Tiåret da skolen gikk til Pisa

– Det mest slående for dette tiåret er hvordan de internasjonale undersøkelsene har satt dagsorden, og hvordan undersøkelsene har avdekket svikt i utdanningssystemet vårt, sier Lisbeth Rugtvedt (SV), statssekretær i Kunnskapsdepartementet på femte året.

Norge er med i flere internasjonale undersøkelser. Pisa-undersøkelsene sammenligner 15-åringers kompetanse og ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. Pirls-testene måler leseferdighetene og Timms sammenligner realfagundervisningen.

Ikke minst har resultatene fra Pisaundersøkelsene vakt debatt. De første kom i 2001. Deretter i 2004 og 2007.

Norges resultater har vært under gjennomsnittet og jevnt fallende fra gang til gang. Etter hver presentasjon har norske politikere fått «Pisa-sjokk».

– At funnene har vært negative, har gitt kraftige tankevekkere. Men alternativet er å stå uten denne kunnskapen om svikt i skolesystemet. Mange har gått gjennom skolen uten at vi har klart å gi dem gode nok grunnleggende ferdigheter. Det er et svik, mener Rugtvedt. Hun beskriver likevel debatten som krevende.

– Det er viktig å tenke gjennom om ikke disse undersøkelsene har fått for stor plass i diskusjonen.

Tykk, rosa elefant

Undersøkelsene har fått for stor plass, mener Christian Beck, førsteamanuensis ved pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo (UiO). Han setter «Pisa-panikk» høyt på listen over det siste tiårets feilgrep.

– Dårlige resultater utløste panikk i norsk skole. Man innførte et test- og kartleggingsregime for å øke læringsresultatene, sier Beck.

Også professor Svein Sjøberg ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling UiO mener at vi i Norge feilaktig lar internasjonale undersøkelser legge premissene for norsk skole.

– Pisa forstås som en slags objektiv dommer over kvaliteten i norsk skole. Men Pisa er helt eksplisitt på at de ikke forholder seg til landenes lærerplaner. De presiserer at det de prøver å måle ikke er skolekunnskap, men det samlede resultat av påvirkning fra hjem, samfunn og skole, sier Sjøberg.

Høyskolelektor ved Høgskolen i Bergen, Tom Are Trippestad, er derimot enig med Rugtvedt i at resultatene fra de internasjonale undersøkelsene har vært oppklarende og avslørende.

– Norsk skole har tradisjon for å sette målene høyt, uten å følge opp. Det er ingen klok strategi. Det er som å overtale en stor, tykk rosa elefant til å tro at den kan bli prima ballerina i Kiev-balletten. Både elefanten og instruktørene får et liv i frustrasjon, sier Trippestad.

«Skolepolitisk fyllekjøring»

Når problemer identifiseres, vil gjerne norske politikere reformere. Det i seg selv et problem, mener forskere.

– Måten vi reformer skolen på, med hele tiden å endre alt og gjennomføre reformer med korte frister, fratar oss muligheten til systematisk å utvikle skolen, sier Trippestad.

Svein Sjøberg mener få i skolen har hatt sterke reformønsker.

– De hyppige reformene springer ut fra politikeres behov for å markere seg, til å fremstå som handlingsrettede, mener han.

Jon Severud i Utdanningsforbundet har kalt reformene for «politisk fyllekjøring fra grøft til grøft». Trippestad er enig.

– Derfor er det viktig å få en mer edruelig utdanningspolitikk hvor vi sørger for promillekontroll overfor reformivrige politikere.

En av dem som har reformert ivrig, er Kristin Clemet. Som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen i årene 2001–2005 var hun sentral i innføringen av skolereformen Kunnskapsløftet.

Clemet tror at det økte fokus på nøkkelfag som lesing, skriving og regning i forkant av og gjennom skolereformen Kunnskapsløftet har vært bra for skolen.

– Jeg vil bli veldig forundret hvis ikke dette allerede har gitt positive resultater, sier hun. Hun tror de nasjonale prøvene har slått positivt ut for skolen.

– Jeg ville bli veldig forbauset hvis ikke dette også har ledet til økt innsats som har gitt resultater.

Reformpause

Kristin Clemet synes det er for tidlig å felle en dom over reformer og endringer. Til det er tiden som har gått, for kort og spørsmålet hun blir bedt om å svare på, for upresist.

– Alt i alt har norsk skole fått mye mer kunnskap om tilstanden i norsk skole. Der denne kunnskapen er brukt til økt innsats for å få til forbedringer, er det helt sikkert blitt bedre, sier Clemet.

Men et forskningsmessig «bevis» for dette må man antagelig vente lenge før man kan få.

Det heter seg at en skolereform trenger 20 år før man kan måle effekt. I Norge har grunnskolen vært gjennom gjennomført tre omfattende reformer på 22 år.

Lisbeth Rugtvedt lover at Regjeringen vil ha reformpause.

– Vi ønsker ikke flere reformer. Vi vil ikke ha flere skippertak. Vi vil ha en jevn utvikling av skolen, sier hun.

Optimisten

Helga Hjetland

FOTO: HELGE SUNDE

– Vi har et bedre kunnskapsgrunnlag for å drive opplæring nå enn vi hadde for ti år siden, sier Hjetland.

Hun mener den økte kunnskapen om skolen i første rekke kan tilskrives forskningen.

– Det viktigste som har skjedd i utdanningssystemet den siste tiårsperioden, er trolig at utdanningsforskningen har fått et mye større omfang enn tidligere, sier hun.

– Men det finnes fallgruver. Den kanskje mest nærliggende er faren for at politisk ideologi skal styre både forskningen og det praktiske undervisningsarbeidet, sier hun.

Hjetland mener mange politikere er opptatt av raske løsninger.

– De vil ha forskning om «hva som virker», for så å diktere lærerne til å bruke opplegg som har «dokumentert effekt». Lærerne må få bruke sitt profesjonelle skjønn til å vurdere og drøfte hvordan de best kan bruke tilgjengelig forskningskunnskap i opplæringen på en slik måte at det tjener læringsarbeidet og læringsresultatene. Først når vi kommer dit, i hele utdanningssystemet, kan vi snakke om en kvalitetsforbedring.

Pessimisten

Svein Sjøberg

FOTO: UiO

– Lærerrollen blir mer og mer styrt av regler, rapporter, evalueringer, nye handlingsplaner, møter og så videre, sier Sjøberg. Pisa-undersøkelsene har gjort Finland til landet alle vil strekke seg etter. Interessen for finsk skole forsterkes hver gang en ny runde Pisa-resultater offentliggjøres.

– Men paradoksalt nok ser det ut som om vi forsøker å ta igjen Finland ved å gjøre det Finland ikke gjør. I Norge ivrer mange for mer testing, offentliggjøring og rangering av resultater. Akkurat det motsatte av hva de gjør i Finland. Der har de nesten ikke IKT i skolen, mens Norge ligger helt på verdenstoppen. Likevel vil mange ha enda mer IKT – for å ta igjen Finland, sier Sjøberg.

Han synes det er underlig at vi ikke verdsetter andre sider ved internasjonale undersøkelser.

– Norske elever skårer topp i demokratiforståelse. Norske lærere og elever trives godt. Hvis norske elever går ut av skolen med høy selvtillit og livsgnist, er dette svært positivt i et livslangt perspektiv, sier Sjøberg.