26 år etter at britene innførte direkte-styre for Nord-Irland på grunn av den blodige konflikten mellom katolikker og protestanter, får provinsen større selvstyre. Etter valget til egen forsamling i forrige uke er den første delen av påskens historiske fredsavtale unnagjort. Det er nå det virkelige politiske grovarbeidet for Nord-Irlands politikere begynner. I tillegg til lokalt selvstyre i forhold til utdannelse, helsevesen, landbruk, miljø og økonomisk utvikling, er intensjonen bak fredsavtalen å skape en ny modell for samarbeid, slik at det er mulig for den splittede befolkningen å leve sammen i fred.
Selv om folk flest lettet konstaterer at krigen er slutt, er det ingen tvil om at forsamlingen med sine 108 representanter vil bli en ny bitter politisk arena. Konflikten vil fortsette, men våpnene vil forhåpentlig være demokratisk meningsutveksling.
Valgresultatet styrket fredsavtalen: 75 prosent av representantene støtter avtalen. Men pastor Ian Paisley og hans kampfeller utgjør en meget støyende opposisjon på 25 prosent. Den vil bruke alle midler for å påpeke at nesten halvparten av den protestantiske befolkningen ikke ga sin velsignelse til fredsavtalen og nærmere politisk samarbeid med republikken Irland. Foran folkeavstemningen om fredsavtalen mistet David Trimble, lederen av Ulster unionist parti (UUP), støtten fra seks av partiets ti parlamentsmedlemmer, og flere av disse politikerne har gitt sin støtte til Paisleys argumenter.
For utenverdenen kan pastor Ian Paisley virke som en gammeltestamentlig klovn, men han er en av de skarpeste politiske hjernene i Nord-Irland. Han har nå innlemmet David Trimble i sin store stall av politiske fiender. Den nye politiske hverdagen til Trimble, som trolig velges til forsamlingens førsteminister når den møtes onsdag, blir en konstant balansegang for å lege splittelsen blant protestantene uten å støte fra seg katolikkenes representanter i John Humes Sosialdemokratisk arbeiderparti (SDLP).
Selvstyre
For at den nye nordirske forsamlingen skal utvikle seg på linje med forsamlingen for Wales' og Skottlands parlament, må den være rotfestet i både den katolske og protestantiske befolkningen. Den britiske ministeren for Nord-Irland, Mo Mowlam, innrømmer at hun gjerne hadde sett at flere av de unionistiske representantene hadde støttet fredsavtalen. Ingen er i tvil om at Nord-Irlands første famlende skritt på veien mot selvstyre blir svært vanskelige og at fallgropene er mange. Før den virkelige politiske prosessen begynner i februar neste år, må forsamlingen bli enig med seg selv om hvordan samarbeidet skal foregå.
Sugne på makt
John Hume, som var arkitekten bak Downing Street-erklæringen i 1993, har gjort et meget godt valg. Hans parti, Sosialdemokratisk arbeiderparti, fikk for første gang flere stemmer enn Trimbles Ulster unionist parti (UUP), men overføringer av utjevningsmandater sikret UUP flest representanter i forsamlingen. Det republikanske partiet Sinn Fein har også styrket sin posisjon og krever å få to ministre i forsamlingens regjering. Partiet, som i praksis har vært utestengt fra demokratisk politikk i en generasjon, er svært sugent på politisk makt. Men inntil partiets ledere, Gerry Adams og Martin McGuiness, er villige til distansere seg fra Den irske republikanske armé (IRA), er det lite trolig at normal politisk dialog er mulig i forsamlingen og regjeringen. Spørsmålet om løslatelse av fanger dømt for terroraksjoner og drap, samt ominnlevering av illegale våpen, gir Ian Paisley krutt til hans argumenter og bygger opp under striden mellom unionistpartiene.
Et av de lojalistiske småpartiene med nære forbindelser til fangene fra de paramilitære protestantiske gruppene fikk ikke stor nok oppslutning til å bli representert i forsamlingen. Lojalistfangenes støtte til fredsprosessen var svært viktig for å sikre fredsavtalen, og det er knyttet stor spenning til hvordan de vil reagere dersom fangespørsmålet ikke er løst innen to år.
Paradene
Det er den britiske regjeringen i London som skal håndtere de mest brennbare spørsmålene vedrørende Nord-Irlands fremtid. Løslatelse av fanger, reform av politiet, kriminalsystemet og de kontroversielle protestantmarsjene skal finne sin løsning i samarbeid med Tony Blairs regjering. Årsaken til at det hastet med å få valgt forsamlingen før juli, er at den symbolsk viktige paraden i Portadown til kirken i Drumcree finner sted førstkommende søndag. Allerede før forsamlingen møtes onsdag er sinnene i kok. Sinn Fein har hittil ikke gjort noe for å stoppe at katolikkene i området får forsterkninger av unge, aggressive republikanere.
Den hektiske våren i Nord-Irland med to valg i løpet av fem uker har ikke ført til at kompromissets kunst er blitt en del av politikken i provinsen. Etter at forsamlingen nå er valgt, er det neste viktige skrittet opprettelsen av nord-sør-rådet der ministre fra både republikken Irland og Nord-Irland skal samarbeide om politiske spørsmål som angår begge parter. Også her er kompromiss nødvendig, og selv om begge lands regjeringer er villige til å strekke seg langt for å oppnå resultater, er det helt sikkert at også denne veien blir lang og problematisk.
