Hele 4. klasse på Berger skole på ett brett. Fra v. Gunhild Elstad, Martine Rugsveen, Odne Midtskogen, Snorre Granås Grindflek, Halvor Myrberg og Mathis Haugseth stortrives med oversiktlige forhold i Rendalen. 

Etter 92 års butikkdrift er det slutt for samvirkelaget i grenda Unset. De få som bor igjen mister sin eneste møteplass og må reise en mil til butikken. 

Berit Grindflek og mannen Rune tilbyr ridning til både fastboende ogturister på hestesenteret de har bygget opp. Men kundegrunnlaget ermagert og gründerlivet ofte tungt. 

Buss, kjøring og lange avstander er en del av hverdagen for Marte Hagen, Julie Wattenberg og andre elever i Rendalen. De to 16-åringene tviler på om de noen gang vil flytte tilbake til hjembygda. 

Mye natur og god plass, men få folk og arbeidsplasser. Rendalen og kommunesenteret Bergset er et klassisk eksempel på en utkantkommune som har tapt i kampen mot sentrale områder. 

 

Rendalen

2029 innbyggere (1.1.2009)

10,6 prosent nedgang i folketallet siden 1999.

110 menn pr. 100 kvinner i alderen 20 – 39 år.

Valgresultat (2007): Ap: 47,6 %. Sp: 32,1 %. SV: 7,9 %. Høyre: 5,2 %.

Driftsutgifter pr. elev i grunnskolen: 115253,–. Hele landet: 77997,–.

Andel uføretrygdede: 17,4 %. Hele landet: 11,0 %.

Andel helt ledige: 1,6 %. Hele landet: 2,7 %.

Vekst

Kommunene med størst folkevekst (1999 –2009)

Ullensaker (Akershus) + 43,5 %

Rennesøy (Rogaland) + 28,8 %

Askøy (Hordaland) + 25,5 %

Gjerdrum (Akershus) + 25,0 %

Sørum (Akershus)+ 24,8 %

Nannestad (Akershus) + 24,8 %

Meland (Hordaland) + 23,4 %

Skedsmo (Akershus) + 22,2 %

Sandnes (Rogaland) + 21,8 %

Vestby (Akershus) + 21,5 %

Nedgang

Kommunene med størst befolkningsnedgang (1999 – 2009)

Loppa (Finnmark) – 24,7 %

Vardø (Finnmark) – 23,4 %

Torsken (Troms) – 21,7 %

Hasvik (Finnmark) – 21,6 %

Ibestad (Troms) – 20,1 %

Gamvik (Finnmark) – 18,9 %

Leka (Nord-Trøndelag) – 18,7 %

Rødøy (Nordland) – 17,8 %

Moskenes (Nordland) – 17,6 %

Røyrvik (Nord-Trøndelag) – 17,2 %

Sentralisering i Norge

Den geografiske sentraliseringen i Norge har pågått med økende fart over tid.

En betydelig befolkningsvekst nasjonalt har ikke hindret at en rekke distriktskommuner har hatt betydelig nedgang i folketallet de siste 20 – 30 årene og at hele veksten har kommet i byregionene.

Storbyregionene og Hovedstadsregionen har hatt en økning på hele 30 prosent siden 1978.

Nedgangen i folketallet skyldes både flytting til sentrale strøk og en alderssammensetning som gir fødselsunderskudd.

Innvandring fra utlandet har de siste årene utgjort den største delen av befolkningsveksten i Norge. Også innvandringen bidrar til sentralisering av bosettingen.

Kilde: NORUT/SSB

Annonse

 

Flaggene vaier på halv stang i Bergset, det ørlille kommunesenteret i Rendalen. Ut av den hvite trekirken hutrer et gravfølge i bitende, sur vind fra fjellet. Nok en gammel rendøl er strøket fra manntallet. Enda en i kolonnen «døde» i neste års statistikk.

Nesten samtidig en mil lenger nord, rusler Tor Bekkevold mellom glisne reoler med favnen full av honningbokser og melkekartonger. «70 prosent avslag», står det over hyllene. Han gleder seg ikke over å gjøre en god handel. At Unset Samvirkelag stenger etter 92 års drift, oppleves som en tragedie.

–Møteplassen, det sosiale, er det vi kommer til å savne mest. På lørdagene har vi rene stormøtet i kaffekroken. Vi gubbene kommer først, så overtar kjerringene, klukker han. Nå blir det en mil til nærmeste butikk. –Snus må vi jo fortsatt ha. Og da mener jeg ikke posesnus, presiserer Bekkevold, og tusler mot kassa for snart siste gang.

Flytt hit!

Et steinkast unna kirken får hele fjerdeklasse på Bergset barneskole god plass på kortsiden av svømmebassenget. Seks tiåringer.

–Rendalen er finest. Her vil jeg bo bestandig, melder Snorre, og får raskt støtte: –I Oslo er det så fullt av folk. Her har vi masse natur, supplerer Mathis, før den ørlille klassen plasker ut i vannet.

Ungenes begeistring kan sikkert gi grunn til optimisme. Det er bare så få av dem.

I årevis har det dødd mer enn dobbelt så mange som rendalskvinnene har klart å føde. Ifølge SSBs ferske befolkningsstatistikk har Rendalen nå landets høyeste gjennomsnittsalder. I tillegg har ingen annen kommune i Øst-Norge hatt større nedgang i befolkningen.

Ordfører Norvald Illevold (A) gremmes over tallene og satser nå hardt på «flytt hit»-prosjektet over tre år.

–Vi har jo så god plass. For alle som er glad i friluft og natur, er Rendalen ideell, frister han.

Twin Peaks-stemning.

Professor Tor Selstad ved Høgskolen på Lillehammer heller kaldt vann i blodet på Rendalen og de mange andre som håper å snu trenden med flyttekampanjer eller lokke med barnehage, hus og ikke minst uberørt natur.

–Jakt og fiske holder ikke for kvinnene. Begge i et par skal både ha meningsfull jobb og brukbar fritid, sier Selstad, som tror bygdene gradvis vil svekkes og en del forsvinne helt. Han ser ingen tegn til at utviklingen vil snu.

Derimot beskriver han en «Twin Peaks»-stemning med sterke sosiale problemer i mange bygder: Mange enslige menn, mange uføre og arbeidsløse, skjult alkoholisme og usunn livsstil.

–En underliggende følelse som gjør at bildet av den sunne, friske bygda ikke stemmer. Den både skyver kvinner ut og hemmer innflytting. Disse spørsmålene må vi våge å diskutere, sier han.

Bestillingsverk.

Dalen deler uansett skjebne med mange: I en periode med rekordvekst i Norge har folketallet i 210 av landets 430 kommuner krympet de ti siste årene. I 1980 bodde et flertall nordmenn i utkantkommuner. Nå bor nesten seks av ti i, eller rundt, de største byene. Hverken milliarder pøst inn for å holde hjul og velferdstilbud i utkantene i gang eller Sps regjeringsmakt har endret bildet. Ifølge beregninger SSB har gjort for Aftenposten, har de minst sentrale kommunene mistet 6000 innbyggere bare på de tre årene Sp har styrt Kommunaldepartementet.

Tidligere kommunalminister Åslaug Haga fra det samme Senterpartiet bestilte for to år siden et omfattende forskningsprosjekt som skulle identifisere skadevirkningene av sentraliseringen, både for by og land. Nå foreligger svaret, i form av hele 14 rapporter. Men de kan ikke brukes som lokkemidler for å få folk tilbake til distriktene. Stikk i strid med bestillingen blir det ikke påvist mange negative konsekvenser, hverken for enkeltmennesker, regioner eller nasjonen som helhet. –Man må gjerne mene at det skal bo folk overalt. Men det er et politisk standpunkt. Det blir litt rart når politikerne prøver å få oss forskere til å gi dem faglig belegg, sier forsker på NIBR Steinar Johansen, leder for prosjektet «sentraliseringens pris».

Drømmekvinnen.

Det er ikke mye Twin Peaks over det rødmalte huset med smårutete vinduer og en barnevogn på trammen. Mor Berit Grindflek titter forsiktig ut på veslejenta Gøril på 17 måneder som sover fredelig omgitt av jorder, skog og en flokk islandshester.

46-åringen er kvinnen hele Bygde-Norge vil kapre: Etter utdannelse og noen år i Oslo dro hun mot flyttestrømmen og hjem. Siden har hun bidratt solid til manntallet med innflytta ektemann og fire barn.

–Jeg var «hemkjær» og måtte nok ut for å se Rendalens kvaliteter, minnes 46-åringen, før hun innrømmer at hun neppe hadde gjort valget om igjen. Det er knalltøft å få ridesenteret hun og mannen har bygget opp til å gå rundt. Både fastboende og turister er for få.

–Vi trives og veldig mye er positivt. Men noen ganger føler jeg det blir for snevert. Viljen og entusiasmen til å få til noe mangler, og vi som prøver å starte noe eget sliter med jantelov og misunnelse. Men ungene vil ikke flytte, de har jo alt her, fastslår hun.

Firebarnsmoren selv er ikke like udelt begeistret for barndommen på bygda. Hun ser at fotball og musikk kan gi lite å velge mellom for mange. At barna må kjøres eller ta buss til alle aktiviteter. At de sitter minst like mye foran PC og TV som bybarn. Og at små klasser og få elever ikke nødvendigvis er bra.

–Jeg ser jo at ungene får for få å spille på. De er prisgitt dem som er.

Mens lillebror Snorre erklærte sin kjærlighet til hjembygda ved bassengkanten, er storebror Marius (14) langt mer tilbakeholden.

–Det er så lite å drive med, så lite allsidig. Den nærmeste kompisen min bor tre kilometer unna. Bare oppover, sukker han, og lover å flytte så fort han er ferdig med videregående.

–Men ikke til Oslo. Oslo er stygg. Folk doper seg overalt.

Like usunt.

Inn i stua tramper en snekker med en stabel plank under armen. Borger Nytrøen er hyret til å bygge nytt rom til Gøril som sover i barnevognen. Han flyttet motvillig hjem til familiens småbruk for seks år siden. I dag er han lykkelig over konas flyttepress.

–Mye bedre for ungene. I Lørenskog, der vi bodde, var det hverken vann i bassengene eller en grønn flekk på skolene. Det var 900 elever, her er det 60, fastslår han, før han bukserer plankene opp til andre etasje.

Sosiolog og skribent Andreas Hompland, mannen som har satt stempelet «hillbillysering» på subkulturen i enkelte bygdesamfunn, tror ikke det nødvendigvis er så bra å være barn på bygda. Selv får han telefoner fra skilte fedre som er bekymret fordi moren har flyttet på landet med ungene. –De er spesielt redde for bilkjøringen, og det er det mye i, sier Hompland. Han mener et hovedpoeng er at barndommen i by og land er blitt mye likere. –Begge steder bruker de mer tid på usunne fritidsaktiviteter. På landet er det bare mer koblet til motorsykkel, bil eller traktor.

Jenteflukt.

I Rendalen er det skolebussen som preger oppveksten. Faktisk kjører barna så mye buss at det går ut over balansen og leddene deres. Nå starter de minste skoledagen med 20 minutters gåtur for å kompensere.

På Otnes, omtrent midtveis i den langstrakte kommunen, hopper 16-åringene Marte Hagen og Julie Wattenberg av etter endt dag på den videregående skolen på Koppang, tre mil unna. 16 jenter og én gutt går på allmennfag. Gutta velger yrkesfag og blir boende. Jentene, her som i andre bygder, reiser og studerer videre. Flytter de «hematt» er det gjerne til nærmeste by.

–Jeg kan ikke tenke meg at jeg flytter hit igjen. Det er ikke så mye å komme tilbake til, liksom. Jeg synes jeg har sett meg ferdig på naturen i Rendalen, sier Julie. –Men hvis alle tenker sånn, blir det jo helt tomt. Det er jo fint her, da, stille og rolig i hvert fall, repliserer Marte.

–Jo da. Men tenk så mye færre fritidsaktiviteter vi har. De lange avstandene. At vi alltid er avhengig av skyss, innvender Julie. Men trygg, det er de enige om at oppveksten har vært.

–Det skjer jo ikke så mye skummelt som inne i Oslo. Der vil jeg aldri bo hvis jeg skal stifte familie. Hamar, kanskje? undrer Marte.

Aldri Oslo.

Hjemme i det rødmalte huset er det klart for enda en transportetappe. Storebror Marius har allerede reist syv mil med skolebussen til og fra ungdomsskolen langt sør i kommunen. Nå sleper han tubaen inn i familiens minibuss for å ta turen om igjen til korpsøving. 14 år og 14 mil!

–All kjøringen er jo minuset på alle vis. Det blir altfor lite fysisk aktivitet, beklager far, Rune Granås, og setter seg bak rattet for nok en tur gjennom dalen. Langs veien lyser «til salgs» på flere hus. Selv lokalpolitikeren for Sp som stortrives i Rendalen, innrømmer at folkenedgangen blir vanskelig å snu. –Begge i et par skal jo jobbe. Det er håpløst å tilby her. Også må du helst være interessert i jakt. 56 prosent av voksne menn i Rendalen jakter.

–Jakt! Nei fytterakker’n, vemmes eldstesønnen, og gjentar sine flytteplaner

–Kunne du latt barna dine vokse opp i Oslo?

Faren trenger ikke et sekunds betenkningstid. –Aldri! Jeg føler meg så utrygg på hele det samfunnet. Der tror jeg det blir skapt veldig mange tapere.

Ukjent paradis?

I musikkrommet på Fagertun skole pakker 18 jenter og to gutter ut instrumentene og rigger seg til for øvelse mot sommerens høydepunkt: Mjøsfestivalen på Gjøvik.

–Musikkmiljøet i Rendalen er helt spesielt. Men gutta driver med skyting eller går på ski, forklarer korpsmamma Eva Kolstad, før hun fyrer en dose egenreklame:

–Å bo på bygda, det er så flott at det er ikke til å tro. Vi har alt, men folk i byen vet ikke om det. Og så mangler vi jo jobber, da...

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten