Møtet er et tegn på at USAs president George W. Bush nå for første gang har bestemt seg for på alvor å gripe tak i den israelsk- palestinske konflikten. Det skaper selvfølgelig håp.

Det faktum at PLO- lederen Yasir Arafat ikke får være med når de store elefantene danser, er naturligvis en bitter pille å svelge for den palestinske presidenten personlig, men kan også ses som noe positivt for palestinerne og deres mål. Arafat har forspilt all tillit, ikke bare hos en stor del av sitt eget folk, men også - og viktigere - hos de amerikanske og europeiske lederne. Det palestinske folket kommer nå til å være representert ved sin nyvalgte statsminister Abu Mazen (Mahmoud Abbas). Han er riktignok en av Arafats eldste medarbeidere og kampfeller, men er også en realistisk og betrodd politiker som nå får en sjanse til å virkeliggjøre palestinerens drøm om en selvstendig og livskraftig stat. Han får hjelp av både USA, FN, Europa og Russland. Toppmøtet kommer også til å bli en avgjørende test på den israelske statsministeren Ariel Sharons vilje til å følge president Bush' veikart for fred, et veikart som skal føre frem til en palestinsk stat i 2005. Sharon har riktignok akseptert veikartet, men som en nødutgang; «Dette er jeg tvunget til».

Et ikke ubetydelig mindretall i hans koalisjonsregjering stemte imot eller unnlot å stemme. Noen av dem, blant andre finansminister Benjamin Netanyahu, som er Sharons farligste rival som partileder i Likud, har takket nei til statsministerens tilbud om å bli med på toppmøtet.

De israelske bosetterne i de okkuperte områdene , samt deres politiske og religiøse våpendragere har også sent ut stormvarsel. Skulle veikartet føre til at noen bosetninger forsvinner og en palestinsk stat opprettes, «kan dette føre til borgerkrig» truet en minister fra et høyrekstremistisk parti. En gruppe rabbinere, som støtter det samme høyreekstreme syn, er kommet med en uttalelse der det heter: - Ingen (israelsk) regjering har rett il å overgi noen del av staten Israel til fremmede, eller å tillate opprettelse av en fremmed stat der.

For å unngå misforståelser bør det påpekes at det ekstreme høyre her taler om de okkuperte områdene, og ikke om Israels grense siden 1967.

Man kan vente seg kunstferdige semantiske øvelser av toppmøtets deltagere. Abu Mazen forventes for eksempel å deklarere en «slutt på den væpnede intifadaen», som er det palestinske opprøret i de okkuperte områdene. Men det er ikke godt nok for israelerne, som krever «en slutt på intifadaen». Det betyr slutt på all motstand, med eller uten våpen.

Et annet israelsk ønske er at president Bush klart refererer til staten Israel som «den jødiske staten», eller muligens til «jødenes stat».

Det fine med denne kråkesangen anses å være at den formulering Israel ønsker, skulle slå bena unna palestinernes krav om retten til å vende tilbake til staten Israel.

Sharon på sin side forventes som en «smertefull ettergivelse» å love at et antall ulovlige «utposter» blir forlatt. Under disse omstendigheter forundrer det ikke at en fellesuttalelse ikke kommer ved toppmøtets slutt. Ikke blir det noen felles pressekonferanse heller. Faren er jo at deltagernes forpliktelser skulle vise seg å være av samme holdbarhet som de sandslott ungene bygger ved Rødehavets strender.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten