Det var så avgjort ingen feststemning da de protestantiske "blod og torden"-korpsene marsjerte gjennom Belfasts gater i går. Paradene gikk uten sammenstøt, men var de en marsj mot varig fred, eller bare en pustepause før volden igjen tar strupetak på Nord-Irland?

Det var barn med i toget som paraderte gjennom sentrum av Belfast i går. Pjokken i tre-års alderen, i hvit skjorte og røde uniformsbukser, holdt et fast tak om tamburstaven og svingte armen i sjarmerende og ustødig takt. Men idolene han skottet opp mot i beundring for å lære knepene, hadde fint lite barnlig ved seg. Militante støvler, glattbarberte hoder, tatoveringer og øreringer pryder marsjdeltagerne.

For det er harde rytmer i trommene når protestantene marsjerer for å markere det britiske herredømmet i provinsen etter Vilhelm av Oraniens seier over kong Jakob II i slaget ved Boyne 12. juli 1690.

Et herredømme som det katolske mindretallet i Nord-Irland har kjempet imot i 300 år.

Et herredømme som har krevet 3248 dødsofre siden voldsherjingene blusset opp igjen for 30 år siden.

Og et herredømme, som nå muligens er i ferd med å løsne grepet etter fredagens historiske gjennombrudd for en politisk løsning på konflikten.

Marsj-sesong

Intet jublende frihetsbrus følger bak de marsjerende protestantenes faner. Gårsdagen markerte starten på det som i Nord-Irland betegnes som marsj-sesongen. På kryss og tvers over hele provinsen vil protestantene arrangere tusenvis av parader frem til oktober. Parader som ofte går gjennom katolske boligområder, og som ofte fører til voldelige sammenstøt, skuddveksling og død.

Derfor var stemningen spent foran sesongåpningen. I Ormeau Road, der det tidligere har vært kraftige sammenstøt når de protestantiske paradene krysser Ormeau Bridge og tråkker inn i katolsk område, ble gårsdagens parade sett på som en prøvesten på om fredagens avtale virkelig kan gi grobunn for fred i Nord-Irland. Det kom ikke til sammenstøt i går, paraden ble omdirigert og protestantene fikk ikke lov til å krysse broen.

Politisk signal?

Gerard Rice er katolikk og arbeider i velforeningen for Lower Ormeau Road. Han er glad for at protestantene denne gangen ikke slapp til i den katolske delen av gaten.

- Disse marsjene er et politisk signal, og blir bare gjennomført for å provosere oss. Paradene forsterker bare motsetningene mellom folkegruppene. Vi kan ha et godt samarbeid på tvers av grensene om vinteren, men så fort paradene begynner, fryser alt til. Den nye avtalen er et politisk utgangspunkt. Men for oss blir det ingen fred før vi kan sitte ned og snakke sammen i direkte dialog, mener han.

I Belfast kranset bevæpnet politi med skuddsikre vester marsjruten. Pansrede militære kjøretøyer holdt biltrafikken på avstand og protestantene fikk marsjere i fred. Det var folketomt og påskestille, bortsett fra en og annen publikummer som taktfast fulgte paraden.

Støtter saken

En mann slår på en sortlakkert stortromme. Han slår så hardt at trommeskinnet sprekker. John er det eneste navnet han vil gi oss. Han er lederfigur i Cloughfern Young Conquerors, ett av buekorpsene som går i paraden. Cloughfern Young Conquerors har grå og sorte uniformer, sorte lakkbelter, sorte hansker og sorte luer med dusker i. John har en sort kortermet T-skjorte, og tatoveringer dekker hver kvadratmillimeter av hans bare armer. Han er glattbarbert på hodet, lukter av morgenøl og ser ikke ut som en fredsdue.

- Vi marsjerer for å støtte vår sak, sier han.

Avtalen som ble undertegnet fredag, har han liten tro på.

- Alle vil ha fred, men ikke for en hver pris. Vi vil ha løslatt våre fanger, det er det vi kjemper for.

- Fremmer det mulighetene for fred når dere marsjerer på denne måten?

- Å marsjere er en del av vår arv, det er vår tradisjon. Vi gjør som vi vil. Ingen kan nekte oss det.

John og Cloughfern Young Conquerors støtter de lojalistiske (protestantiske) paramilitære gruppene, og fangene de vil ha løslatt, soner lange fengselsstraffer for bombeattentater, drap og kidnapping.

Påskeopprøret

Et par timer etter at protestantene hadde gjennomført sin marsj, avholdt katolikkene i Belfast sin markering til minne om påskeopprøret i Dublin i 1916. I New Lodge, et kjerneområde for Sinn Fein og IRA, er Sinn Fein-president Gerry Adams omringet av presse og media.

- Avtalen er historisk, sier han, men er unnvikende når vi spør om når IRA vil begynne å utlevere sine våpen.

- Alle våpen må fjernes fra irsk politikk. Men de kraftigste våpnene tilhører de der borte, sier han og peker mot tungt bevæpnede britiske soldater som er stasjonert i utkanten av folkemengden.

Gerry Adams vet han må jobbe hardt for å få støtte blant sine egne for den avtale som nå ligger på bordet. Avtalen skal distribueres til samtlige husholdninger i Nord-Irland før folket skal si sin mening i en avstemning 22. mai.

- I flere hundre år har vi kjempet for å forene de tre irske farvene, orange, grønt og hvitt. Nå kan vi få forsoning mellom den orange og den grønne tradisjon her på øya og leve sammen i fred, katolikker og protestanter, sier Gerry Adams til folkemengden.

- Nå må dere skaffe dere avtalen, og dere må studere den. Det er opptil dere å føre dette videre.

I Ballymena har protestantiske buekorps fra fjern og nær samlet seg til stor parade. På fortauet langs ruten sitter to år gamle Jacob og slår på tromme for harde livet.

- Han øver seg, sier moren, Mary Magill. Familien er kommet fra Newtown fire mil unna for å overvære marsjen. De er solid plantet i protestantisk tradisjon.

- Avtalen kan bare rives i stykker. Den er ikke verd noen ting, sier far, Jeff Magill. Han er bystyremedlem i Newtown for det protestantiske partiet Ulster Unionist Party. Og han vil drive aktiv kampanje for at avtalen blir forkastet.

- Avtalen svekker våre bånd til Storbritannia, mens den styrker Irlands innflytelse. Vi kan ikke godta det. Den britiske regjeringen har vendt ryggen til oss, sier Jeff.

Kona Mary er mer avventende: - Jeg vil lese avtalen først, gi den en sjanse. For på en eller annen måte må det jo gå an å få fred her. For barnas skyld. Hva annet kan vi gjøre? Begge parter må gi noe.

Andre i Nord-Irland hilser avtalen velkommen.

Takker Gud

- Jeg er 84 år gammel, og jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve dette. Dette er den beste avtalen vi kunne få, og jeg takker Gud og ber om at dette må lykkes, sier Barney McQuillan.

Hans nabo i det katolske New Lodge er ikke enig.

- Jeg har ikke noen tro på dette. Avtalen er ubalansert. Dessuten har vi hatt mange forsøk tidligere, men det fører aldri til noe. Dette har pågått i for mange år. Det vil ta lang, lang tid før vi har noen fred i Nord-Irland, sier Alice McNally.