På talerstolen står den tidligere IRA-kommandanten Martin McGuinness. Han spår valgskred for Sinn Fein, og snakker om at den britiske provinsen i nord kan bli innlemmet i Irland så snart som 2016.

Det er en selvsikker Martin McGuinness vi ser. For 30 år siden var han bare en unggutt da han ledet IRA i det som skulle bli de første virkelig blodige sammenstøtene med britiske soldater. Bloody Sunday var et tidsskille for konflikten i Nord-Irland. Verdens øyne ble åpnet for den brutale undertrykkelsen av den katolske befolkningen i Nord-Irland. - Vi tror vi kommer til å gjøre et så godt valg at vi kan kreve posisjonen som førsteminister, sier McGuinness.

Det politiske landskapet i Nord-Irland har gjennomgått en stor forandring de siste årene. Borgermesteren i Belfast heter Alex Maskey og er Sinn Fein-mann. Bombene er lagt bort, nå er det den politiske kampen for et forenet Irland som teller.

Men Nord-Irlands mange fattige protestanter frykter fremtiden. De føler seg forrådt av Tony Blair.

- Folk her er ikke dumme. Tony Blair forsøker å skape en illusjon av at ting er blitt bedre. Vel, vi behøver ikke å høre på illusjoner. Vi møter virkeligheten på gatene hver eneste dag, og vi har ikke sett noen forandring. Folk her føler at fredsavtalen er noe den britiske regjeringen prøver å trekke dem inn i, noe de ikke vil ha.

Mark Coulter leder beboerforeningen i Glenbryn, som ligger ved siden av det republikansk-dominerte Ardoyne. Han hever røsten på vegne av menneskene som ble vist på TV verden over, da de for to år siden kastet stein på katolske småjenter på vei til skolen. Coulter skammer seg ikke. - Det ble et så bittert hat fordi det er slik de to samfunnene i Nord-Irland oppfatter hverandre. Selvsagt burde mye av det som skjedde ikke skjedd, men striden rundt Holy Cross viste sannheten.

Mark Coulter tror ikke valget betyr noe. Han sier rett ut at menneskene i de protestantiske områdene føler seg fullstendig underlegne sine katolske naboer.

- I de nasjonalistiske områdene er folk mye mer fokusert. De har aldri villet basere seg på den britiske regjeringen. De driver sine lokalsamfunn godt. Når de trenger noe, vet de hvordan de skal skaffe seg det. Vi har alltid lent oss til britene, og de løfter ikke en finger for oss lenger, sier han bittert.

- Vi er forrådt av Tony Blair. Han er opptatt av at det ikke skal sprenges bomber på britisk fastland. Vi blir spyttet på og sjikanert hver dag når vi forsøker å gå på posthuset, i butikken eller følge barna våre til skolen. Folk som bor her får vinduene sine knust, dørene sparket inn og sprengladningen plassert på trappen. Vi kan ikke sove trygt, eller parkere bilen fordi den blir satt i brann. Men det blåser Tony Blair i.

Meningsmålingene bekrefter at den protestantiske, pro-britiske delen av befolkningen er blitt mer skeptisk til fredsavtalen. Et stort flertall vil ha nye forhandlinger. De føler at Sinn Fein har fått for mye, selv om IRA skulle oppløse seg selv. Et paradoks er det også at de unionistiske velgerne er negative til Tony Blair, mens nasjonalistene som har sett på britene som sine erkefiender, mener han har gjort en god jobb.

- Tony Blair er den første britiske statsminister som virkelig har forsøkt å løse Nord-Irland-spørsmålet. Han aksepterer at det kommer til å bli et forenet Irland, og han har gått inn i problemstillingene på et fritt grunnlag, sier Martin McGuinness til Aftenposten.

Vi drar til Torrens, et sted hvor britisk-tro protestanter er kjeppjaget fra boligene sine. En gang bodde det 200 hundre familier her, nå er det bare 40 igjen. Fillene av et enslig, britisk flagg vaier i en flaggstang. Gjenmurte vinduer griner mot oss. Mange av husene er ganske nye, men området er en spøkelsesby.

Karen Darragh bor i Torrens med sine tre barn på åtte, fjorten og seksten år. Stuevinduet i den lille leiligheten har tydelige spor etter en baseballkølle.

- De kommer ofte om natten, fra det nasjonalistiske området i nærheten her. Jeg er født og oppvokst her, og vil egentlig ikke flytte. Men jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke gå ut av døren når det er mørkt, og vi blir spyttet på når jeg følger ungene til skolen, forteller Karen.

Karen Darragh vil ikke stemme ved valget. Hun synes ikke noen av de unionistiske politikerne har ryggrad til å stå opp mot Sinn Fein.

- Gi oss tilbake Margaret Thatcher! Tony Blair bryr seg ikke om Nord-Irland, han har forrådt oss som er briter. Jeg kan ikke engang heise det britiske flagget på mitt eget hus.

Partiene i Nord-Irland

Ulster Unionist Party: Det største unionistpartiet, som altså vil fortsette unionen med britene. Er for fredsavtalen, men hardt presset av misfornøyde unionistiske velgere. Ledes av fredsprisvinner David Trimble, som vil ha løfter fra IRA om avvæpning.

Democratic Unionist Party vil fortsette unionen med britene. Er sterkt høyreorientert, og nekter å snakke med Sinn Fein før IRA er oppløst. Er også mot fredsavtalen i sin nåværende form. Truer UUPs posisjon som det største unionistpartiet. Ledes av den svært høyreorienterte Ian Paisley.

Social Democratic Liberal Party vil ha et forent Irland. Nasjonalistisk parti som har vært mot bruk av våpen i kampen for borgerrettigheter for katolikkene. Er sterkt presset av Sinn Fein, som vinner mange av partiets velgere. Ledes av Mark Durkan.

Sinn Fein: Nasjonalistisk parti som vil ha et forenet Irland. Seiler i stor medgang, men er hardt presset på kravet om oppløsning av sin militære arm, IRA. Ledes av Gerry Adams.

Alle de fire partiene ligger på omkring 20- 25 prosent i oppslutning. Det er ventet at de vil forsøke å danne en ny samlingsregjering etter valget.Men både det største unionistpartiet og det største partiet blant nasjonalistene må akseptere dette for at man kan få en regjeringsdannelse. Det ligger an til tøffe forhandlinger om IRAs eksistens og selve fredsavtalen etter valget, spesielt hvis DUP blir det største unionistiske partiet.75 prosent av velgerne er ventet å avgi stemme.

Dette er konflikten i Nord-Irland

I 1542 la kong Henry 8. Irland under seg, og etablerte protestantisk styre i det katolske landet. På begynnelsen av 1600-tallet praktiserte engelske myndigheter en politikk som belønnet engelske og skotske godseiere som etablerte seg i de nordligste fylkene av det gamle Irland, kalt Ulster. Den opprinnelige befolkningen ble i stor grad drevet sørover.

På midten av 1850-tallet ble den store lin-industrien bygget opp i Belfast. Europas største skipsverft ble også etablert her. Det førte til behov for arbeidskraft, og den rent protestantiske byen begynte igjen å skifte karakter.

Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, og ble etablert som selvstendig stat. Hardest var kampene i Ulster, hvor det fortsatt var protestantisk flertall. Seks fylker ble værende under britisk kontroll, og dannet provinsen Nord-Irland. Den katolske befolkningen i provinsen ble sett på som en ren underklasse, men reiste på 1960-tallet krav om retten til å snakke gaelisk, retten til irsk statsborgerskap, retten til å etablere katolske skoler og retten til å stemme. IRA har sitt utgangspunkt i denne bevegelsen.

I dag oppfatter nær halve befolkningen seg som irsk, mens den andre halvdelen er stolt over sine britiske røtter. Den irske delen av befolkningen kaller seg nasjonalister eller republikanere, og ønsker at Nord-Irland igjen skal gjenforenes med republikken Irland og bli én nasjon. Den andre halvdelen vil fortsette unionen med Storbritannia. De kaller seg unionister eller lojalister, fordi de er lojale mot den britiske dronningen. Fredsavtalen fastslår at Nord-Irland bare kan bli irsk hvis det er flertall for dette ved en folkeavstemning.Etter 30 år med væpnet konflikt som har kostet over 3000 mennesker livet, underskrev partene fredsavtalen langfredag 1998. Avtalen slår fast at Nord-Irland forblir en del av Storbritannia så lenge flertallet i det nordirske folket ønsker det. Siden avtalen ble undertegnet, har fredsprosessen vært gjennom krise etter krise:

1998 > Folkeavstemning om fredsavtalen 22. mai. Nei: 28,8% Ja: 71,2% > Valg til det nye nordirske parlamentet 25. juni. Parlamentet har 108 medlemmer, og 11 partier er representert.

Nasjonalforsamlingen trer sammen for første gang 1. juli.

1999 > Nord-Irland får indre selvstyre 2. desember. Protestanten David Trimble fra UUP (Ulster Unionist Party) blir førsteminister i en firepartiregjering.

2000 > Selvstyreregjeringen suspendert 11. februar fordi IRA ikke kom med noen løfter om avvæpning. Nord-Irland blir igjen direkte styrt fra London.

2001 > Førsteminister David Trimble går av 1. juli som en følge av at IRA ikke avvæpner.

> Sinn Fein-leder Gerry Adams ber 22. oktober IRA om å begynne avvæpning. > David Trimble blir gjenvalgt som førsteminister 6. november, i kjølvannet av internasjonal anerkjennelse av IRAs begynnende avvæpning.

2002 > Spionskandale fører til at den britiske regjeringen oppløser selvstyreregjeringen.

2003 > Nyvalg 26. november.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten