Kort tid før Irland fikk sin selvstendighet fra britene i 1921, klarte de nord-irske protestantene å få opprettet sin egen provins i den nordlige del av landet, tilknyttet Storbritannia. Det nord-irske parlamentet på Stormont ble dominert av de irske unionistene, som ga klare fordeler til provinsens protestanter.
I slutten av 1960-årene begynte katolikkene å agitere for forandringer. Stadige sammenstøt med de protestantiske myndighetene utløste det som er blitt kalt "Vanskelighetene" i Nord-Irland.
1968 5. oktober: Politiet angriper borgerrettsdemonstranter i Londonderry i det første av sammenstøtene.
1969 12.-15. august: Katolikker og politi støter sammen etter en protestantisk marsj i Londonderry; stridigheter mellom protestanter og katolikker i Vest-Belfast. Britiske styrker blir satt inn for å dempe uroen.
1971 9. august: Stormont-parlamentet gir hæren ordre til å arrestere og internere mistenkte medlemmer av Den irske republikanske hær (IRA) uten rettslig kjennelse, en katastrofal politikk som øker den katolske støtten til IRA. Den blir oppgitt i 1975.
1972 30. januar: På den "blodige søndag" i Londonderry dreper hæren 14 katolikker som demonstrerte mot interneringspolitikken.
24. mars: Den britiske regjering oppløser Stormont-parlamentet og innfører "direkte styre" fra London.
21. juli: IRA dreper ni mennesker og sårer 130 andre med 22 bomber på den "blodige fredag" i Belfast.
1973 Den britiske og den irske regjering, Ulster-unionistene og moderate katolske grupper, sosialdemokratene og arbeiderpartiet blir enige om en ny utøvende myndighet (eksekutivadministrasjon) for Nord-Irland, basert på maktdelingsprinsippet.
1974 14.-28. mai: En protestantisk generalstreik rettet mot den utøvende myndighet lammer Nord-Irland. Tre bilbomber tar livet av 31 mennesker i Republikken Irland. Eksekutivadministrasjonen bryter sammen, direkte styre gjenopptas.
1981 9. april: Bobby Sands, lederen for en sultestreik i Maze-fengselet, velges til medlem av Parlamentet i London. Han blir den første av ti fanger som sulter seg ihjel.
20. oktober: Inspirert av Sands stiller IRAs allierte parti, Sinn Fein, for første gang til valg i Nord-Irland og vinner 10,1 prosent av stemmene.
1985 Den britiske og den irske statsminister undertegner en anglo-irsk avtale som gir Republikken Irland en konsultativ rolle i utformingen av britisk politikk overfor Nord-Irland. Avtalen utløser månedlange protestantiske gateprotester.
1987 11. november: Uten forvarsel detonerer IRA en bombe som dreper 11 protestanter i Enniskillen.
1993 23.-31. oktober: Den verste voldsuken i Nord-Irland siden tidlig i 1970-årene. En IRA-bombe dreper ni protestanter, britisk-vennlige bander svarer med å drepe 13.
27. november: Den britiske regjering medgir at den siden 1990 i all hemmelighet har hatt kontakt med IRA.
15. desember: Den britiske og den irske statsministeren tilbyr Sinn Fein plass ved forhandlingsbordet dersom IRA tar avstand fra bruk av vold.
1994 31. august: IRA erklærer "fullstendig stans i militære operasjoner".
13. oktober: Ledende pro-britiske paramilitære grupper, Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force (UVF), erklærer våpenhvile og tilbyr "ydmyk beklagelse" overfor sine uskyldige katolske ofre.
9. desember: Den britiske regjering starter en "utforskende" dialog med Sinn Fein, seks dager senere også med representanter for UDA og UVF. Dialogen fører ikke til bredere forhandlinger på grunn av krav om at de paramilitære gruppene skal starte avvæpningen av sine medlemmer først.
1995 28. november: Som opptakt til president Bill Clintons besøk i Storbritannia og Irland oppnevner de to lands regjeringer den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell til å løse avvæpningsstriden, som har låst fast forhandlingene.
1996 22. januar: Mitchell anbefaler avvæpning "parallelt" med fremgang i forhandlingene.
9. februar: IRA bryter våpenhvilen ved å detonere en ett tonns bombe på en lastebil i London.
10. juni: Sluttforhandlingene starter under ledelse av Mitchell.
1997 19. juli: IRA erklærer en "utvetydig" våpenhvile. Seks uker senere deltar Sin Fein for første gang i fredssamtalene.
1998 25. mars: George Mitchell erklærer at tiden for samtaler er over og setter 9. april som siste frist for å oppnå en fredsavtale.
10. april: En avtale er klar, 17 timer etter fristens utløp.
AP OG REUTERS
