Shahnas Aslam (49) hadde hørt at det var ledig jobb i en barnehage på Haugenstua. Hun kunne knapt norsk og ba mannen, Mohammad, bli med henne for å sjekke.

–Men husker du, Mohammad? Du sa jeg måtte gå selv! Du skrev bare en lapp jeg kunne ta med meg!

Både ekteparet og barna Soman (19) og Hadia (24) ler godt av farens kontante integrering av sin nyankomne kone på midten av 1980-tallet. De sitter i stuen på Vålerenga og oppsummerer familiens liv i Norge fra far kom som en av de aller første pakistanske «fremmedarbeiderne» i 1968.

Shahnas fikk jobben hun søkte med lapp fra ektemannen. Hun har vært i arbeid siden.

–Jeg sa at du måtte lære deg norsk og jobbe ute. Hvis du skulle gå hjemme og lage mat ville du aldri lære det norske samfunnet. Og det var jo her vi skulle bo, oppsummerer Hussain, som er godt fornøyd med resultatet av sin utvandring: Yngste sønn, Noman (17) går på Oslo Handelsgym. Både datteren og eldstesønnen finpusser artiumen for å kunne starte henholdsvis lærerutdanning og økonomistudier. Familien har nylig investert i enebolig i Groruddalen.

Altså en familie som trives, klarer seg bra og er godt integrert.

Stadig bedre.

De er ikke noe unntak. Midt i den høylytte debatten om ghettoer, snikislamisering og innvandring som sosial katastrofe, viser det seg at innvandrerne blir stadig bedre integrert.

I dag legger Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) frem en rapport der kunnskap om sentrale områder på integreringsfeltet er sammenfattet. Den viser at det går bra for de aller fleste. Og at det, med noen unntak, går stadig bedre over tid:

* Sysselsetting, levekår og boligstandard øker med botid.

* Andel innvandrere med lav inntekt avtar med økt botid.

* Barn av innvandrere deltar i arbeidslivet omtrent på linje med jevngamle i majoritetsbefolkningen.

* Dess lengre botid, dess mindre sosialhjelp og annen offentlig støtte. En av fem innvandrere har bodd i Norge i mer enn 15 år.

* Flere minoritetsbarn går i barnehage, fem av ti hadde plass i 2007.

* Etterkommere av innvandrere tar høyere utdannelse i større grad enn gjennomsnittet blant unge i Norge, selv om frafallet fra videregående skole er stort.

* Nesten syv av ti flyktninger som i 2007 gikk ut av det obligatoriske introduksjonsprogrammet, var ett år etter i arbeid eller utdanning.

* Graden av integrering har stor sammenheng med hvor lenge innvandrerne har bodd her, selv om det ikke gjelder alle minoritetsgrupper.

IMDI peker på at det er store forskjeller mellom minoritetsgruppene, og at det fortsatt er utfordringer:

* Personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere inntekter enn befolkningen generelt.

* Innvandrere deltar i liten grad i idrettslag og foreninger, men det finnes mange innvandrerorganisasjoner.

* Kvinner fra Pakistan som kom på 1970-tallet, har fortsatt svært lav sysselsetting, også sammenlignet med andre minoritetsgrupper.

* Tre av fire med innvandrerbakgrunn, særlig fra Tyrkia og Pakistan, henter fortsatt ektefelle utenfor Norge.

Direktør i IMDI, Osmund Kaldheim, mener rapporten tegner et langt lysere bilde enn det folk flest sitter med.

–Veldig mange mener jo at integreringen går dårlig, sier Kaldheim, som synes det er viktig å fastslå at selv med en rekordstor innvandrerbefolkning har aldri før så mange vært i jobb, klart seg selv eller hatt så mange tydelige stemmer i samfunnsdebatten.

Men han vil ikke skjønnmale, og legger ikke skjul på at finanskrisen nå er en av mange utfordringer.

–Det er først i lavkonjunktur vi vil få testet effekten av integreringstiltakene, sier han, men vet samtidig at de som deltar i kvalifisering og utdanning greier seg bedre enn de som ikke gjør det.

–Flertallet klarer seg nå godt i utdanningssystemet. Noen, spesielt jenter, faktisk bedre enn etnisk norske søstre. Men å hindre guttene i å droppe ut av videregående er en kjempeutfordring, fastslår direktøren.

Viktige mødre.

Når Shahnas Aslam tidlig begynte å jobbe, skiller hun seg fra sine jevnaldrende pakistanske medsøstre. Sammen med somaliske kvinner, forblir de i stor grad utenfor arbeidslivet, selv etter å ha bodd her lenge. Det bekymringsfulle er at mødre uten jobb ser ut til å redusere barnas sannsynlighet for å fullføre utdanning og selv komme i arbeid.

–Det er klart jeg skal jobbe. Alle i vår familie jobber. Ikke bare mamma, alle tantene og kusinene mine også, konstaterer Hadia hjemme på Vålerenga og bekrefter mønsteret. –Men jeg tror nok det blir vanskeligere for meg enn for de etnisk norske.

–Det tror ikke jeg, supplerer storebror Soman. –Jeg har alltid blitt behandlet likt med andre. Det er sjelden man skal skylde på at man er fra utlandet, spør du meg.

Familien forlater snart OBOS-leiligheten og avanserer til enebolig, og følger dermed en stor bevegelse: I likhet med nordmenn flest flytter innvandrerne til større, bedre og mer barnevennlige boliger når økonomien tillater det. I Oslo har det betydd fra indre by øst til Groruddalen og Søndre Nordstrand. I enkelte områder der er innvandrerbefolkningen nå i flertall.

Barnehagesuksess.

–Se! Det er bokstaven min. A! Amanuel (3) krabber opp på en stol og peker stolt på en A på veggen i Furustien barnehage på Furuset. Han er en av mange fire- og femåringer i Oslos fem mest innvandrertette bydeler som nyter godt av tilbudet om gratis barnehage eller annen språkopplæring fire timer daglig. I Alna bydel gikk ansatte fra dør til dør for å informere om tilbudet. Resultatet ble at 98,5 prosent av barna nå går i barnehage før skolestart. Skolene melder allerede om bedre språk og bedre forberedte skolebarn.

–Jeg skal begynne på Grorud skole. Jeg har vært der og skrevet navnet mitt, forteller Fatima, og demonstrerer gjerne skriveferdighetene også i barnehagen.

IMDI-direktør Kalheim er optimist på vegne av barna.

–Men integrering er en jobb og et slit. Det krever en betydelig ekstrainnsats fra dem som faktisk lykkes, sier han. Også i sofaen på Vålerenga er troen på det flerkulturelle Norge stor.

–Det er mye diskusjon i avisene nå. Det er bra, sier far, som gir følgende råd til ferske innvandrere: Gå ut og lær norsk. Ikke bli redde! Nordmenn er veldig snille.