Fra time til time

De mest handlingsmettede timer i nyere norsk historie. Som spendte fra rådvillhet til handlekraft. Fra heltemod til svik.

Det var en kald natt med snøbyger og storm i nord og tett tåke langskysten i sør. Folk gikk normalt tidlig til ro. Men denne natten til 9. april 1940 drøyet mange sengetiden.

Dagen hadde vært fylt av dramatiske nyheter.

Folk hadde samlet seg foran radioapparatene for å få med seg den siste dagsnyttsendingen klokken 22.

Kinoforestillinger ble avbrutt og lyden på radioapparatene ble skrudd opp på kafeene for at ingen skulle gå glipp av nyhetene om at britiske miner var lagt ut i norsk farvann, og at et tysk skip, "Rio de Janeiro", med hester og unge menn, nyklippede og ensartet kledd, var senket utenfor Lillesand om eftermiddagen.

Folk gjettet i alle retninger hva dette vel kunne bety: Sjøslag i Nordsjøen? Tysk invasjon i England? Angrep på Nederland? Sjøslag-teorien var mest utbredt, for den var allerede nevnt i avistelegrammer. Det kunne føre til nye krenkelser av norsk farvann. Avisredaksjonene utsatte trykkingen mens de ventet på ferske nyheter.

NTB besluttet å holde seg i beredskap hele natten. Toralv Øksnevad, vaktsjef i NRK, overnattet i studio, som lå i Stortingsgaten i Oslo, like ved Hotel Continental.

"Neppe umiddelbar fare"

Militære permisjoner var inndratt. Vaktskip og utkikksposter, fort, kystfestninger og flåte var i beredskap. Justisminister Terje Wold hadde til og med varslet Sivilforsvaret om at det kunne hende det ville falle bomber.

Landets ledelse visste at både tyske og britiske skip var ute i Nordsjøen, og britene hadde forlengst varslet at de kunne bli nødt til å ta seg til rette på norsk område .

Men folk flest lot seg berolige av radioens utenrikskronikør Finn Moe, som mente at det neppe eksisterte noen umiddelbar fare for at vesle Norge skulle bli trukket inn i storkrigen. Byenes kveldsliv gikk nesten som vanlig. Militære Samfund hadde møte og lyttet til et foredrag om bordets gleder med kong Haakon som gjest. Restauranter, kinoer og teatre hadde normalt besøk, og Regjeringen gikk fra hverandre ved 22-tiden, overbevist om at alle nødvendige beslutninger var tatt. Statsminister Nygaardsvold gikk hjem og til sengs.

Utenriksminister Koht tok seg tid til å være privatmenneske i noen timer, mens kommanderende general dro til sin gård på Strømmen. Generalstaben sendte ut melding til distriktene om at det ville komme nye ordrer neste dag om mobiliseringsspørsmålet. Planer var ferdig utarbeidet i forskjellige alternativer, fra full og åpen mobilisering med kirkeklokker, radio og plakater over hele landet til innkallelse av enkelte avdelinger med brev.

Mange militære sjefer tumlet riktignok med ubesvarte spørsmål. En av dem var kommandøren for panserskipene Eidsvold og Norge i Narvik, Per Askim. Hvis britiske krigsskip søkte inn i Ofotfjorden, hvilket var mest sannsynlig, skulle han skyte på dem? Han sendte spørsmål om det til admiralstaben og fikk svar tilbake at jo, også britene skulle stoppes med makt om nødvendig.

58 tyske krigsskip

Ingen ansvarlige ante at på det tidspunkt var 58 tyske krigsskip med 8850 utvalgte soldater på vei mot norskekysten. I tillegg sto tusen jager-, bombe- og transportfly med fallskjermsoldater parat. Alt i alt var 15.000 mann med i første omgang. 115.000 til i 270 skip var rede til å delta i neste angrepsbølge.

Enda mindre kunne de ane at transportskip med forsyninger allerede befant seg i norske havner, kamuflert som handelsskip, blant dem hvalkokeriet "Jan Wellem" i Narvik og kullskipet "Roda" i Stavanger. Bare havnevaktene i Stavanger syntes at "Roda" lå mistenkelig høyt på vannet til å være lastet med kull.

En dristig plan

Den tyske sendemannen i Oslo, dr. Curt Bräuer, fikk sine ordrer i en forseglet konvolutt med kurér fra Berlin.

Der sto det at presis klokken 4.15 tysk tid 9. april ville tyske krigsskip sette i land soldater i Oslo, Horten, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Fem minutter senere skulle han overrekke tretten krav til den norske regjeringen. De betydde i praksis at tyskerne tok all makt i landet. Særlig måtte han passe på at kongen ikke unnslapp. Begrunnelsen var at Tyskland hadde bevis for at England og Frankrike ville avskjære Tysklands malmtilførsel fra Narvik, at de ville gjøre Skandinavia til slagmark og angripe Tyskland fra nord. Derfor måtte Tyskland ta Norge under sin beskyttels, het det.

Planen var like enkel som dristig: Krigsskipene skulle seile forbi kystfestningene og sette soldatene på land.

Derefter skulle de besette alle nøkkelpunkter i byene før folk våknet.

Militærfaglig ble en slik operasjon regnet som umulig. Krigsskip kunne ikke frakte nok soldater, og England var herre på havet. Dessuten var det hasard å ta opp kamp mot festninger fra sjøen. Alle realistiske bedømmelser gikk ut på at tyskerne bare kunne gå i land lengst i sør. En time før midnatt så utkikken på det vesle norske vaktskipet "Pol 2" ved Færder konturene av to fremmede, mørklagte skip på vei mot Oslofjorden, to krigsskip! Nordmennene fyrte varselskudd med den vesle kanonen på fordekket, og gikk så nær at de hørte tyske stemmer ombord.

Bare det ene stoppet, og kaptein Leif Welding Olsen ga ordre om å skyte opp to røde og en hvit rakett som betydde fremmede krigsskip trenger forbi. Radiotelegrafisten begynte på en melding til marinestasjonen i Horten da tyskerne satte en lyskaster på dem og skrek at de skulle overgi seg.

"Nei", skrek Welding Olsen tilbake. Fra krigsskipet kom det en skur av mitraljøsekuler. Welding Olsen ble truffet i benene. De måtte rømme skuten, men på grunn av skytingen kunne de bare komme til en pram på le side. Den gikk rundt da de fikk den i sjøen, og Welding Olsen forsvant i det iskalde havet. Invasjonen hadde krevet sitt første offer.

Fåfengte planer

To vaktskip lenger inne i fjorden, "Fram" og "Kjæk", så rakettene fra "Pol 2" og sendte melding videre i likhet med utkikksposter på land som hadde hørt skuddene. I løpet av minutter var både admiralstaben, forsvarsministeren og statsministeren underrettet. Men hvem inntrengerne var, sa meldingene ikke noe om. Fra Horten sendte kontreadmiral Johannes Smith-Johansen ut to sjøfly og en torpedobåt for å bringe klarhet. Også ubåten "A-2" la ut fra Teie ved Tønsberg på rekordtid. Ingen av dem oppnådde noe.

Bolærne og Rauøy fort ytterst i fjorden rakk bare å skyte noen få skudd som ikke traff, før de fremmede var forbi. Forsvarerne mistet verdifull tid fordi de ennå handlet som nøytralitetsvakt og måtte skyte varselskudd med ufarlig ammunisjon. Fra Bolærne skimtet de fire skip som forsvant i tåkedisen.

Fiaskoen i ytre Oslofjord avslørte en av mange planer som ikke tålte virkeligheten de neste 24 timene: Planer for forsvar, mobilisering, evakuering og kriser. De ytre fortene var blitt forsterket på bekostning av det indre forsvarsverk, den gamle Oscarsborg festning ved Drøbaksundet. Den var stilt i reserve og nedprioritert. Der holdt kystartilleriets befalsskole til. Det nye kullet hadde bare en ukes tjeneste bak seg 9. april. Men kanonene og torpedobatteriet på Oscarsborg var fremdeles sprengkraftige. Den høye alderen på dem var i øyeblikket kanskje også en fordel. Torpedosjefen var nemlig sykmeldt, og oberst Birger Eriksen, som hadde kommandoen på Oscarsborg, fikk i hui og hast tak i den tidligere, pensjonerte sjefen, kommandørkaptein Andreas Anderssen i Drøbak. Han kjente batteriet ut og inn. Det var det samme som i 1909 da han først gjorde tjeneste der.

Hva slags mobilisering?



Statsminister Johan Nygaardsvold og justisminister Terje Wold fikk samlet alle de elleve regjeringsmedlemmene i Utenriksdepartementet på Victoria Terrasse ved halv to-tiden. Forsvarsminister Birger Ljungberg orienterte en samlet regjering i skjæret fra stearinlys. Ennå hadde han et håp om at det ikke var så farlig.

Håpet forsvant fort da det kom en melding fra oppsynsskipet Manger om at tyske krigsskip var på vei inn Korsfjorden mot Bergen.

Nå må vi mobilisere, var den spontane reaksjon.

Militærapparatet var allerede varslet. Forsvarsministeren og kommanderende general Kristian Laake snakket sammen i telefonen. Generalen foreslo alternativ 1, det mest vidtgående av alternativene for mobilisering som var drøftet dagen før, nemlig innkallelse av mobiliseringsklare styrker i Sør-Norge. I generalstaben kimte telefoner fra hele landet. Oppskakede militære sjefer ba om ordre. De fikk beskjed om å vente inntil forsvarsminister Birger Ljungberg selv hadde vært i departementet og bekreftet ordren.

Men da Ljungberg dukket opp sammen med Trygve Lie, utspant det seg en heftig diskusjon om hvilken form mobiliseringen skulle ha. Regjeringen hadde ikke vedtatt noe om det.

Forviklinger

Generalstabssjefen, Rasmus Hatledal, som forgjeves hadde forsøkt å få til mobilisering dagen før, protesterte iherdig på at man nå skulle følge alternativ 1. Det betydde nemlig bare delvis mobilisering, og ifølge reglene skulle mannskapene da innkalles skriftlig i løpet av tre dager. Da kunne man ikke ta i bruk radio, presse og plakater som allerede lå klar på lensmannskontorene. Men forsvarsministeren og kommanderende general var enig. Alternativ 1 var det de skulle følge.

Hatledal satte i gang papirarbeidet, og utvidet på eget ansvar innkallelsene fra 24.00 til 38.000 mann. Men eftersom ingenting kunne gå ut før telegrafkontorene åpnet neste morgen, var det i alle fall for sent.

Generalstaben besluttet å evakuere fra Akershus Festning, som kunne bli utsatt for bombing. Dermed begynte en ny serie av forviklinger for militærledelsen denne ulykksalige dagen. På Smestad Hotell, dit de dro i første omgang, var det fullt av gjester og umulig å lede noen krig. Så de dro i stedet til Eidsvoll. Men underveis mistet de kommanderende general, som hadde tatt en tur hjemom, så noen krigsledelse fikk de ikke istand den dagen.

Hambro griper inn

På Victoria Terrasse strømmet stadig nye katastrofemeldinger som krevde øyeblikkelige reaksjoner. Regjeringsmedlemmene stilte seg i kø foran telefonene. Nygaardsvold ringte til kongen, justisminister Terje Wold tok kontakt med politiet i de største byene, og finansminister Oscar Torp satte seg i sving for å få gullet i Norges Bank ut av hovedstaden.

Stortingspresident Carl Joachim Hambro ga beskjed om at han aktet å evakuere statsmyndigheter til Hamar i løpet av noen timer. Koht trakk på det, og mente at tyskerne neppe kunne komme forbi Oscarsborg, men Hambro fikk det som han ville. Han tok kontakt med generaldirektøren i NSB. Et ekstratog ble satt opp til kl.7.30. Kongefamilien sa at de ville være med. Hvis noen ennå hadde hatt et håp om at situasjonen tross alt ikke var så alvorlig, så fjernet den tyske sendemannen det da han dukket opp presis kl. 4.20. Koht tok imot ham i biblioteket, og hørte med kald skrekk på de tyske kravene. Han la saken frem for regjeringen, som satt ved siden av.

- Dette kan vi ikke godta, utbrøt Trygve Lie impulsivt. De brukte ikke mange minuttene på å bli enige om det. - Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere, sa dr. Bräuer da Koht kom tilbake.

Kampen er allerede i gang, sa Koht.

Skuddene fra Oscarsborg

I samme øyeblikk som Bräuer satte seg ned i biblioteket på Victoria Terrasse, ga oberst Eriksen skyteordre til hovedbatteriet på Oscarsborg. En 350 kilo tung granat rammet broen på det første av skipene som sto inn Oslofjorden. Noen sekunder senere traff en ny granat den bakre del av skroget.

Virkningen var voldsom. Det fremste skipetkrysseren "Blucher" sprutet granater og raketter i alle retninger. De satte fyr på tre hus i Drøbak, drepte to kvinner, og førte til en hodekulls evakuering fra byen. "Blucher" seg videre innover i det smale sundet og kom inn i siktelinjen for torpedobatteriet.

Vel klart, kommanderte Anderssen, og håpet at ungguttene husket håndgrepene han hadde 1ært dem under lynkurset i løpet av natten.

To torpedoer gikk avsted og traff. Eksplosjonene var merkbare selv bak de tunge murveggene.

Fra land hamret to batterier - Kopås og Husvik - løs også på skipene som fulgte efter mens "Blucher" drev brennende nordover med skjev mast og økende slagside.

Mennesker skrek i dødsangst ombord lyden bar godt over den blanke havflaten. Efter åtte hundre meter la skipet seg helt over på siden og gikk ned med baugen først.

Ubeskrivelige scener utspant seg. Noen offiserer hadde allerede kommet seg i land i skipsjoller. Brennende olje lyste opp det tåkestille havet. Et hundretall soldater, som hadde ventet til siste øyeblikk med å hoppe overbord, hadde ingen mulighet til å komme unna. Andre svømte til Askholmene. Der forsøkte de å holde varmen ved å danse en underlig ringdans denne iskalde morgenen. Fisker Johan Iversen og sønnene hans la utpå og trakk halvdøde, forfrosne mennesker opp fra sjøen. Ennå var det en selvfølge å hjelpe folk i nød. Tyskerne tok hevn. Utpå dagen regnet bombene over den gamle festningen.

"Eidsvold" og "Norge" senkes

I Narvik ble nordmennene ofrene. Tre av de ti tyske jagerne, hver med to hundre soldater ombord, kom seg inn på havnen der de manøvrerte seg frem i snekavet mellom handelsskipene. Det norske panserskipet Eidsvold fikk et glimt av dem og skjøt varselskudd. Lederskipet stoppet og satte en båt på vannet. Kaptein Willoch, som mottok dem, fikk vite at tyskerne kom som venner, men at de dessverre måtte overta skipet.

Willoch tok radiokontakt med kommandør Per Askim på Norge, som i mellomtiden hadde fått ny ordre fra admiralitetet i Oslo: Man skulle skyte på tyskere, men ikke på briter. Willoch avviste kravene. Tyskerne gikk fra borde.

Da smalt det. To torpedoer fra jageren traff skipssiden fra 150 meters avstand. Ammunisjonsmagasinet eksploderte. Eidsvold ble delt i to og sank som en stein. 175 mann omkom, dels av eksplosjonene, dels i det kalde vannet.

Litt senere ble også Norge truffet av torpedoer fra de lettere og mer manøvreringsdyktige tyske krigsskipene. Denne gangen kostet det 129 livet.

I Narvik ble det mobilisert for å hjelpe de overlevende.

Hovedstaden erobret

General Engelbrecht og andre fra den tyske krigsledelse ombord på "Blü cher" ble tatt til fange efterat de var kommet i land i Hallangen. Norske gardister voktet dem. Men utpå kvelden ble de sluppet fri, eftersom ingen visste hva de skulle gjøre med dem. Tyskerne rekvirerte en buss til Oslo. I mellomtiden var hovedstaden inntatt av flybårne tyske soldater som landet på Fornebu, og ekstratoget med de norske myndighetene var forlengst på Hamar.

På perrongen hadde Koht gitt et kort intervju til redaktør Friid i Norsk Telegrambyrå. Han fortalte at regjeringen hadde nektet å akseptere de tyske kravene og forøvrig ga han den opplysning at det inatt gikk ut alminnelig mobiliseringsordre, sto det til slutt i NTB-meldingen.

Den ble lest opp med jevne mellomrom i radio utover formiddagen og var alt almenheten fikk vite. Men det var nok til at tusener møtte opp på mobiliseringsplassene. De fleste ble sendt hjem igjen. Enkelte offiserer trosset ordrene og satte i gang utvidet mobilisering på egen hånd, som på Voss.

Overrumpling

Tyskernes overrumplingstaktikk virket. Uten altfor store problemer tok de Trondheim, Bergen, Horten, Egersund, Arendal og Narvik . Men de unngikk ikke tap og uhell. Tre skip ble skadet i kanondueller under innseilingen til Bergen. Hele formiddagen gikk tyske soldater i dyp sne og lette efter kanoner som ikke fantes ved innseilingen til Narvik. Stort sett kom de likevel i land efter planene og møtte liten motstand.

Bare i Kristiansand ble de stoppet. Tre ganger forsøkte de forgjeves å komme forbi Odderøya festning. Festningen og byen ble utsatt for et stygt bombardement, men holdt stand inntil tyskernes fjerde forsøk. Da passerte de på grunn av en misforståelse. Forsvarerne tok et signalflagg for trikoloren.

Jakten på kongen

Selsomme scener utspant seg i de første forvirrende timene efterat tyskerne hadde gått i land. I Stavanger senket den norske "Æger" forsyningsskipet "Roda", og politiet arresterte de tyske sjøfolkene som ble sendt fra borde, med hjemmel i løsgjengerloven. Senere ble "Æger" senket av tyske fly. I Narvik overga NS-obersten Konrad Sundlo byen til en håndfull soldater som var sterkt medtatt efter 1900 kilometers strabasiøs sjøreise. En stor gruppe soldater marsjerte ut av byen i protest foran nesen på tyskerne. I Trondheim sto norske og tyske soldater vakt side om side.

Hundre tyske soldater ledet av den tyske flyattacheen Eberhard Spiller la ut på jakt efter konge og regjering. De dro til Hamar i rekvirerte privatbiler. Underveis beslagla de et par sporveisbusser og tok norske soldater til fange en gros. Ryktene om deres tokt førte til at stortingsmøtet på Hamar ble avbrutt og i hui og hast flyttet til Elverum.

Der rakk Stortinget å behandle Elverums-fullmakten til en utvidet regjering før de tyske raiderne drev regjeringen på ny flukt til Nybergsund.

Først utpå natten ble tyskerne stoppet foran en improvisert forsvarsstilling under ledelse av oberst Ruge på Midtskogen. Flyattacheen ble drept i en kort, hissig skuddveksling, og de snudde. Kongen og regjeringen var reddet igjen inntil videre.

Quislings svik

Mer enn noen ble det regjeringens argeste motstander og tyskernes varmeste tilhenger i Norge som samlet landet til motstand efter sjokket de første timene.

Major Vidkun Quisling, NS' fører, hadde tatt inn på Hotel Continental om kvelden 8. april, der han kom sammen med den unge tyske offiseren Hans Wilhelm Scheidt. Scheidt var sendt til Norge av Alfred Rosenberg, den tyske ideologiske fører og Quislings beskytter i Hitlers hoff.

Samtidig som de tyske soldatene marsjerte inn i Oslo, satte Quisling kursen mot Akershus Festning. Der ga han seg til å ringe kystbatteriene for å få dem til å overgi seg. Senere forsøkte han å få obersten på Terningmoen til å arrestere regjeringen Nygaardsvold, mens generalstaben nå Eidsvold fikk ordre om å sende offiserer. Det kom han ingen vei med.

Men Quisling lot seg ikke stoppe. En tysk patrulje hadde okkupert kringkastingens studio i Stortingsgaten. Der var bare teknikerne igjen efterat programfolkene hadde dratt til Hamar.

Hans Wilhelm Scheidt, som hevdet at han hadde spesielle fullmakter fra Hitler, bløffet seg adgang til studio og fikk åpnet radioen for en ekstrasending klokken 19.25. Quisling satte seg foran mikrofonen og gjennomførte et av historiens første enmanns-statskupp pr. radio.

"Den nasjonale samlingsbevegelse" hadde tatt makten og dannet regjering med ham selv som sjef, sa han, og leste opp en rekke navn som få kjente. Enhver fortsatt motstand ville være ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom, og alle var nå forpliktet til bare å ta ordre fra den nye regjering, sa han. Sendingen ble gjentatt klokken 22.

Major Quisling hadde sine tilhengere, men de var aldri mange nok til å få valgt en eneste stortingsrepresentant i de to valgene de prøvde seg. Heimetyskerne, som Sigrid Undset kalte dem, skapte mest irritasjon med sine provinsielle efterligninger av de tyske fakter og parader. At Quisling valgte akkurat dette tidspunktet til å dolke landets lovlige regjering i ryggen, skapte raseri. Tysk våpenmakt var en ting. Forræderi noe annet. Hvordan kunne denne fyren tillate seg å snakke på vegne av folket? Hundrer, kanskje tusener av ungdom begynte å pakke ryggsekkene efter Quislings kringkastingstale.

Norge valgte krigen

Norge valgte krigen. Særlig heroisk ble den ikke, bortsett fra i Narvik, der tyskerne led sitt første alvorlige nederlag i den annen verdenskrig da både norske, britiske, franske og polske soldater ble satt inn.

På den annen side: Tyskerne mistet sin flåte i Norge . Vårt land holdt stand lenger enn både Polen og Frankrike, og nordmennene vant de aldri.

9. april har preget vår politikk og historie frem til denne dag. Striden om skyld og ansvar for at det gikk så galt, ble ofte bitter.

Men det hører med til historien at vesle Norge ikke var alene om å bli tatt på sengen i den annen verdenskrig. Til og med USA ble trukket inn i krigen av angrepet på Pearl Harbor, som kom helt overraskende og som kostet amerikanerne deres stillehavsflåte. Polen, Frankrike og Sovjet-Unionen opplevet langt større nasjonale katastrofer da de ble overrumplet av den tyske krigsmaskinen.

9. april ga oss legender som vi vil huske så lenge vi skriver historie, og lærte oss at planer har sine begrensninger. Men også dette: Mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen ble drevet på hodeløs flukt som gjorde alle evakueringsplaner uaktuelle. Byfolk kom til distrikter uten mat og innkvarteringsmuligheter. Kaoset var ubeskrivelig. Men ingen omkom, og få led nød. Folk hjalp hverandre og presterte små mirakler av improvisasjonsevne. I Narvik-distriktet levde folk mer eller mindre i frontlinjen i tre måneder. Også det gikk.

9. april lærte oss at når det virkelig røyner på, så har vi store ressurser å hente frem av medmenneskelighet og innsatsvilje. Da er vår evne til å verne og redde liv større enn å ta liv, og det er kanskje ingen dårlig attest for et folk.

Les også