Tre sonder foretok forbiflyvninger i 1979, 1980 og 1981, men det er først med den avanserte romsonden «Cassini» og landingsdelen «Huygens» at vi har lært planeten, ringene og de merkverdige månene å kjenne. Sonden kom frem til Saturn i juli 2004 og begynte på en eventyrlig utforskning som fortsatt pågår.

Landing på urkloden.

I januar 2005 landet den europeiske sonden «Huygens» på Saturns store måne Titan. Denne månen har en tett, disig og nesten ugjennomsiktig atmosfære som har etterlatt overflaten som et av solsystemets siste store hvite flekker på kartet. Titan er med sin diameter på 5150 kilometer, halvannen gang Månens diameter, solsystemets nest største måne.

Observasjoner tydet på at månen kunne ligne på Jorden slik denne var i sin ungdom. Men med de bitende 180 kuldegradene som råder så langt fra Solen, vil den i motsetning til Jorden ha endret seg lite siden Solsystemet ble til for omkring 4,6 milliarder år siden. Det kunne til og med tenkes at overflaten delvis var dekket av sjøer – ikke av vann, men flytende hydrokarboner.

Spenningen var derfor stor da den europeiske «Huygens»-sonden hengende etter fallskjermer langsomt dalte ned gjennom Titans atmosfære. Sonden var utstyrt med en rekke måleinstrumenter, kameraer og til og med en mikrofon. For første gang fikk vi høre lyder, hovedsakelig vindsus, fra et annet himmellegeme. Nedfarten tok to og en halv time og ga et panoramaskue over landskapet.

Bildene avslørte et fjellrikt og steinete landskap med elvesystemer og sjøer som i hvert fall delvis var tørrlagte. Landskapet lignet til forveksling store jordiske elvesystemer. Huygens fortsatte å sende data i rundt 90 minutter etter landing.

I de etterfølgende årene har hovedsonden «Cassini» foretatt en rekke nærpasseringer av Titan og kartlagt større deler av overflaten i detalj. Flere store sjøer med væske, antagelig metan, er oppdaget. Havbunnen består av is, men under denne igjen er det trolig et ganske dypt hav av vann, eventuelt blandet med ammoniakk. Flere av de viktigste ingrediensene for dannelsen av liv ser dermed ut til å være til stede.

Måne i endring.

Den 500 kilometer store månen «Enceladus» er spesielt spennende fordi den fortsatt er i endring. Overflaten er ekstremt lys og det meste av sollyset som treffer månen blir reflektert. «Enceladus» er dekket av kontinentalplater som forflytter seg i forhold til hverandre. Men i motsetning til på Jorden, sprer platene seg i bare en retning og platene består av is og ikke stein.

«Enceladus» byr også på geysirlignende fontener som blåser vanndamp og ispartikler ut i rommet der de etterfyller en av Saturns ringer.

En lang rekke måner er oppdaget de senere årene, nummer 61 ble funnet i vinter.

Ringene.

Saturns ringer består av milliarder av små og store isbiter som svever i hver sine baner rundt planeten. Dersom vi hadde nærmet oss forsiktig med et romfartøy, ville vi sett mengder av isklumper som hadde glitret i det svake sollyset. I noen områder er isen ren, i andre områder er den dekket av støv.

Isbitene og dermed ringene stammer antagelig fra en eller flere måner som har gått i oppløsning i nærheten av planeten. Flere av dagens måner passer på ringene og ordner de i fantastiske mønstre. I virkeligheten består ringsystemet av tusener av enkeltringer som ligger utenfor hverandre som rillene i en gammeldags grammofonplate.

For tiden står Saturn slik til at ringene sees nesten fra siden. I en liten stjernekikkert ser de ut som en tykk strek som krysser Saturn.

Det er 15 år siden sist vi kunne se ringene slik og det blir 15 år til neste gang. Planeten er en ganske lyssterk prikk høyt på sørhimmelen sent på kvelden og forflytter seg mot vest i løpet av natten.