Det er i slike tider at de palestinske paradokser blir synliggjort.La oss først ta en omvei i tid og rom:En gang i 1971 kom lederne for syv små fyrstedømmer i Gulfen sammen til en konferanse. De var på forhånd blitt enige i prinsippet om å gå sammen i en føderasjon som skulle få navnet De forente arabiske emirater. Nå ville de utarbeide en grunnlov for den nye staten. Til det trengte de hjelp:Hver av de syv herskerne stilte med en juridisk rådgiver. Fem av disse rådgiverne var palestinere.

Eksperthjelp.

Dette er kanskje det mest ekstreme eksempel på den rolle palestinerne gjennom årene har spilt i det arabiske statssystemet. De har øst av sin ekspertise og bidratt til å bygge opp politiske systemer, administrasjonsapparater, rettsvesen, helse- og sosialtjenester i store deler av den arabiske verden.De har også vært administratorer: Fremfor alt i Gulf-området, men også i land som Jordan og Syria sitter palestinere til dels høyt oppe i embedsverket. I yngre dager var for eksempel favoritten foran søndagens palestinske presidentvalg, Mahmoud Abbas, personaldirektør i Qatars statstjeneste.Palestinernes høye utdannelsesnivå og brede internasjonale erfaring gjenspeiles hos de offisielle presidentkandidatene. En er professor i statsvitenskap, en annen har en doktorgrad i historie. En tredje er lege, en fjerde er journalist. De har studert og arbeidet i Russland, Tyskland, USA og rundt om i den arabiske verden.

Oslo-avtalen.

Etter at Oslo-avtalen i 1993 la grunnlaget for opprettelse av en palestinsk administrasjon i de israelsk-okkuperte områdene Vestbredden og Gazastripen, har palestinerne bygget opp sine egne institusjoner. Fremfor alt har de gjennomført internasjonalt godkjente, demokratiske valg på president og lovgivende forsamling.Og her nærmer vi oss paradoksenes verden: Mange mener palestinerne har de beste forutsetninger av alle arabiske folk for å utvikle et virkelig demokrati. Men samtidig er de alene om ikke å ha en egen stat å utøve dette demokratiet i.Dette er det første paradokset. Og straks kommer et nytt.

Veikart for fred.

Forventningene til dette valget er mange. Fremfor alt håper fredsforkjemperne på begge sider at det skal føre til en "normalisering" av palestinsk politikk som igjen kan sette ny fart i fredsprosessen i området. På bordet ligger det såkalte Veikart for fred, som er lansert av USA i samarbeid med FN, EU og Russland. Målet for denne planen er opprettelse av en palestinsk stat side om side med Israel.Med andre ord: Hvis disse forhåpningene - tross alle dystre forutsigelser - skulle slå til, vil staten komme som en følge av et demokratisk styresett.Men valget har også adskillig videre perspektiver og blir derfor fulgt med stor oppmerksomhet over hele den arabiske verden. - Noe viktig, kanskje historisk, er i ferd med å skje, skriver den høyt anerkjente jordanske kommentatoren Rami G. Khouri i Beirut-avisen Daily Star.

Nyvinning.

Khouri påpeker at de fleste utenforstående ser det palestinske valget i lys av fredsprosessen, men mener dette perspektivet er noe villedende. Valget representerer en nyvinning i moderne arabisk politikk, skriver han.Palestinerne har søndag et virkelig valg mellom ulike kandidater med hver sine politiske løsninger og hver sin lederstil, et valg som kan føre til faktiske endringer i den nasjonale politikk, i forholdet til resten av Midtøsten og i den økonomiske utvikling fremholder den internasjonalt anerkjente kommentatoren. Han fastslår at dette er noe nytt i den arabiske verden, noe forfriskende og noe som lenge har vært påkrevd.Det er godt mulig Khouri overdriver betydningen av det palestinske valget - dette vil tidligst bli klart etter at det er avviklet, kanskje først lenge etter. Men samtidig føyer det seg inn i rekken av interessante politiske fenomener i den arabiske verden:

Reformforsøk.

I Bahrain og Qatar legger herskerne opp til en liberalisering og gradvis demokratisering av politikken. Selv Saudi-Arabia sysler med planer om valg, riktignok strengt begrenset og foreløpig bare på lokalplanet.I Marokko er det opprettet en sannhetskommisjon som skal granske tidligere overgrep begått av myndighetene.I Dubai har kronprins Muhammed bin Rashid stått frem og bedt de arabiske ledere reformere sine politiske systemer: Forandringene vil komme, enten dere vil eller ikke, er hans budskap.Og i Kairo protesterte nylig rundt tusen egyptere åpent mot Husni Mubaraks påståtte planer om å la seg gjenvelge for en femte presidentperiode, den første demonstrasjon i sitt slag i Egypt.Mye skjer, og hvis søndagens valg fører til en ytterligere demokratisering av palestinsk politikk, til reduksjon i korrupsjonen, til reformer av statsapparatet og økonomien, kan det bare bidra til å stimulere reformarbeidet i hele den arabiske verden.Dersom dette skjer, dersom de statsløse palestinerne kan bidra til demokratiske reformer i de arabiske statene, vil vi stå overfor et virkelig gedigent paradoks.