De fleste store jordskjelv opptrer på grensene mellom 8-10 store jordskorpeplater (tektoniske plater) og mange mindre, som beveger seg i forhold til hverandre. Disse bevegelsene er på noen centimeter i året og energien som holder bevegelsene i gang kommer fra varmen i jordens indre.

Dette er geologisk styrte og uavvendelige prosesser som er upåvirket av mennesker. Vi må lære oss å leve med jordskjelvene, men det betyr ikke at vi må akseptere slike katastrofer som i Haiti i forrige uke.

Karibia utgjør en egen tektonisk plate som dekker området fra Venezuela i sør til Hispaniola (Haiti og Den dominikanske republikk) i nord, og fra Mexico i vest til de Små Antillene i øst. Mange av plategrensene er såkalte subduksjonssoner som fører til en betydelig tsunamifare i tillegg til selve rystelsene, og når aktive vulkaner dessuten ligger tett i tett og orkanene står i en endeløs kø fører dette til at Karibien er et av de mest utsatte områder i verden med hensyn til naturfarer og tilhørende katastrofer.

Haiti.

Grensen mellom den Karibiske og den Nord-Amerikanske platen går nord for Hispaniola men sør for Cuba, og hele øya er revet opp av mange store forkastninger med spesielt stor jordskjelvaktivitet på østsiden, i Den dominikanske republikk. En lang geologisk bruddsone går øst-vest gjennom sørlige deler av Port au Prince, med en gjennomsnittsbevegelse på ca. 0,7 cm/år. I løpet av 250-300 år vil det der ha samlet seg opp nok energi til et skjelv med styrke 7 på Richters skala, som passer godt med at det siste store skjelvet der var i 1770. Dette skjelvet er godt dokumentert, med en intensitet på X (10) på en skala til XII (12), som er omtrent det samme som det siste skjelvet.

Jordskjelvvarsling.

Som antydet ovenfor var dette jordskjelvet (statistisk sett) ventet, selv om ingen kunne si om det skulle komme nå eller om 20 år. Jordskjelv kan nemlig fremdeles ikke varsles med presis angivelse av tid og sted, men derimot kan en beregne faren på et statistisk (sannsynlighetsmessig) grunnlag, og med god presisjon. Sterkt forenklet kan en si at der det en gang har vært et stort jordskjelv vil det komme et også i fremtiden, og dermed kan vi også beregne hvilke rystelser et planlagt hus kan forventes å bli utsatt for over husets levetid. Dette er det vi trenger for å lage bygningsregler, og hvis disse hadde blitt effektivt iverksatt overalt ville jordskjelv vært et håndterbart problem på global basis. Dessverre er det ikke så enkelt.

Hva skjer?

I virkeligheten har vi nå lenge hatt en negativ utvikling med hensyn til jordskjelvskader og katastrofer, og i et akselererende tempo. Siden jordskjelvene kommer slik de alltid har gjort skyldes denne utviklingen at vår sårbarhet har økt, knyttet først og fremst til befolkningsøkning, urbanisering og forslumming. I dag bor mer enn halve verdens befolkning i byer, vi har cirka 200 byer med over 2 millioner innbyggere, og 55 prosent av disse ligger i sterkt jordskjelvutsatte områder. Av disse igjen er ca. 25 såkalte megabyer med over 8 millioner innbyggere, og det er denne dramatiske utviklingen som først og fremst forklarer den raske økningen i jordskjelvkatastrofer.

Hva kan skje?

Denne utviklingen er meget bekymringsfull og det finnes godt underbygde modeller som tilsier at jordskjelvkatastrofer med opp til en halv million omkomne ikke er usannsynlige. De mest utsatte områdene her er det kjente jordskjelvbeltet fra Middelhavet gjennom Midtøsten, Iran, Pakistan, Himalaya, Kina, til Japan, Filippinene og Indonesia, pluss vestkysten av Amerika (sør og nord).

Det kan ta 50 år innen megakatastrofen kommer, men den kan også komme i morgen.

Hva gjøres?

Det pågår mye godt arbeid på mange plan for å møte dette, der nøkkelen er å utvikle kunnskap om jordskjelvrisiko og å bruke denne til å redusere sårbarheten, både den fysiske (bygninger) og den samfunnsmessige. Dette er imidlertid en politisk oppgave mer enn en ingeniørmessig, der bevisstgjøring av publikum, utdannelse og kapasitetsbygging er sentrale elementer.

Kapitalen passer sine egne interesser og store dyre bygninger bygges alltid jordskjelvsikre, så den store utfordringen ligger i de enkle bygningene der folk flest bor, spesielt i utviklingsland. Tradisjonelle byggestiler er ofte dødsfeller, det er husene som dreper, ikke jordskjelvene.

Men løsningene er kjente, og de trenger ikke å være kostbare.

Hvem har ansvaret?

Jordskjelvkatastrofer er egentlig et sosioøkonomisk problem, og en kan godt si at også disse katastrofene er menneskeskapte. Men det ville være misforstått om en trodde at vi ikke kunne gjøre noe med dette før alle land er blitt like rike som oss. Vi mangler ikke kunnskap, men vi savner ledere som kan se lengre frem enn til neste valg. Og her må en faktisk kunne se 10-20 ganger lengre frem, siden det spesielle med jordskjelv er at de på et gitt sted er sjeldne men ødeleggende. Dermed kan en ikke stole på den lokale sosiale hukommelsen, det er den globale kunnskapen som må nedfelles lokalt. Dette kan ikke gjøres uten politisk vilje og styring.

På Hispaniola finnes en rekke større geologiske forkastninger som stadig lager jordskjelv, og det var en av disse som brast i forrige uke, 240 år siden det siste store jordskjelvet der. Det røde området antyder hvor intensiteten i rystelsene var sterkest.