- Gjennom tre hundre år har vi protestanter i Ulster levet en truet tilværelse, og det har formet oss til hva vi er, sier George Patton til Aftenposten. Han arbeider i ledelsen for Orangeordenen, det mektige politisk-religiøse brorskapet som danner ryggraden i det protestantiske samfunn i Nord-Irland.
"Orangeordenen regjerer Ulster", er det blitt sagt, særlig fra organisasjonens motstandere. Det er ikke fullt så sant idag, efterat provinsen er lagt direkte under London. Tidligere hadde Ulster sin egen regjering der Orangemennene satt med bukten og begge endene. Men det er fortsatt slik at de fleste protestanter som betyr noe, pleier å være med i brorskapet, deriblant åtte av deres 13 representanter i det britiske parlamentet.På denne tiden og frem til sensommeren setter ordenen preg på provinsen ved sine utallige marsjer og opptog, med hornorkestre, sekkepiper og digre trommer, skalkhatter, faner og flagg. Gjennom marsjene feirer den protestantiske befolkningen sin britiske arv og tidligere tiders seire over katolikkene.
Torn i øyet
For katolikker er dette en torn i øyet. De oppfatter Orangemarsjene som en feiring av protestantisk overmakt og deres egen avmakt. Orangemennene fører videre arven fra de engelske og skotske kolonistene som jaget irerne - det betydde katolikkene - vekk fra den beste jorden for tre hundre år siden.- Vi er ikke ute efter å tyne katolikkene, sier George Patton når vi møter ham i Orangehovedkvarteret i Belfast. - Men vi nekter å underkaste oss en katolsk stat.
Et mareritt
Et samlet Irland er marerittet for menn som ham. Riktignok har protestantene flertall i Nord-Irland, men på den grønne øya som helhet er de i håpløs minoritet. Det er derfor de alltid kjenner seg truet. Det han ikke sier til oss, men som Ulsterprotestanter ofte uttrykker privat, er at de anser Irlands katolske folkemasser for å være mer tilbakeliggende, mer primitive og mer uopplyste enn dem selv. Hva er vel verre enn å bli behersket av dem man anser som underlegne! Irernes lydighet mot pavekirken og dens lære oppfattes som et eksempel på deres tilbakeliggenhet.
Navnets opprinnelse
- Navnet Orange skriver seg fra Vilhelm III av Oranien, den protestantiske kongen som sikret Ulster og Storbritannia mot de katolske Stuartkongene i slaget ved Boyne i 1690, sier Patton. Derfor bruker vi orange som vår farve, et motstykke til de irske (katolske) nasjonalistenes grønne farve.Ordenen ble grunnlagt i 1795, og er bygget opp med losjer i alle lokalsamfunn i Ulster. Den har rundt 100.000 medlemmer - halvparten av alle voksne menn blant protestantene i provinsen. Brorskapet har også avleggere i andre land.
Hovedprinsippene
- Våre hovedprinsipper er troskap til den protestantiske religion , til dronningen, til landets lover og til unionen med Storbritannia. Vi oppfordrer medlemmene til å gå inn i sikkerhetsstyrkene. Vi har ingen kontakt med paramilitære organisasjoner, og tar avstand fra voldsbruk, sier Patton.Orangeordenen er knyttet til det etablerte nordirske samfunn, og er efter provinsens målestokk forholdsvis moderat. Endel av de mer outrerte protestantpolitikerne, som presten Ian Paisley, står utenfor.
Solid økonomi
Møtene starter med skriftlesning, bønn og et enkelt ritual. Velgjørenhet spiller stor rolle, særlig overfor trosfeller i vanskeligheter. Patton legger ikke skjul på at ordenen har meget solid økonomi.Medlemmene må sverge at de skal "iherdig motarbeide Romerkirkens villfarelser, unngå enhver form for papistisk tilbedelse, og motstå Romerkirkens herredømme og dens overgrep med alle lovlige midler".
- Angripes av IRA
- Vi er ofte blitt angrepet av IRA. Denne bygningen er blitt bombet flere ganger. Mange medlemmer har måttet ofre livet, blant annet under attentater mot våre losjer. IRA har satt i gang regelrett folkemord gjennom utryddelse av protestanter på landsbygda i grensestrøkene mot Eire. Men truselen mot vår tilværelse bare stålsetter oss. Vi får alltid større oppslutning i vanskelige tider. Som Ul stermenn overgir vi oss aldri, sier George Patton.
