Iblant kan man tro at det er djevelen selv som fører pennen når historiens milepæler nedtegnes. I dag, lørdag, har mørkets fyrste en riktig høytidsdag. Med infernalsk dyktighet ødela han tiårsminnet som man under andre omstendigheter kunne ha feiret som den gode viljens triumf. Jo visst, jeg taler om det historiske håndslaget som for ti år siden, i regi av president Bill Clinton, ble utvekslet på gressplenen foran Det hvite hus mellom lederne for det israelske og det palestinske folket, mellom Yitzhak Rabin og Yasir Arafat. I dag, ti år senere, rystes verden av proklamasjonen fra den israelske regjeringen om at den, når den finner tiden moden, kommer til å utvise, kanskje ta livet av og i alle fall skaffe av veien den mann som Israel påstår er et «absolutt hinder for enhver utvikling mot forsoning mellom israelere og palestinere». Mannen heter Yasir Arafat og ble en gang i tiden kalt «Rabins partner i arbeidet for å skape en modig fred».De onde makter har fått arbeide iherdig for å oppnå sitt mål, nemlig å knuse ethvert håp om fred; ikke nødvendigvis forsoning, ettersom fred er bra nok mellom israelerne og palestinerne.Fanatikerne på begge sider hadde aldri til hensikt å «smi sine sverd om til plogjern», som det heter i Bibelen. For ekstremistene var og er ethvert kompromiss et brudd mot Herrens vilje og et forræderi mot hans folk. Dette gjelder enten den Herren som tilbes er den jødiske Jahve som krever blodsoffer og absolutt underkastelse, eller det er det muslimsk/arabiske folkets Allah. Ulykkens jærtegn stod skrevet på husveggene på Vestbredden og i flyktningeleirene i Gazastripen. Jærtegnene sto også skrevet på plakater med hatpropaganda som ekstremistene blant de israelske bosetterne triumferende løftet i været under massedemonstrasjonene mot Osloavtalen i alminnelighet og mot Yitzhak Rabin i særdeleshet.Hadde en uinnvidd marsboer dukket opp, kunne han ha trodd at han hadde havnet i den samme demonstrasjonen fordi partene jo bruker nøyaktig de samme argumenter. De muslimske ekstremistene, som dog er forholdsvis få, hevdet med glød at ingen, absolutt ingen, hadde rett til å avstå en eneste tomme av hellig, arabisk jord som er gitt muslimene av Allah til evig tid. Dette arvegodset strekker seg uavbrutt fra «havet (Middelhavet) til elven (Jordanelven)». Osloavtalen, som bekrefter Israels rett til å leve bak sikre og anerkjente grenser, som det heter med FNs ord, er derfor et forræderi mot gud og mennesker og må følgelig bekjempes med alle midler.Hundretusener av fanatiske israelske bosettere fra de okkuperte områdene ble fraktet i busser til demonstrasjoner i Jerusalem. Det var kun språket, hebraisk og ganske mye engelsk i stedet for arabisk, som skilte deres protester fra muslimenes. Forkynnelsen var den samme: Ingen har rett til å gi opp en tomme av de hellige marker i Judea, Samaria og Gaza som Herren ga til det jødiske folket. Osloavtalen måtte derfor ødelegges.Men likevel fantes det en viktig forskjell mellom de palestinske og de israelske demonstrantene: Når palestinerne fordømte Osloavtalen og brente israelske og amerikanske flagg, nevnte de aldri navnet til en av dem som hadde undertegnet avtalen, nemlig Yasir Arafat. Det var ikke nødvendig ettersom alle forsto hvem bannbullene fra de rettroende var rettet mot. Det ville også ha vært en taktisk bommert å gå mot den palestinske lederen som nettopp da sto på høyden av sin popularitet. Det overveldende flertallet av vanlige palestinere likte nemlig Osloavtalens løfter om et liv i frihet og verdighet, i fred med den israelske naboen.De israelske bosetterne og deres politiske våpendragere hadde i sitt hat mot Rabin ingen slike hemninger. Rabin ble fremstilt på enorme plakater der han iført arabisk hodeplagg overrakte et våpen til en palestinsk terrorist. På andre plakater nøyde man seg med å kalle ham for en forræder. Høydepunktet kom under en demonstrasjon der noen viste frem en plakat hvor Rabin var iført SS-uniform.Nei, høydepunktet var dette ikke. Høydepunktet ble nådd en dag i november 1995 da en ung nasjonalreligiøs fanatiker dro den logiske konsekvensen av hatkampanjen og myrdet Israels statsminister Yitzhak Rabin.Personlig er jeg overbevist om at så vel Rabin som Arafat hadde en stor fredslengtende og kompromissvillig opinion bak seg. Luften var full av latter og jubel..palestinerne viftet med olivengrener og sang Biladi, biladi - mitt hjemland, mitt hjemland. Israelerne dro på sin side et lettelsens sukk da okkupasjonens åk ble løftet av deres skuldre. Den gjensidige erkjennelsen av at begge folk hadde rett til å leve i fred og frihet skulle lede til en ny æra der «barn ikke lengre skal vite hva krig er», sa Rabin.I dag, 10 år etter undertegnelsen av Osloavtalen og åtte år etter mordet på Rabin, står vi midt oppe i de knuste drømmer og håp til både israelere og palestinere. Og der vil vi bli stående. Lenge.