Iblant kan man tro at det er djevelen selv som førerpennen når historiens milepæler nedtegnes. I dag, lørdag,har mørkets fyrste en riktig høytidsdag. Med infernalskdyktighet ødela han tiårsminnet som man under andreomstendigheter kunne ha feiret som den gode viljens triumf. Jo visst, jeg taler om det historiske håndslaget som for tiår siden, i regi av president Bill Clinton, ble utvekslet pågressplenen foran Det hvite hus mellom lederne for detisraelske og det palestinske folket, mellom Yitzhak Rabin ogYasir Arafat. I dag, ti år senere, rystes verden avproklamasjonen fra den israelske regjeringen om at den, nården finner tiden moden, kommer til å utvise, kanskje talivet av og i alle fall skaffe av veien den mann som Israelpåstår er et «absolutt hinder for enhver utvikling motforsoning mellom israelere og palestinere». Mannen heterYasir Arafat og ble en gang i tiden kalt «Rabins partner iarbeidet for å skape en modig fred».De onde makter har fått arbeide iherdig for å oppnå sittmål, nemlig å knuse ethvert håp om fred; ikke nødvendigvisforsoning, ettersom fred er bra nok mellom israelerne ogpalestinerne.Fanatikerne på begge sider hadde aldri til hensikt å «smisine sverd om til plogjern», som det heter i Bibelen. Forekstremistene var og er ethvert kompromiss et brudd motHerrens vilje og et forræderi mot hans folk. Dette gjelderenten den Herren som tilbes er den jødiske Jahve som kreverblodsoffer og absolutt underkastelse, eller det er detmuslimsk/arabiske folkets Allah. Ulykkens jærtegn stodskrevet på husveggene på Vestbredden og i flyktningeleirenei Gazastripen. Jærtegnene sto også skrevet på plakater medhatpropaganda som ekstremistene blant de israelskebosetterne triumferende løftet i været undermassedemonstrasjonene mot Osloavtalen i alminnelighet og motYitzhak Rabin i særdeleshet.Hadde en uinnvidd marsboer dukket opp, kunne han ha troddat han hadde havnet i den samme demonstrasjonen fordipartene jo bruker nøyaktig de samme argumenter. De muslimskeekstremistene, som dog er forholdsvis få, hevdet med glød atingen, absolutt ingen, hadde rett til å avstå en enestetomme av hellig, arabisk jord som er gitt muslimene av Allahtil evig tid. Dette arvegodset strekker seg uavbrutt fra«havet (Middelhavet) til elven (Jordanelven)». Osloavtalen,som bekrefter Israels rett til å leve bak sikre oganerkjente grenser, som det heter med FNs ord, er derfor etforræderi mot gud og mennesker og må følgelig bekjempes medalle midler.Hundretusener av fanatiske israelske bosettere fra deokkuperte områdene ble fraktet i busser til demonstrasjoneri Jerusalem. Det var kun språket, hebraisk og ganske myeengelsk i stedet for arabisk, som skilte deres protester framuslimenes. Forkynnelsen var den samme: Ingen har rett til ågi opp en tomme av de hellige marker i Judea, Samaria ogGaza som Herren ga til det jødiske folket. Osloavtalen måttederfor ødelegges.Men likevel fantes det en viktig forskjell mellom depalestinske og de israelske demonstrantene: Når palestinernefordømte Osloavtalen og brente israelske og amerikanskeflagg, nevnte de aldri navnet til en av dem som haddeundertegnet avtalen, nemlig Yasir Arafat. Det var ikkenødvendig ettersom alle forsto hvem bannbullene fra derettroende var rettet mot. Det ville også ha vært en taktiskbommert å gå mot den palestinske lederen som nettopp da stopå høyden av sin popularitet. Det overveldende flertallet avvanlige palestinere likte nemlig Osloavtalens løfter om etliv i frihet og verdighet, i fred med den israelske naboen.De israelske bosetterne og deres politiske våpendragerehadde i sitt hat mot Rabin ingen slike hemninger. Rabin blefremstilt på enorme plakater der han iført arabisk hodeplaggoverrakte et våpen til en palestinsk terrorist. På andreplakater nøyde man seg med å kalle ham for en forræder.Høydepunktet kom under en demonstrasjon der noen viste fremen plakat hvor Rabin var iført SS-uniform.Nei, høydepunktet var dette ikke. Høydepunktet ble nådd endag i november 1995 da en ung nasjonalreligiøs fanatiker droden logiske konsekvensen av hatkampanjen og myrdet Israelsstatsminister Yitzhak Rabin.Personlig er jeg overbevist om at så vel Rabin som Arafathadde en stor fredslengtende og kompromissvillig opinion bakseg. Luften var full av latter og jubel..palestinerne viftetmed olivengrener og sang Biladi, biladi - mitt hjemland,mitt hjemland. Israelerne dro på sin side et lettelsens sukkda okkupasjonens åk ble løftet av deres skuldre. Dengjensidige erkjennelsen av at begge folk hadde rett til åleve i fred og frihet skulle lede til en ny æra der «barnikke lengre skal vite hva krig er», sa Rabin.I dag, 10 år etter undertegnelsen av Osloavtalen og åtteår etter mordet på Rabin, står vi midt oppe i de knustedrømmer og håp til både israelere og palestinere. Og der vilvi bli stående. Lenge.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten