Dødsdømt - med livet i behold

En levende død står midt blant dem. Skutt på Akershus 10. februar 1945; det ble kunngjort fra Gestapos hovedkvarter, og kona rykket inn dødsannonsen. Nå toger ungene i oppgangen med jublende flagg: - Heia Arne. Men det skal ta to måneder å overbevise myndighetene om at han lever og kan få rasjoneringskort.

Hele byen mørklagt, som en tung pust har blåst ut alle lys. Oslo natten til 9. april 1940. Arne Reidar Nilsen er 20 år, rørleggerlærling, aktiv syklist. Han kommer fra premieutdeling i Rye sykkelklubb, stikker innom Grønland politistasjon og får vite hva som er i ferd med å skje: - Vi trodde ikke på det. Det var jo rene eventyret.

Dagen etter står han på Stortorget og ser tyske tropper marsjere opp Kirkegaten. En offiser kommer bort og spør hvor Hotel Continental ligger. Arne peker i motsatt retning - mot Ankertorget. Motstandskampen er begynt.

LYDEN AV FRED, det er slåene som smetter celledørene åpne - 7. mai 1945 på Møllergaten 19. Arne kan høre den fjerne støyen av jubel, av stadig flere folk i gangene. Men de tre medtatte fangene i den innerste cellen skjønner ikke hva som er i ferd med å skje. For så åpnes ikke flere dører.

De var blitt overført fra fangetårnet på Akershus 5. mai - og det var tredje gang de stålsatte seg til det uunngåelige - henrettelsen.

STANDRETT, Victoria Terrasse 9. februar 1945 - syv menn lenket til hverandre på politikommandørens kontor og syv SS-soldater som trykker maskinpistolene inn i ryggen på dem. De tilhører "Pelle-gruppa", en uavhengig gruppe som hadde stått bak den største og viktigste sabotasjeaksjonen i Oslo: Sprengningen på Akers Mek. Verksted og Nylands Mek. som ødela seks skip, kaianlegg og en tørrdokk natten til 24. november 1944. Arne Reidar Nilsen hadde bestyrt gruppens sprengstofflager i Møllergaten.

De ser SS-offiserene rundt bordet trekke på seg luer med dødningehoder. Dømmes til døden og skal henrettes ved soloppgang den påfølgende morgen.

- Du vet, det rører seg i brystet på deg i en slik stund . . .

Arne havner i en trang celle på Akershus sammen med Karl Nilsen, Frank Kristiansen, John Schou og Ragnar "Pelle" Sollie, som er gruppens ubestridte leder - nå med en høyre arm som henger slapt ned, blodig istykkerskutt.

Ved 5-6 tiden om morgenen våkner de av kommandorop og støveltramp nede på plassen. Snart sprenger lyden fra de første skuddsalvene seg inn til dem. Én etter én blir cellene tømt. Så blir det stille. Og stille. Og stille. Det kommer ikke flere soldater.

De begynner å fleipe, blir igjen unge og kjekke med djerve tunger: - Nå har de nok glemt oss . . .

FLUKTNATTEN, 13. mars - i flere netter hadde de gravd og hakket seg gjennom murveggen. Men Arne er blitt hentet ut til nye forhør dagen før og plassert alene i kjelleren. Kameratene kunne ikke vente lenger. De firer seg ned i et tau laget av madrassremser og klær, haker tauet fast på toppen av en fire meter høy mur og klatrer over, opp på magasintakene. Det blir noe støy, en tysk soldat begynner å skyte, det kommer bikkjer og soldater og en masse bråk. Klemmer seg mot taket og oppdages ikke.

Fortsetter ned på et lavereliggende tak forbundet med Militære Samfund, åpner en takluke. Men sistemann løper frem oppreist. En vaktpost skriker opp og skyter flere skudd. Tyske soldater kommer stormende og tar tre av dem umiddelbart. Ragnar Sollie får gjemt seg i et bøttekott på loftet, men oppdages av en vaskehjelp som skriker opp.

Om morgenen lempes han inn i mørkecellen til Arne, slått og sparket halvt bevisstløs: - Så nære vi var . . .

Gestapistene holder liv i dem uten mat og drikke i fire dager: - Vi skal nok få dere til å snakke . . .

MØLLERGATEN 19, 7. mai - hva er det som skjer der ute? Arne Reidar Nilsen sparker og slår mot celledøren og roper at han hører en svensk stemme. - Du er tørna gæern, du, sier de andre. Brått rives luken i døren opp, og et forskrekket fjes sprekker i glede, en gammel arbeidskamerat: - Er det deg, Arne.

Straks etter er døren åpen, og foran dem står politisjef dr. Harry Söderman fra Stockholm med oppdrag å bringe politiske fanger i sikkerhet. I korridoren er det jublende fullt av nyvaskede, striglete frie nordmenn. I cellen tre fillete, skitne, forslåtte, avmagrede krek og en stank av oppkast. Et helt fat med poteter, tørrmelk, knekkebrød og et fleskestykke var blitt for mye etter måneder på sultekost. De hadde spøkt med at dette måtte være deres siste måltid.

- Hva slags fanger er disse, spør Söderman. Og med en piskende ironi til politioffiseren som har "glemt" å åpne cellen: - Du har vel ikke flere slike?

- Det er visst to til i nabocella.

Söderman loser dem gjennom korridorene og ut bakveien ved Pløens gate, og ingen av dem aner hvilke problemer det skulle føre til: - Dere tør jeg ikke ta med til registrering på Grini.

De var fri. Håndjernene gled av dem, så magre var de blitt.

FRI. FRI. FRI. Og dagen var vakker av vår.

Og Arne Reidar Nilsen hadde ikke et øre i lommen. Hvordan han skulle komme seg helt til Blommenholm, hjem til kona Berit.

De hadde giftet seg bare noen måneder før han ble arrestert. Han ville det slett ikke. Burde ikke være gift når han var så involvert i illegale ting. Men så hadde hun plutselig fått tak i en leilighet - og han kunne ikke fortelle henne noe. Han hadde tenkt mye på det i de lange celletimene: Han var glad de ikke hadde barn.

PÅ KARL JOHAN - en anelse av fred. Berit, 21 år, står sørgekledt sammen med to venninner som har menn i fangenskap. De ser de hvite bussene med frigitte fanger rulle forbi. Det er jubel, det er glede, det er 7. mai og krigen er nesten over og tårene vinker i øyekroken. Berit gråter ikke av glede. Hun tenker på Arne som bare ble 24 år. Og hvor leit det var at de ikke hadde fått et barn.

YOUNGSTORGET - Arne Reidar Nilsen har løpt ned Pløensbakken, puster ut, en sammenkrøpet fillefrans på 44 kilo. En mann stanser ham brått med et forstyrret ansikt: - Herregud, lever du, Arne. Jeg traff Berit for noen dager siden. Hun var sortkledt og fortalte at hun var blitt enke . . .

Han hadde ikke tenkt seg den tanken. At han var død. At lappene han hadde fått smuglet ut fra Akershus aldri var kommet frem.

Han får låne 10 øre og ringer til vertskapet på Blommenholm. De blir rasende. Hvor sjofel kan han være som gir seg ut for Arne Nilsen, en hedersmann, falt for fedrelandet. Det tar lang tid å overbevise dem. Berit er flyttet. De vet ikke hvor.

Han drar til sin mor på Sagene og ber naboene gå og si at de har hørt rykter om at Arne allikevel er i live, at han kanskje vil komme hjem. Han venter en time før han går inn. Moren blir helt stille, bare trykker ham inn til seg.

Berit er flyttet hjem til foreldrene sine i Sars gate. Igjen får han en nabo til å varsle. Men hun er ikke der. De tror hun er hos en venninne på Vaterland. Han drar dit. Ingen hjemme. Tilbake til Sagene - helt utslitt.

Berit blir med hjem til venninnen som ikke hadde sett noe til kjæresten i fangebussene, en trykket stemning. Så kommer en nabo styrtende: - Berit, Berit - Arne lever!!!

UFATTELIG - langsomt trenger ordene inn og er ikke til å forstå. Så begynner hun å løpe. Løper som en vanvittig den lange veien fra Vaterland til Sagene, tenker ikke på å ta en trikk. Lever. Lever. Lever.

Arne husker ikke annet enn at den avmagrede kroppen hans forsvinner i to jublende armer: - Det var nok sterkest for de andre. Jeg visste jo at jeg levde.

Den natten kan han gråte ut i frihet.

AKERSHUS FESTNING, februar 1995. Bevegede blomsternedleggelser, stillferdige taler - det er gått 50 år siden 43 nordmenn ble henrettet. Arne Reidar Nilsen har fremdeles ikke funnet noen forklaring på hvorfor de fem ble spart. Etterpå går vi opp de tunge trinnene til cellene i tårnet. Veggene rene og hvite, her ser så idyllisk ut, nesten som i et kloster. Noen malere forsøker å finne frem til den ekle gulbrune farven fra den gang. Her skal bli museum. Arne sier: - Så synd at de har malt veggene. Her var skrevet så mye vakkert . . .

Arne kan høre den fjerne støyen av jubel. Men de tre medtatte fangene i den innerste cellen skjønner ikke hva som er i ferd med å skje. Han hadde ikke tenkt seg den tanken. At han var død. At lappene han hadde fått smuglet ut fra Akershus aldri var kommet frem.

Les også

Siste fra 2. verdenskrig