Ja, mener mange forskere og terapeuter.
Denne uken samles leger og mannsforskere fra hele verden i Wien til kongressen «Hvorfor menn dør tidligere og lider mer». Det er sjette gang denne mannskongressen arrangeres. Kropp og sjel hos menn i alle aldere, i alle verdenshjørner og i alle slags forskjellige situasjoner skal under lupen.
– I år er programmet mer interessant enn tidligere, sett i et helhetsperspektiv. Før var det mer medisinsk fokusert, nå virker det som hele mannen får langt større plass, sier Ulf Rikter-Svendsen, leder av REFORM – ressurssenter for menn. Rikter-Svendsen er med i den norske delegasjonen som reiser til Wien. Med seg har de en fersk rapport hvor situasjonen i Norge sammenlignes med noen utvalgte land.
Den viser blant annet at:
Forsørgerrolle.
Men den norske mannen, gjør han ikke selv noe for å endre på sin egen situasjon?
– Nei. Det sitter fortsatt langt inne for en mann å gå til det skritt å oppsøke hjelp, enten det er på det fysiske eller psykiske plan, sier Ulla Britt Lilleaas, professor i helsefag og leder for senter for likestilling ved Universitetet i Agder.
Hun mener mannens oppfatning av seg selv og sin egen maskulinitet – hvor han først og fremst knytter sin identitet opp mot yrkeskarriere og forsørgerrolle – er den viktigste forklaringen på at menn skårer dårligere enn kvinner i de fleste helsespørsmål.
I en studie hun har gjennomført blant menn med hjerteinfarkt, medga alle etter en stunds samtaler at infarktet nok ikke hadde kommet fullt så overraskende som de først ga uttrykk for. Ved nærmere ettertanke hadde flere hatt symptomer i opptil to år i forveien, men hadde fortrengt dem. Flere sa at om ikke konene til slutt hadde presset dem til lege, hadde de nok vært døde.
Ødeleggende.
Bak lukkede dører opplever leger og terapeuter hvordan stadig flere menn til slutt må søke profesjonell hjelp fordi stress, angst, depresjon eller sykdom truer med å ødelegge livet deres.
– Ofte handler det rett og slett om å overleve, sier Lilleaas.
– Måten menn kommuniserer om sin egen helse kan også være en utfordring for helsevesenet. Skandinaviske og internasjonale undersøkelser tyder på at menn er tilbakeholdne med informasjon også overfor legen sin eller når de er innlagt på sykehus. Ved alvorlig sykdom holder de angsten for seg selv. De vil ikke vise svakhet. Mange kvier seg også for å søke hjelp. De venter altfor lenge, noen ganger med fatale følger, sier Lilleaas.
Elefantsyndromet.
Psykolog og sexolog Kristin Spitznogle, for tiden tilknyttet prosjektet «Raskere tilbake» ved Lovisenberg sykehus, har samme erfaring. Felles for dem som blir henvist til henne er at de er sykemeldte eller står i fare for å bli det. Noen sliter primært med psykiske vansker, andre kommer som følge av primære somatiske lidelser – som hjertesykdom, kreft, slag – eller annen kronisk sykdom de trenger hjelp til å mestre å leve med.
– Mange menn knytter mye skam til en kropp som ikke lenger fungerer slik den gjorde før. Studier tyder på at menn snakker mindre om sykdom, er benektende om at noe feiler dem og heller velger å lide i det stille. En slik form for tilbaketrekning kalles elefantsyndromet, og henspiller på elefantene som trekker seg tilbake i ensomhet når de skal dø. Man må se mannen som del av en kultur hvor mannskroppen idealiseres og betraktes som usårbar og uovervinnelig. Det er et nederlag å måtte motta hjelp, sier Spitznogle.
Vinner til slutt.
– Men til slutt, når krisen er et faktum, kan nettopp mannens maskulinitet gjøre at han kommer raskere på bena og blir friskere enn sine kvinnelige motpoler. De samme egenskapene som gjør at menn overser sykdomstegn, kan nemlig påvirke behandlingsutgangen og rehabilitering positivt, sier Lilleaas.
I en studie viste «maskuline» menn større bedring fra de var innlagt på sykehus til ett år etter at de var utskrevne enn andre.
Kristin Spitznogle har samme erfaring med sine klienter:
– Ja, når en mann først kommer i terapi, går han langt mer målrettet og handlekraftig til verks enn kvinner. Han tar tak i situasjonen og jobber veldig systematisk, sier Spitznogle.
