modeller. Man ser på økonomien som en serie enkle og for det meste uavhengige transaksjoner i ulike markeder. De finansielle selskapene har valgt å se på risiko ved hver transaksjon. Deretter har man summert opp transaksjonene for å se på den totale risiko, sier Braathen.

De to mener at i et evolusjonært perspektiv er finanskrisen historien om et system som mister sin likevekt for at nye og mer sofistikerte og komplekse systemer skal kunne oppstå.

Dumme kart – intelligent terreng.

Ifølge Vada og Braathen ville de tradisjonelle økonomiske miljøene tjent på supplementer fra det de kaller «nye kart».

–For få fag innen samfunnsvitenskapene tar opp i seg evolusjonistiske og kompleksitetsteoretiske perspektiver. Det fører til at de ender opp med kart og forklaringsmodeller som er for enkle. Dagens kart er rett og slett for «dumme». Når vi står overfor en kompleks virkelighet, må vi ha kart som bedre kan håndtere denne kompleksiteten.

Det har vi ikke i tilstrekkelig grad i dag, slår Vada fast, før Braathen bryter inn:

–La meg gi deg en metafor som illustrerer ulik grad av kompleksitet i et system og hvordan det påvirker systemets oppførsel. Se for deg en iskube. Braathen tegner en iskube i luften. Så tegner han et tre. Og en sau.

Alle tre er komplekse systemer i seg selv.

–Hvis du tar ut en bit av iskuben, så har den store og den lille kuben like egenskaper, bortsett fra størrelsen. Den store kuben endres ikke på annen måte enn at den blir mindre. Er vi enig om det? Ok. Så gjør vi det samme med treet: Vi kapper av en gren. Hva skjer? Jo, grenen dør, men treet lever videre. Hvis vi derimot fjerner et av sauens organer, for eksempel en nyre, hva skjer: Jo, hele sauen dør. Slik er det økonomiske systemet også.

–Som en sau?

–Ja! Braathen ler. –Hvis noe går virkelig galt et sted, som at en bank i USA kollapser, så rammer det hele den økonomiske organismen. Det økonomiske system har gjennom evolusjon vokst til å bli for komplekst, for sammenkoblet til å motstå denne type systemiske endringer.

Tenker det, men brukes det til noe?

Kritikken mot det økonomiske miljøet til tross, enkelte økonomer åpner døren på gløtt for evolusjonstanken.

–Dette har en viss interesse, og noen har jobbet lenge med evolusjonære prosesser i økonomi, sier økonomiprofessor Kalle Moene på umiskjennelig bergensdialekt. Moene, som er ansatt ved UiO, er medforfatter av boken Darwin – verden ble aldri den samme, som nylig ble utgitt.

–På hvilken måte er evolusjonslæren en del av økonomisk forskning i dag?

–Det er to hovedretninger. Den ene kalles evolusjonær spillteori og dreier seg mest om utviklingen av normer, kultur og institusjoner i samfunnsøkonomien. Den andre kan kalles schumpetertradisjonen, og dreier seg blant annet om teknologiutvikling og konjunktursvingninger. Deler av finanskrisen kan kanskje analyseres som en form for evolusjon, der finansielle innovasjoner, som blant annet hadde som hensikt å komme unna bankreguleringer i USA, viste seg å være svært dårlige etter hvert som en økende del av systemet benyttet seg av innovasjonene, sier Moene.

–Men at det forskes på dette er vel ikke ensbetydende med at det er i bruk i realøkonomien i dag?

–Av aktørene selv – åpenbart ikke. Dette har ingen direkte betydning for hvordan bankene innretter seg, for eksempel. Evolusjonsteori kan hjelpe oss til å forstå det som skjer, men den er ikke avhengig av at aktørene selv kjenner mekanismene. Men hvordan ulike tiltak påvirker valg av forretningsstrategier og innovasjoner, bør kanskje være en klarere ledetråd i politikkutformingen, krisepakker og lignende.

–Bør være, men er det slik?

–Nei.

Moene blir besynderlig stille på telefonen.

–Nei? Du kunne ikke tenke deg å utdype litt?

– Jeg tror ikke så mange i statsadministrasjonen er så interessert i dette for tiden. De burde berike sin egen tankegang ved å sette seg inn i noe av dette. Måten man forstår ting på, handler om måten man rammer de inn på, og det er viktig å ha flere forståelsesrammer når man står overfor kompliserte problemer. I kampens hete har man ikke tid til å sette seg inn i dette, så det gjelder å ha gjort det på forhånd.

–Bør den evolusjonære tilnærmingen få større plass i forskning og utdannelse?

–Ja, litt.

–Litt?

–Ja, litt større plass. Jeg vil si det slik. Den evolusjonære tankegangen tar opp ting som er verdt å merke seg, men den bør ikke overta fullstendig.

Mystisk eller avkledd?

–Kan det være andre evolusjonære tilnærmingsmåter enn disse to? Biologien vet åpenbart hva den skal gjøre – arter utvikles ved en tilsynelatende automatikk – kan man se for seg at en lignende automatikk eksisterer på systemnivå?

–Nei, dette virker litt rart og kanskje litt mystisk. Evolusjon dreier seg blant annet om et samspill mellom evolusjonær «fit» for ulike typer eller strategier og sammensetningen av populasjonen – mellom mikro og makro adferd om en vil. Men det er ikke noe mystisk som bobler frem uten sammenheng med hvilke strategier som har størst evolusjonær suksess. Evolusjonslæren har som ambisjon at man avkler det mystiske, sier Moene.

Ydmykhet i anmarsj?

Tilbake på Kaffebrenneriet i Hegdehaugsveien er organisasjonspsykolog Stoknes ferdig med både kaffe og kake. Han tror vi må vente en stund før nytt tankegods vinner frem.

–Det er en rik tenketradisjon for kompleksitet på forskningsnivå, sier han. –Spørsmålet er om dette vil vinne innpass i den klassiske økonomien. Det er jeg mer skeptisk til.

–Hvorfor skeptisk?

–Vel. De gamle modellene må dø ut først og slikt tar tid.

Stoknes mener finanskrisen uansett stimulerer til større ydmykhet, fordi vi nå tydelig ser våre begrensninger.

–I fremtiden kan vi ikke basere alt på rasjonalitet alene, vi må kombinere rasjonalitet og intuisjon, det vil gi en bredere tilnærming. Som antagelig vil føre til at vi er mer føre var.

–På hvilken måte kan man bruke intuisjonen i denne sammenheng?

–En måte å la intuisjonen komme til orde på er å skrive ut fremtidsbilder.

–Skrive ut?

–Se det for seg. Lage scenarier uten å fordømme det som virker ulogisk eller lite troverdig.

–Det er fristende å spørre hva vi skal med scenarier som virker ulogiske og lite troverdige?

–Det er snakk om å skape en mental beredskap. Vi er bedre rustet for å møte store endringer – som finanskrisen – på en mer konstruktiv måte hvis vi bruker intuisjonen i tillegg til det rasjonelle. Nå er det mange som først og fremst har fått panikk fordi det utenkelige skjedde. De økonomiske modellene vi har i dag, gjør at vi er dømt til å halse etter utviklingen og forsøke å gjenopprette balanse. Med nye modeller og måter å tenke på kan vi se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet, sier Stoknes, mens han så smått begynner å pakke sammen for å gå videre til neste avtale.

–Og hvilke konsekvenser får det for økonomene hvis de begynner å akseptere denne kompleksiteten?

–Da må de lære seg å elske usikkerhet.

–Gjør du det selv?

Stoknes smiler og tar på seg den grønne jakken.

–Ja, sier han. –Det er det jeg lever av.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten