Ute er det novembertungt og dystert. Inne på utenriksministerens kontor er stemningen lys og munter. Jonas Gahr Støre får denne morgenen en av sine mange orienteringer om prosessen, som skal føre ham til eksamensbenken i Genève.

Prosessen heter universell periodisk gjennomgang – UPR på FN-språket – og innebærer at samtlige 192 FN-stater hvert fjerde år må redegjøre for hvordan de oppfyller menneskerettighetene. Redegjøre for egen innsats og svare på spørsmål og kritikk fra alle andre land.

Grillingen foregår i tre omganger hvert år, 16 land i hver runde, og onsdag er det Norges tur til for første gang å vise hva vi er gode for.

Mangfold

Støre har sort genser over hvit skjorte. Men over stolryggen henger mørk jakke og rødt slips. Det er fredag og Statsråd på Slottet, må vite. Rundt ministerens møtebord sitter UD-medarbeidere fra fagavdeling og sekretariat, og gjenstand for munterheten er forsiden til den «egenerklæring» eller nasjonale rapport, som Norge har lagt frem for FN.

Forsiden er blå med stiliserte menneskefigurer: eldre med stokk, handikappede i rullestol, samer i kofte, sikh med hodeplagg og småbarn med sløyfe i håret. Alle skal med.

Men en kvinne med hijab mangler. Og spørsmålet om kvinner og hijab i politiet er nok blant dem som Iran kan tenkes å ville stille til Norge.

Underdirektør Helga Fastrup Ervik tegner og forklarer hvordan eksamensdagen i Genève vil arte seg. Lener seg frem over bordet med et ark, der hun har skisset menneskerettighetsrådets plenumssal:

På lange bord i halvsirkel, den store forsamlingen av utspørrere. Og midt imot dem på et podium, med blant andre FNs høykommissær og den norske ambassadøren til trøst og støtte, utenriksminister Jonas Gahr Støre.

FOTO: Øhman, Rolf

–Man føler seg litt naken og eksponert, når man sitter der oppe, medgir han.

Ikke hver dag vår utenriksminister innrømmer lampefeber.

I tre stive timer vil seansen vare. Nøyaktig. En sjakklokke sørger for at taletidene holdes: Én time totalt til Norge. Tre minutter til medlemmer av Rådet, to minutter til andre land, som ønsker ordet – to timer tilsammen. Tre timers utspørring direkteoverført på web-TV.

–Jeg får litt eksamensfølelse av dette. Det minner meg om min siste eksamen i Paris.

For Støres avsluttende eksamen etter tre års studier i statsvitenskap ved Institut d’Etudes Politiques de Paris i 1985 var av det muntlige, offentlige slaget med publikum i salen.

–Forskjellen er bare at jeg den gang sto med ryggen til publikum og ansiktet vendt mot professorene.

Etter et ti minutters innlegg og én times utspørring besto han eksamen i Paris.

I Genève skal han holde 20 minutters innledning og svare på spørsmål og kritikk i to bolker à 20 minutter. Og deler av innledningen vil han gjøre på fransk.

–Han kommer bedre frem direkte enn via tolk, mener underdirektøren. Så sånn blir det.

Støre vil legge mye arbeid i det innledende innlegget. Lese seg opp i alle ledige stunder. I bilen til og fra kontoret. I små ventetidminutter her og der. Og ikke minst innimellom et allerede stramt program på statsbesøk til Sør-Afrika denne uken.

–Du har noen lommer innimellom på Afrika-turen, hevder sekretariatsleder Torgeir Larsen.

–Jeg vet ikke hvilke lommer du snakker om. Var det ikke akkurat snakk om joggesko her, repliserer Støre.

Prioritert

Men med i bagasjen til Afrika, var garantert også bunker med underliggende dokumentasjon om Norge og menneskerettigheter. Hundrevis av ansatte i departementer og ved norske utenriksstasjoner har siden mars i år jobbet med menneskerettigheter høyt på agendaen.

FOTO: Alvaro German Vilela /FOTOLIA

I vår nasjonale rapport, som enkelte medierøster lett sarkastisk har karakterisert som selvpiskende, legger ikke Norge skjul på at vi fortsatt har et stykke vei å gå når det gjelder arbeidet mot diskriminering, vold mot kvinner og barn, bruk av tvang innen psykisk helsevern, sosial dumping, bruk av varetekt og isolasjon i fengslene og fengsling av mindreårige.

Flere av de selvkritiske punktene er kommet med i rapporten etter møter med og innspill fra en lang rekke frivillige organisasjoner. Nå høster UD mye ros og anerkjennelse fra Amnesty International, Helsingforskomiteen, Senter for menneskerettigheter og mange andre instanser for en åpen og inkluderende prosess.

Fremtid

Ved enden av møtebordet får Støre seg forelagt et utkast til onsdagens innledning. Punkter om den samiske befolkningen, diskriminering og rasisme. Han har noen innspill.

–Dette er en gjennomgang av hva vi er. Men den bør også inneholde noe om at vi må forberede oss på fremtiden.

Samene er urfolk og skal behandles deretter. Det er greit. Men når vi har 150 nasjoner i Oslo-skolen, så sier det noe om at vi står på terskelen til noe nytt, en ny sammensetning av befolkningen. Vi kommer alltid på etterskudd i disse spørsmålene – de dukker opp som krisesaker hos oss. Jeg vil at vi også skal si noe om fremtiden. Vi skal tilbake til ny høring om fire år, og da vil disse spørsmålene være relevante.

Møtedeltagerne nikker og noterer.

Underdirektør Ervik gir ham en liste over de 15 andre landene som skal gjennomgås i denne elleve dager lange høringsrunden i Genève. Pluss en oversikt over Norges troika – Pakistan, Ukraina og Nigeria – de tre landene som i samarbeid med Rådets sekretariat, skal holde orden på spørsmål og anbefalinger Norge får. Vi på vår side sitter i troikaen til Nord-Korea, som grilles påfølgende mandag.

Alle land skal under lupen, men Norge vil konsentrere seg særlig om Etiopia, Eritrea, Nord-Korea, Elfenbenskysten og Den demokratiske republikken Kongo. Og spørsmålene vi vil stille, dreier seg om ytringsfrihet, likestilling og situasjonen for menneskerettighetsforkjempere.

FOTO: Scanpix

–Britene har mer høflige spørsmål enn svenskene.

Støre blar gjennom forhåndsspørsmålene, som allerede er kommet fra Sverige og Storbritannia, og siterer:

–«The UK would be grateful to know... Please could you tell us...»

Det britene vil vite gjelder blant annet funksjonshemmedes situasjon, språkopplæring for innvandrere og forholdene for ungdom med minoritetsbakgrunn.

–Bra spørsmål, mener underdirektør Ervik. –Bra, fordi også andre land kommer til å spørre om dette, og vi har gode svar.

Støre ber om at så mye som mulig av utkastet til innledning er ferdig før han drar til Afrika, reiser seg og har noen minutter til Aftenposten.

Ikke pisk

Han er ikke enig i at vår rapport er en øvelse i selvpisking.

–Nei, det er å gå for langt. Den er selvkritisk. Når vi er åpne om styrker og svakheter, gir det oss større rom til å kreve at også andre land er det.

–Denne UPR-gjennomgangen er en nyskapning, som fortjener oppmerksomhet. Ingen land slipper unna, og det er derfor vi stiller opp. Kina, Iran og Saudi-Arabia kan stille kritiske spørsmål til Norge, og vi kan i vår tur stille kritiske spørsmål tilbake. For å se andre i kortene, må vi være åpne selv også. Det er å vise respekt for ordningen.

–Det blir ofte et spenningsfelt mellom de forpliktelser man har i henhold til internasjonale konvensjoner og hensynet til indre anliggender. Den europeiske tilnæringen har vært at respekt for menneskerettighetene er et universelt anliggende, ikke et indre anliggende.

–Likevel har ikke Norge ratifisert tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen om Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir enkeltmennesker en klageadgang?

FOTO: Johannessen, Sara

–Jeg forstår at spørsmålet stilles. Men vi ønsker ikke at norsk velferdspolitikk skal overlates til og vurderes av et ganske tilfeldig sammensatt, og ikke valgt, panel i MR-rådet. Vi vil se an dette. Vi pleier å følge opp det vi inngår av internasjonale forpliktelser, men vi bør tenke oss om. Vi trenger ikke være først ute for å være best i klassen i alle ordninger.

–Tilleggsprotokollen vil ha stor betydning for millioner av fattige mennesker rundt om i verden?

–Ja, behovet ute er ett hensyn. Men kanskje ikke et hensyn som veier tungt nok i forhold til norske hensyn.

Verstinger

MR-rådet ble opprettet i 2006 til erstatning for den tidligere FNs menneskerettighetskommisjon. Rådet har høstet kritikk og blir blant annet beskyldt for å være en samling «versting-stater», som vedtar mange merkelige resolusjoner. Norge ble valgt inn som fast medlem i juni i år, samtidig med USA.

–President Bush vendte Rådet ryggen. Nå velger Obama å gå inn. Jeg har snakket mye med Hillary Clinton om dette at vi i noen sammenhenger kommer til å være i mindretall. Noen er imot at vi går inn i noe der vi ikke er sikret flertall, men det er ikke måten å sikre universelle menneskerettigheter på. Det er mange land i den 3. verden, som ikke ønsker å bli som Iran. Da er det galt å overlate arenaen til land vi er uenige med. Vi må heller bygge nye allianser.

Om han gruer seg til eksamen i Genève?

–Jeg grugleder meg. Det er en stor glede og inspirasjon å jobbe med denne delen av min portefølje. Men samtidig, dette skal gå live ut til alle som følger med, så jeg bør ha sovet godt om natten.