Ingen andre enn Sharon kan finne på å sammenligne den røffe texaneren George W. Bush med den ettergivende Neville Chamberlain og hans knefall for Hitler i 1938.

«Israel skal ikke bli et nytt Tsjekkoslovakia», sa Ariel Sharon i en tale der han advarte USA mot en alliansebygging som betyr kompromisser med arabiske land. Ingen trenger å være i tvil om at det er denne ukens nyhet om at USA kan tenke seg å støtte en to-statsløsning i striden mellom Israel og palestinerne, som har utløst Sharons vrede. Sharon ønsker ikke å gi fra seg én kvadratmeter okkupert land. Derfor er han da også så redd for at kampen mot terror vil sette ny fart i arbeidet for å finne en kompromissløsning der Israel må innfri sin del av Oslo-avtalen.

I et berømt intervju, trykket i London-avisen The Times 30. august 1982, avslutter den legendariske italienske journalisten Oriana Fallaci sin samtale med daværende forsvarsminister Ariel Sharon med å spørre om han tror på Gud. Sharon liker ikke Fallacis spørsmål; tja, tjo, han er riktignok ikke religiøs, stammer Sharon, men han kan da godt si at han tror på Gud.

«Så be til Gud for alle dem som ikke tror», befaler den myndige italienske journalisten, «for jeg har en fryktelig anelse om at De er i ferd med å nedkalle et ragnarokk over oss alle.» To uker senere skjedde massakrene i Sabra og Chatilla, og Sharons medansvar førte til hans fall.

Det er én av Israels mest fargerike og samtidig farligste politikere som nå sitter ved det israelske statsroret. Med krav på troverdighet hevdes det at statsminister Menahem Begin kviet seg for å utnevne ham til forsvarsminister: Ble Sharon utilfreds, risikerte man at han omringet statsministerens kontor med stridsvogner, skal Begin ha spøkt.

En annen stor israelsk politiker og heltegeneral, Ezer Weizman, har sammenlignet Sharon med en tønne med svovelsyre: «Likegyldig hvor man deponerer den, så eter syren seg først gjennom tønnen og deretter gjennom alt annet.» Ariel Sharon har det til felles med PLO-leder Yasir Arafat at de begge har brukt terror som politisk virkemiddel. Til felles har de også at de begge ikke innser det. Men som meget ung major var Ariel Sharon aktiv i et nattlig israelsk hevnangrep på den jordanske landsbyen Qibia. 69 menn, kvinner og barn ble sprengt i luften mens de sov i husene sine. En fortvilet israelsk utenriksminister Moshe Sharett skrev i sin dagbok: «Jeg fordømte Qibia, som avslørte oss for en hel verden som blodtørstige vesener, som kunne finne på å begå massemord.» Men Ariel Sharons historie er også historien om en briljant offiser, forgudet av de soldatene som ga ham tilnavnet «kong Arik av Israel». Men også som militær viste han seg som offiseren som ikke lot seg styre: Flere ganger handlet han stikk i strid med de ordrene som ble gitt, men han lykkes og hans sjefers vanskelige valg var enten å stille ham for krigsrett, eller dekorere ham. De valgte det siste. Som den første landbruksminister i Begins regjering satte Ariel Sharon fortgang i utbyggingen av de israelske bosettingene, og hadde bare forakt til overs for protestene fra det internasjonale samfunn. Sharon mener Vestbredden er israelsk land, og at palestinerne bør få sin egen stat i nabolandet Jordan. Det er en fascinerende detalj at da Sharon holdt talen der han anmodet om at flere palestinske organisasjoner måtte få plass på USAs terrorliste, var det fra talerstolen til Den internasjonale kristne ambassaden i Jerusalem. En organisasjon av kristne fundamentalister som mener Vestbredden (Judea og Samaria) er lovet Israel av Gud, og at det derfor er å bryte med Guds plan å gi dette okkuperte området til palestinerne. Det er ingen tilfeldighet at Ariel Sharon trives utmerket i slikt selskap.

Ariel Sharon illustrerer sterkere enn noen annen politiker at Israel er sterkt splittet i synet på hvilken vei som fører frem. Der Shimon Peres oppriktig tror på en to-statsløsning, gjør Sharon det han kan for å hindre enhver mulighet som åpner seg for fredsforhandlinger. Det er naturlig, for bare den som har noe å gi ønsker å forhandle.

Fortvilelsen over palestinske selvmordsaksjoner og en strandet fredsprosess bragte Sharon til makten. Nå er det Sharon som fortviler over at han kan komme til å betale sin del av prisen for USAs alliansebygging. Derfor er det han utfordrer USA så sterkt. Det er duket for en meget uvanlig maktkamp.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten