I 1542 la kong Henry 8. Irland under seg, og etablerte protestantisk styre i det katolske landet. På begynnelsen av 1600-tallet praktiserte engelske myndigheter en politikk som belønnet engelske og skotske godseiere som etablerte seg i de nordligste fylkene av det gamle Irland, kalt Ulster. Den opprinnelige befolkningen ble i stor grad drevet sørover.

På midten av 1850-tallet ble den store lin-industrien bygget opp i Belfast. Europas største skipsverft ble også etablert her. Det førte til behov for arbeidskraft, og den rent protestantiske byen begynte igjen å skifte karakter.

Provinsen Nord-Irland

Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, og ble etablert som selvstendig stat. Hardest var kampene i Ulster, hvor det fortsatt var protestantisk flertall. Seks fylker ble værende under britisk kontroll, og dannet provinsen Nord-Irland. Det nord-irske parlamentet på Stormont ble dominert av de irske unionistene, som ga klare fordeler til provinsens protestanter.Den katolske befolkningen i provinsen ble sett på som en ren underklasse, men reiste på 1960-tallet krav om retten til å snakke gaelisk, retten til irsk statsborgerskap, retten til å etablere katolske skoler og retten til å stemme. IRA har sitt utgangspunkt i denne bevegelsen.

Folkeavstemning avgjør

I dag oppfatter nær halve befolkningen seg som irsk, mens den andre halvdelen er stolt over sine britiske røtter. Den irske delen av befolkningen kaller seg nasjonalister eller republikanere, og ønsker at Nord-Irland igjen skal gjenforenes med republikken Irland og bli én nasjon. Den andre halvdelen vil fortsette unionen med Storbritannia. De kaller seg unionister eller lojalister, fordi de er lojale mot den britiske dronningen. Fredsavtalen fastslår at Nord-Irland bare kan bli irsk hvis det er flertall for dette ved en folkeavstemning.

Katolikkene agiterer
Da katolikken i slutten av 1960-årene begynte å agitere for forandringer ble det stadige sammenstøt med de protestantiske myndighetene. Dette utløste det som er blitt kalt "Vanskelighetene" i Nord-Irland.

1968
5. oktober: Politiet angriper borgerrettsdemonstranter i Londonderry i det første av sammenstøtene.

1969
12.-15. august: Katolikker og politi støter sammen etter en protestantisk marsj i Londonderry; stridigheter mellom protestanter og katolikker i Vest-Belfast. Britiske styrker blir satt inn for å dempe uroen.

1971
9. august: Stormont-parlamentet gir hæren ordre til å arrestere og internere mistenkte medlemmer av Den irske republikanske hær (IRA) uten rettslig kjennelse, en katastrofal politikk som øker den katolske støtten til IRA. Den blir oppgitt i 1975.

1972
30. januar: På den "blodige søndag" i Londonderry dreper hæren 14 katolikker som demonstrerte mot interneringspolitikken.

24. mars: Den britiske regjering oppløser Stormont-parlamentet og innfører "direkte styre" fra London.

21. juli: IRA dreper ni mennesker og sårer 130 andre med 22 bomber på den "blodige fredag" i Belfast.

1973
Den britiske og den irske regjering, Ulster-unionistene og moderate katolske grupper, sosialdemokratene og arbeiderpartiet blir enige om en ny utøvende myndighet (eksekutivadministrasjon) for Nord-Irland, basert på maktdelingsprinsippet.

1974
14.-28. mai: En protestantisk generalstreik rettet mot den utøvende myndighet lammer Nord-Irland. Tre bilbomber tar livet av 31 mennesker i Republikken Irland. Eksekutivadministrasjonen bryter sammen, direkte styre gjenopptas.

1981
9. april: Bobby Sands, lederen for en sultestreik i Maze-fengselet, velges til medlem av Parlamentet i London. Han blir den første av ti fanger som sulter seg ihjel.

20. oktober: Inspirert av Sands stiller IRAs allierte parti, Sinn Fein, for første gang til valg i Nord-Irland og vinner 10,1 prosent av stemmene.

1985
Den britiske og den irske statsminister undertegner en anglo-irsk avtale som gir Republikken Irland en konsultativ rolle i utformingen av britisk politikk overfor Nord-Irland. Avtalen utløser månedlange protestantiske gateprotester.

1987
11. november: Uten forvarsel detonerer IRA en bombe som dreper 11 protestanter i Enniskillen.

1993
23.-31. oktober: Den verste voldsuken i Nord-Irland siden tidlig i 1970-årene. En IRA-bombe dreper ni protestanter, britisk-vennlige bander svarer med å drepe 13.

27. november: Den britiske regjering medgir at den siden 1990 i all hemmelighet har hatt kontakt med IRA.

15. desember: Den britiske og den irske statsministeren tilbyr Sinn Fein plass ved forhandlingsbordet dersom IRA tar avstand fra bruk av vold.

1994
31. august: IRA erklærer "fullstendig stans i militære operasjoner".

13. oktober: Ledende pro-britiske paramilitære grupper, Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force (UVF), erklærer våpenhvile og tilbyr "ydmyk beklagelse" overfor sine uskyldige katolske ofre.

9. desember: Den britiske regjering starter en "utforskende" dialog med Sinn Fein, seks dager senere også med representanter for UDA og UVF. Dialogen fører ikke til bredere forhandlinger på grunn av krav om at de paramilitære gruppene skal starte avvæpningen av sine medlemmer først.

1995
28. november: Som opptakt til president Bill Clintons besøk i Storbritannia og Irland oppnevner de to lands regjeringer den tidligere amerikanske senatoren George Mitchell til å løse avvæpningsstriden, som har låst fast forhandlingene.

1996
22. januar: Mitchell anbefaler avvæpning "parallelt" med fremgang i forhandlingene.

9. februar: IRA bryter våpenhvilen ved å detonere en ett tonns bombe på en lastebil i London.

10. juni: Sluttforhandlingene starter under ledelse av Mitchell.

1997
19. juli: IRA erklærer en "utvetydig" våpenhvile. Seks uker senere deltar Sin Fein for første gang i fredssamtalene.

1998
25. mars: George Mitchell erklærer at tiden for samtaler er over og setter 9. april som siste frist for å oppnå en fredsavtale.

10. april: En avtale er klar, 17 timer etter fristens utløp.

Langfredagavtalen

Etter 30 år med væpnet konflikt som har kostet over 3000 mennesker livet, underskrev partene fredsavtalen langfredag 1998. Avtalen slår fast at Nord-Irland forblir en del av Storbritannia så lenge flertallet i det nordirske folket ønsker det. Siden avtalen ble undertegnet, har fredsprosessen vært gjennom krise etter krise:

1998
Folkeavstemning om fredsavtalen 22. mai.Nei: 28,8%
Ja: 71,2% 25. juni: Valg til det nye nordirske parlamentet. Parlamentet har 108 medlemmer, og 11 partier er representert.

1. juli: Nasjonalforsamlingen trer sammen for første gang.

1999
2. desember: Nord-Irland får indre selvstyre. Protestanten David Trimble fra UUP (Ulster Unionist Party) blir førsteminister i en firepartiregjering.

2000
11. februar: Selvstyreregjeringen suspendert fordi IRA ikke kom med noen løfter om avvæpning. Nord-Irland blir igjen direkte styrt fra London.

2001
1. juli: Førsteminister David Trimble går av som en følge av at IRA ikke avvæpner.

22. oktober: Sinn Fein-leder Gerry Adams ber IRA om å begynne avvæpning.6. november: David Trimble blir gjenvalgt som førsteminister, i kjølvannet av internasjonal anerkjennelse av IRAs begynnende avvæpning.

2002
Spionskandale fører til at den britiske regjeringen oppløser selvstyreregjeringen.

2003
Nyvalg 26. november.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten