Flatskjermen på 55 tommer dekker nesten hele kortveggen i stuen til Markko Waltila (27).

–Det smaker fryktelig godt å kjøpe noe som du har ønsket deg veldig lenge.

Han har kjent kulden når fyrstikkene blir oppbrent. Kjent mørket og ensomheten, kjent at et varmt fang var et annet sted. Han er en av de unge bidragsyterne til antologien Barnefattigdom redigert av FAFO-forsker Tone Fløtten. Boken lanseres neste uke.

Mens forskere presenterer ny og tidligere publisert forskning om fattigdom, forteller Markko Waltila og andre unge om sine livserfaringer fra en barndom uten utsikter til gaver, leker, klær, fritidsaktiviteter – og ikke minst tid sammen med foreldre. De var fattige, ikke nødvendigvis på mat og materielle goder, men på sosial tilhørighet og verdighet.

Barnefattigdom har ikke vært noe tema i etterkrigstidens Norge. Her har alle barn gratis skolegang, helsetjenester, tannlege. Fattige barn har alltid bodd i fattige land. Selv om det fortsatt er få fattige barn i Norge sammenlignet med andre land, under fem prosent ifølge OECD-beregninger, er det de siste årene skapt en ny bevissthet om, og politisk interesse for, barnefattigdom i Norge. Stadig presenteres ny forskning på feltet.

Alene

Emilie (16) er en del av den norske fattigdommen. Pappeskene på gulvet i leiligheten minner Emilie på det hun må gjøre før jul. Flytte. Hun har flyttet noen ganger før. Hun smiler, trekker likegyldig på skuldrene, det gjør henne ingenting å flytte så lenge mamma er med på lasset. Emilie har vært mye alene i oppveksten, moren jobbet ofte og mye i mange forskjellige jobber. Emilie trodde at moren ville det, men nå vet hun at det var fordi hun måtte arbeide for å få endene til å møtes. Emilie følte seg ikke ensom, hun var ofte hos bestemoren. Dessuten likte hun å pusle for seg selv. Verre var det å bli dømt som mislykket av lærere på skolen, på grunn av farens rusproblemer.

–Jeg har aldri opplevd at jeg har vært fattig. Mamma har vært flink til å dekke over at det ikke var så mye å rutte med. Hun har dekket over mye.

–Hva er fattigdom?

–Jeg vet ikke helt, at man ikke har penger, ikke nok å spise. Men man kan også være fattig på venner, fattig på verdighet. Jeg synes det er rart hvis fattigdom bare handler om penger ...

Hun trekker bena oppunder seg i sofaen. Hun blir litt beveget når hun snakker om moren som alltid sørget for at hun hadde det hun trengte av mat og klær, og leker. Luer og votter fikk hun gjerne til jul, men hun hadde også både syv og åtte Barbie-dukker, dessuten Barbie-hus og Barbie-hest.

–Jeg savnet ikke leker, men mamma.

Da Emilie ble spurt om å skrive i en bok om barnefattigdom ble hun overrasket.

–Mamma, jeg har ikke vokst opp i fattigdom.

–Jo da, det har du, svarte moren. Emilie trekker pusten, hun kjenner på hvordan skriveprosessen har vært.

–Helt ærlig, det har vært en kjempefin opplevelse, det har hjulpet meg til å skjønne hva som er skjedd i barndommen min.

Hun har brukt mye tid og krefter på at faren ble perifer for henne etter at han flyttet ut da hun var fire år. Hun opplever at skriveprosjektet har hjulpet henne til å legge bitre tanker om faren bak seg.

–Og så er jeg stolt av mamma. Nå ser jeg hva hun har gjort, jeg hadde aldri klart alt det. Jeg er glad for at hun dekket over at vi hadde så lite penger.

–Hva ønsker du deg til jul?

–Hmm, penger. Og en svart 1968 Ford Mustang med røde skinnseter.

I fattigdomsforskningen brukes som regel lav inntekt som en indikator på fattigdom. Hvis den totale inntekten i barnets familie er betydelig lavere enn den inntekten som er vanlig i samfunnet, regnes familien som fattig. Grensen settes gjerne ved av medianinntekten, det som regnes som et middels inntektsnivå.

En del av noe

For første gang i norsk sammenheng presenteres et opinionsbasert barnefattigdomsmål. Det gjør Fafo-forsker Tone Fløtten sammen med NOVA-forsker Axel West Pedersen i boken med undersøkelsen som viser hva folk flest mener er nødvendige materielle goder i barns oppvekst. 3200 voksne har svart på hvilke goder barn i alderen 10 til 18 år har, og hva de mener er nødvendige goder for barn i denne alderen.

Over 90 prosent av de spurte anser det som nødvendig for barn å gå i bursdager med gave, holde bursdagsselskap med venner og å kunne delta i organiserte fritidsaktiviteter. Det å eie spillmaskiner som Playstation, Nintendo eller Xbox og å dra på utenlandsferie vurderes som langt mindre viktig. 13 prosent anser spillkonsoll som et nødvendig gode. Knapt 20 prosent mener utenlandsferie en gang i året er nødvendig. Men nesten 90 prosent synes at nye klær, ikke bare brukte eller arvede, er nødvendig.

Fløtten mener alle fattigdomsmål er vilkårlige og at det er svakheter ved alle mål som brukes. Samtidig ser hun at det er en sammenheng mellom fattigdom og sosial eksklusjon. Barn fra fattige familier har dårligere materielle levekår og deltar mindre i sosiale aktiviteter enn andre barn.

–Men selv om familien har lite penger er det ikke sikkert at barna opplever at de er fattige. Foreldre er flinke til å skjerme barna og til å sørge for at de har det de trenger.

Hun påpeker at det å være fattig handler om ikke å ha ressurser til å delta på lik linje med andre.

–Hvor viktig er det for barn å ha materielle goder som andre barn har?

–Det er vanskelig å svare på. Materielle goder er ikke nok hvis andre forhold i hjemmet fungerer dårlig, hvis det ikke er mat i kjøleskapet eller foreldrene ikke er forutsigbare omsorgspersoner, sier Fløtten.

Noen foreldre velger å leve med få materielle goder, uten at det handler om fattigdom. Barn i økonomisk ressurssterke familier kan ha mange materielle goder, men kan oppleve savn etter tilstedeværende foreldre med god omsorgsevne.

–Det blir noe annet å bli påtvunget materiell knapphet. Barn kan godt mangle en eller to materielle ting som andre barn har, uten at det gjør noe. Det er de barna som mangler mange av de godene som andre har, vi er bekymret for.

Billigst

Per Fredrik (18) ruller seg en røyk. Rullings er billigere enn filtersigaretter. Han vet at man ikke blir lykkelig av mye penger, men det gjør livet lettere. Han har alltid kunnet spise seg mett. Tre ganger i løpet av oppveksten har han vært på ferietur til utlandet. Han forteller at han hadde materialistiske venner. Han ville også ha Nintendo slik at han kunne ta med seg kamerater hjem for å spille. Ingen ville være med ham hjem.

Det han savnet mest var voksenkontakt. Moren og stefaren jobbet sent og tidlig. Minst fem ganger måtte han flytte fra skole og venner. Hver gang måtte han starte på nytt, nærme seg fremmede barn, prøve å bli kjent.

–Det er egentlig ganske vanskelig.

Han følte seg utenfor. De andre barna snakket sammen, lekte, smilte, lo. Han ble holdt utenfor. Han ville bare vekk.

–Jeg lærte meg å stenge ute følelser.

Det går hans vei nå. Han trives på skolen, mestrer. Sveisen står rett opp i to fargesjatteringer. Per Fredrik forklarer at merkeklær er viktig for ungdom, det handler om sosiale koder som noen har definert. Andre lar seg definere. Hvis du ikke har den jakken kan du fortsatt være innenfor, men ikke på samme måte.

–Men egentlig er det en vanlig joggebukse med logo på baklommen.

Han skynder seg å fortelle at moren alltid passet på at han hadde ordentlige klær. Han fikk som regel nye i forbindelse med skolestart hvert år. Skriveprosjektet har fått Per Fredrik til å tenke over at moren jobbet veldig mye for at han skulle ha det godt.

–Vi hadde ikke råd til å unne oss det lille ekstra, som å ta en skikkelig handletur for å kjøpe relativt dyre klær, som en bukse til ca. 600 kroner. Jeg har aldri hatt mange leker, men jeg hadde lego.

–Hva drømmer du om?

–Bli ansatt hos en av de store spillprodusentene for å lage dataspill.

–Hva ønsker du deg til jul?

–En 20-24 tommers flatskjerm for gode karakterer på skolen, og ny datamaskin. Jeg vet at jeg får det.

Forsker Tone Fløtten synes det er for lettvint å gi vårt materielle samfunn skylden for at barnefamilier opplever fattigdom.

–Vi må forholde oss til at vi sammenligner oss alle med menneskene vi omgås. Det er ingen trøst for unge å si at barn i fattige land har det verre.

–Hvis mangel på ressurser hindrer deg i å delta i sosiale aktiviteter på skolen eller fritiden, er det problematisk. Det hindrer den personlige utvikling, den hindrer tilgang til et kontaktnett og en sosial utdannelse.

Ikke minst er dette problematisk for en økende andel barn med innvandrerbakgrunn. Forskerne Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg ved Statistisk sentralbyrå (SSB) viser med sin studie at barnefattigdommen har økt de siste årene, særlig andelen barn med vedvarende lav inntekt. Nærmere halvparten av alle barn i familier med kronisk lave inntekter har innvandrerbakgrunn. Særlig barn med somalisk og iraksk familiebakgrunn blir rammet. Årsaken er kombinasjonen svak yrkestilknytning blant de voksne og store barnekull. Annen forskning viser at fattigdom går i arv, barn av fattige foreldre risikerer selv å bli fattige som voksne.

Utenfor

Det vet Markko Waltila (27) mye om. Han har i lange perioder livnært seg på kriminalitet og strøjobber.

–Mesteparten av livet har jeg vært på utsiden.

Han lager kaffe, men ikke på forlovedens blanke espressomaskin, som han kaller NASA-maskinen han ikke forstår seg på. Men så drikker han heller ikke kaffe.

Markko vokste opp med faren. Han var sjelden hjemme. I perioder jobbet han dobbelt – både som bussjåfør og som fabrikkarbeider. Markko ble overlatt til seg selv. Han lengtet etter at noen skulle oppdage ham, se at han var der.

–Jeg ble mobbeoffer før jeg selv ble mobber.

Oppveksten ble en karusell som spant ham ned i depresjoner, kriminalitet og vold. For tre år siden var han innlagt på sykehus med alvorlige psykiske problemer og en smørbrødliste av piller han skulle ta hver dag. Han var på nippet til å bli uføretrygdet.

I dag strutter han av energi og stortrives med å drive eget firma som medvirker i ulike fattigdomsprosjekter flere steder i landet. Han bruker seg og sine erfaringer til å motivere andre som sliter, til å komme seg i jobb.

–Hva skjedde?

–Jeg møtte Hilde i KREM (Kreativt og mangfoldig arbeidsliv). Jeg ble presentert for henne av en venn. Hun så meg.

–Hvis jeg kan, kan alle andre. Jeg har ingen særegne talenter som ikke andre har, men jeg har fått anledning til å bruke dem jeg har.

Redd Barna tok initiativet til bokprosjektet for å synliggjøre konsekvensene av en oppvekst i familier med lav inntekt.

–Barn er verdensmestere i å skjule familiens fattigdom, sier Marianne Borgen, leder for Redd Barnas Norgesprogram.

Hun sier at barn vil unnlate å fortelle foreldrene om bursdagsinvitasjonen fordi de vet at de ikke har råd til gave. De forteller ikke om klasseturen, selv om den koster bare 50 kroner. I stedet sier de at de har vondt i magen og ikke kan gå på skolen den dagen klassen skal på tur.

Forsker Tone Fløtten og Redd Barnas Marianne Borgen viser til to veier for å løfte barn ut av fattigdom.

Det viktigste er å heve foreldrenes inntekt. Det kan skje gjennom arbeide, eller ved å se på overføringer til barnefamilier.

–I påvente av økt inntekt i familiene må det iverksettes tiltak for barna, slik at de har mulighet til å delta på linje med andre barn.

Fløtten forteller at flere kommuner gjør en innsats for å sikre at alle barn kan delta gjennom gratis fritidsaktiviteter og utstyrsbanker hvor skolebarn kan låne ski, skøyter og akebrett gratis. Borgen mener vi kan ikke forvente at fattige barn skal bli trendsettere når det gjelder måtehold i materielt forbruk. Det er ikke bare å be dem om å spille ball på løkka eller å dra på fisketur i marka fordi det er gratis.

Line, en annen jente som forteller historien sin i boken, skriver: «Det å se alle andre få når du selv står der tomhendt, gjør noe med deg».

Forsker: Axel West Pedersen

FOTO: NOVA

Forsker: Tone Fløtten

FOTO: Snare, Knut