- Kvelden 8. april hadde soldatene på den forblåste Madlamoen gått til ro i de gamle gisne brakkene. Soldatene fra Jegerkorpset, 800 Oslo-gutter, var kommet 10 dager før. Fra en snerik østlandspåske til søle og vind. Soldatene på nøytralitetsvakt var på en måte kommet nærmere krigen. Mystiske lyssignaler var sett fra havet og en dag nødlandet et tysk militærfly. Samme dag hadde vi bataljonsoppstilling for øverstkommanderende, oberst Broch. Den ble av en eller annen grunn avbrutt.

"Klar til oppbrudd."

Jeg våknet av lys og stemmer mellom de glisne veggene fra naborommet. Straks efter kommer kompanisjefen, kaptein Pettersen, inn i full uniform og hvisker: "2000 tyskere har gått iland i Egersund. Blend vinduene og klar til oppbrudd på 2 minutters varsel." Kledde oss og pakket sekkene helt fulle. Søvnige, ingen sa noe. La oss på køyene til det lysnet av dag, 9.april.

Det dannet seg etterhvert en lang kø utenfor leirens kafé. Tunge, mørke fly passerte lavt uten at noe skjedde. Det ble satt opp en mitraljøse midt i leiren.

Det begynte å komme busser og lastebiler med sivile sjåfører. Jeg hjalp fenrik Oppegård å pakke en kjerre.

Innlastning, oppbrudd og en lang kolonne beveget seg sørover. Så sporlys fra skyting i nordvest. Tungt, mørkt vær, få ord ble vekslet i bussen. Hørte opprop fra Oslo i radioen, gang på gang.

Politi med hjelmer dirigerte trafikken i Ålgård. Lite folk å se. Sto i en lang rekke da det ble blåst alarm på horn. Omtrent samtidig stuper flere fly ned mot kolonnen. I bussen blir det kaos, snubler i våpen og pakninger før vi kommer ut og opp i et skogholt. Endel forvirring, flere tror tyskerne er like innpå. Flyene fjerner seg uten å ha angrepet.

"Alt vel"

Reisen fortsetter til det blir gjort holdt i Oltedal. Bussene blir parkert og kamuflert med store grener. Vi finner et skogholt, lager små bål og koker kaffe, stadig avbrutt av flyalarm.

Vi i bombekastertroppen leirer oss i en liten, tett skog og ordner kasterne på kjerrene. Går efter tur over til en bondegård og får ringt telegrammer hjem. Alle sender: Alt vel.

Den oppstilte mitraljøsen skyter mot et lavtgående fly. Vi ser sporlysene treffer, men uten virkning.

Oppstilling i en liten dal.

Noen får plass for natten på Oltedal Uldvarefabrikk, andre i et sauefjøs. Jeg fikk vakt på hovedveien fra kl. 24 til 2. Ruslet frem og tilbake i stup mørke. Avløst og hadde nær sovnet da et skudd smalt utenfor. Om morgenen fikk vi vite at en av vaktene hadde skutt efter en mann og siden stukket ham med bajonetten. Det var en av våre sivile sjåfører som døde.

"Med bylter på ryggen"

Oltedal er temmelig trang, med vei og elv i bunnen. Masse sauer. Koner og barn evakuerer med bylter på ryggen.

Stadig flyalarm, men bare enkelte fly høyt oppe. Begynte å grave bombekasterstillinger ved et steingjerde ute på et jorde . Efter en natt i ullvarefabrikken, ny natt på låven. Alarm den natten. Tørner ut i duskregn og mørke og får kasterne i stilling. Ingenting hender. Dumpe drønn dagen efter. Veien blir sprengt p.g.a. rykter om tanks. Blir provisorisk reparert. Har fått utlevert dødsmerket. Prøver å risse inn navn og nummer med en spiker. Får en times straffeeksersis p.g.a. antrekket. Skjeggete, skitne og bussete efter oppholdet i låven.

Oppbrudd, pakker kasterne på en lastebil. Drar videre i pent vær og fint landskap. Bussen vår stopper i en lang stigning. Kjølevannet koker og kapteinen banner. Får skjøvet bussen i grøften og slenger på andre biler. Ser Rogalandssoldater for første gang. Kommer til Dirdal. Trang dal mellom høye fjell. Bare bebyggelse langs veien. Nokså fattigslig. Går rundt på gårdene og får kjøpt noen egg. Treffer folk som har evakuert fra Stavanger.

Sliter oss frem.

Oppstilling på en stor slette. Får beskjed om at vi skal marsjere østover, over fjellet til Setesdal. Bilene skal brukes så langt som mulig. Plassen i sekken skal brukes til proviant. Skansetøy og annet må efterlates.

Endelig fremme ved en stor gård, Øvstebø. Full vinter. Trenet har møtt opp. Utdeling av proviant går tregt i mørket. Tunge bokser med karbonade og fårikål, kjeks, kaffe og sukker. Spiser litt tørrkjeks. Sekken fryktelig tung, får den nesten ikke på ryggen. I den løse sneen og med den pakningen vedder vi på at vi ikke kommer en kilometer. Går i gåsegang, stadig oppover. Sliter oss frem, skritt for skritt. Stadig kortere mellomrom mellom pausene. Noen ser ut til å gi opp. Ligger masse forskjellige effekter efter oss, som blir kastet etterhvert. Ved middagstid er stigning slutt, men sneen blir stadig dypere.

Endelig ser vi to plankehytter, nesten nedsnedd. Hver kvadratcentimeter blir opptatt. Varmer mat og spiser. Sovner sittende. Videre marsj utpå eftermiddagen. Kliss våte på bena, går helt automatisk. Kommer til et endeløst vann, Valevatn. Legger oss rett ut hver gang vi hviler. Et par biter sjokolade smaker vidunderlig. Begynner å mørkne og sno. Ropes "høl" fra mann til mann når vi må over småhull i isen. Ved enden av vannet en stor bygning som tilhørte Turistforeningen. Alle mann inn og spiser kjeks i stearinlys. Herlig å strekke seg på en trebenk.

Gjestfrie bygdefolk

Fenrik Bjerknæs kommanderer oppstilling. Han har vært borte i flere dager på rekognosering. Oppstilling i mørket og marsj videre. Kaldere og sterk sno. Jakkene er helt stivfrosne.

Begynner å lysne da vi gjør holdt på en høyde med noe skau bak. Diskusjon blant befalet. Major Lorange ser rådvill ut. Vet ikke nøyaktig hvor vi er. Kommer ned på en skråning med store stener. Vanskeligå ta seg frem. Majoren har gått foran for å rekognosere. Vi drar med sekken hans litt hver. Finner noen små løer med annethvert bord ute . Trekker ullteppene om oss. Prøver å tenne på noen kassebord, men får bare sur røyk i øynene. Forløperne har nå funnet frem. Da vi kommer utpå et vann, ser vi en liten bygd på den andre siden. Det er Fidjeland i Sirdal. Det går raskt over vannet efter 1 1/2 døgns marsj.

Vi ble innlosjert hos gjestfrie mennesker. Det ble min jobb å gå på landhandleriet, etter at jeg bare hadde fått av meg lua. Sto lenge, fortsatt kliss våt på bena. Fikk kjøpt sjokolade, tobakk og sigaretter. Senere ble landhandleriet stengt og varene rekvirert.

Endelig får jeg skiftet klær. Det er himmelsk. Har det koselig, sitter rundt bordet, spiser, røyker og prater. Barberer oss. Løchting og Olsen har klippet hverandre med en sauesaks. La oss tidlig, på gulv, divaner og senger. Arne, Knut og jeg deler en seng.

Oppstilling utpå dagen. Kompanisjefen sa: "Vi skulle ha gått over fjellet til Setesdal, men da føreforholdene videre er verre, lar det seg ikke gjøre . Efter siste melding skal engelske tropper ha gått iland på Jæren. Vår oppgave blir da å gå tilbake og understøtte dem . " Vi ropte hurra og var fornøyd tross alt.

Konene i bygden hadde i løpet av natten laget forsvinningsklær til oss av laken. P.g.a. de videre omstendigheter tror jeg de aldri fikk noen takk for sin gjestfrihet. Jeg tenkte at 50-årsminnet for det tyskeangrepet kunne være en passende anledning til å takke dem, hvis det er noen igjen.

Vendereis

Nå skulle trenet kjøre pakningene våre rundt fjellet. Vi hadde våpen og litt mat i soveposetrekkene. Vi vinket adjø og begynte på den samme veien med godt humør. Været var mildt og fint. Marsjen gikk lagvis med ca. 50 m mellom hvert. Det gikk raskt oppover i fotefarene fra i går. Vi sang "Fjellvisen" fra Gjest Baardsen, og hadde det fint.

Kom omsider frem til hyttene igjen. Slitne, mange irritable. Varme hytter og fårikål laget ferdig av de som lå igjen. Smakte deilig. La oss tett i tett på gulvet og sov lenge. Rotete oppvåkning. Kjørt ned til Dirdal igjen, hvor vi ble plassert hos private. Vi i et pent, lite hus hvor det bodde en pen ung dame og en eldre. Forbud mot å blande seg med husets folk.

Fikk selvfølgelig vakt. Veistykket i bebyggelsen delt i tre. Jeg fikk midterste fra kl. 24 til 2. Pratet med vakten for de tyske fangene. Var plassert i en kjeller med piggtråd foran vinduene. Ropte og pratet høylytt. Vi lå på gulvet. Spiste noen brødskiver i stearinlys.

Kjørte frem til Oltedal igjen neste morgen. Der hadde det vært flyangrep. En buss var gjennomhullet. Skuddmerker i flere bygninger. Skutt av bajonettskaftet til en soldat som lå og sov.

Vi satte opp bombekasterne i nærheten av det første stedet, men bedre i dekning. Bygget også et tilfluktsrom av store stener, hvor vi ofte satt. . Det gikk stadig fly nordover.

Ly i grøften

En dag vi ruslet bortover mot feltkjøkkenet, snur plutselig bilen og middagen forsvinner i full fart. Vi skjønner ingenting, men får efterpå høre at løytnanten av en eller annen grunn trodde det kom et angrep med tanks. Vi spiste noen kalde, kokte poteter. Noen damer som dro forbi, stoppet og pratet og syntes synd på oss. Skjeggete og skitne sto vi der med potetene våre.

Lå i bombekasterstillingen da det første flyangrepet kom. Så ut som et stort grønt insekt med lange følehorn (sporlysene) . Det kom langs bunnen av dalen og pepret husene med mitraljøsene. Alle travelt med å slå lens efterpå. Flere fant ut at de skulle gifte seg med jenta si når (hvis) de kom hjem. Spilte kort og fordrev dagen på beste måte. Så nå aldri noen av dalens beboere. Vi lå en natt i skolestuen noen hundre meter sør i dalen. Dagen efter ble den pepret av fly. Kviberg prøvde å ta bilder av flyene. Johan og jeg var på vei til vaktavløsning da to jagerfly dukket opp nokså høyt. Vi sto midt på jordet og kikket da de plutselig stupte og skjøt. Vi kastet oss ned i en beleilig grøft. Ved stillingen bygget vi rom for telefonvakt.

Ved et flyangrep rømte 4 mann pokkerivold, og ble borte en evighet. Fenrik Bjerknæs svor på at neste gang skjøt han dem. Flytting igjen. Bombekasterne ble lastet på biler. Vaktene fikk ordre om feltrop. Skulle anrope med "Bergen". Hvis det ikke ble svart "Leirvik", skulle de skyte med en gang. Fikk ordre om ikke å legge oss om natten. Fristelsen ble for stor. La oss i senger med klærne på. De fleste satt på harde benker i skolestua, klar til avreise utpå natten. En deilig natt med fullmåne.

Lå i en låve

. Kjørte til Dirdal igjen. Lå i en låve, bra med høy. Oskar måtte kjøre 2 turer. Et fly brummet lavt over. Frokost der vi lå sist. Fikk delvis nytt utstyr på depotet. Ba adjø med den pene datteren, og stilte oss i kø pa do. Alle mann fylte lommene med gevær og ammunisjon. Klart, kjølig vær. Kjørte tilbake på veien til Oltedal igjen. Et gammelt par sto og viftet til oss med et stort norsk flagg. Hørte flydur og mitraljøser foran oss. I en bakke med svære stenblokker på begge sider, dukket flere fly opp. Vi hoppet av og søkte dekning. Heldigvis for Nilsen, som satt igjen, så angrep ikke flyene. Om han var likeglad eller stiv av skrekk, fikk vi ikke vite.

Kjørte videre og gjorde holdt ved kirken. Lesset av bombekasterne og begynte å bære dem. Gikk i gåsegang, jeg med fotplaten på skulderen. Gikk gjennom et kratt, og fikk ordre om å være stille. Kom frem til en åpning mellem en bred elv og en jordvoll. Bak jordvollen krøp Rogalandssoldater frem og tilbake. Vi var kommet frem i første linje. Plutselig knatret tyske mitraljøser løs så kulene hvinte rundt oss. Vi kastet oss rett ned. Fenrik Bjerknes oppå meg. Bombekasterne kommer i stilling efter endel strev. Det er løs, vanskelig jord å plassere dem på.

Karene fra siktelaget åler seg over jordvollen og setter opp instrumentene sine. Granater blir bragt frem og alt gjort klart. Jeg har enerens utakknemlige jobb med justering av siktet. Nå gjelder det å huske hva man flirte på Trandum for to år siden. Nilsen kryper opp til jordvollen og tar imot beskjed om vinkler og av stand. Så braker det første skuddet løs fra vår kaster. Det smeller herlig i den trange dalen. Vi holder pusten og venter på drønnet fra nedslaget. Så går det skudd for skudd, og tyskerne innstiller skytingen.

Major Brandt kommer farende og roper at vi har skutt for nær egne stillinger. Senere korrigerer han det. Gudskjelov. Han befant seg hele tiden oppe på jordvollen. Senere på dagen ble han og hans adjutant dødelig såret.

Nå begynte fly å vise seg igjen, og plutselig lød et voldsomt brak. Det var den første bomben. Straks efter kom den andre, som var nærmere. Stein og jord sprutet over oss. En stor stein traff Johan i benet. Vi fikk ordre om å trekke oss tilbake til fjellsiden. Det foregikk i hui og hast. Endel av oss løp over broen lenger nede. De fleste plasket over elven, som heldigvis var grunn. Noen snublet og fikk et bad. Oppe i fjellet blant store steinblokker var vi godt skjult.

Vi hadde bare noen tørre kjeks. Arne og Knut tok en liten utflukt og fant noen egg. Flyene fortsatte stadig og vi kunne følge bombenes vei motbakken. En traff et fjøs som begynte å brenne. En patrulje som var i nærheten, slapp ut noen sauer. De begynte å bli brunsvidde. De skjøt noen større dyr før fjøset raste sammen. Et hus, telefonsentralen, var skutt i stykker av en torpedojager som hadde vært inne i fjorden.

Angrepet opphørte til slutt. Fenrik Bjerknæs fikk samlet karene og rigget ned bombekasterne. Natten tilbrakte vi i en villa et lite stykke bak stillingen. Thoresen og jeg gikk vakt rundt huset med usikrede geværer. Stup mørkt og stille.

Kjørte mot Dirdal på en åpen lastebil da et fly plutselig dukket opp. Bråstoppet og løp for livet mot en ur med kjempestore steinblokker. Arne, Knut, Berg og jeg krøp inn i en kløft. Så begynte en voldsom bombing. Vi puttet fingrene i ørene, men fikk kraftig lufttrykk. Arne lå ytterst og ville gjerne bytte bort plassen sin.

Vi dro litt oppover og gikk langs siden av fjellet. Flyene kretset stadig over. Den ene lagføreren hadde fått totalt sammenbrudd. Måtte leie ham og bære geværet hans. Nådde frem til slutt. De som stakk av med bilen, hadde sittet i et skur som raste sammen over dem. Sivilbefolkningen hadde flyktet opp i noen huler i fjellet.

Brennende hus og biler

Uten noe mat måtte vi opp i bilen igjen, med kurs for Gloppedalsura. Der raste etslag og de trengte bombekasterne i høy grad. Det begynte å mørkne, men veien var flere steder opplyst av brennende hus og biler.

Menyen den dagen var oversiktlig, etpar rå egg og noe brus vi reddet ut av en brennende kafe. Kom opp i Gloppedalsura, som er det mest utrivelige sted jeg har sett. Brattefjell på begge sider med kolossale stein-urer, veien og en elv i bunnen. Ingen synlig vegetasjon.

Bilen gikk i stykker og vi måtte gå den siste biten. En sanitetsbil durte forbi, ellers var alt stille som i graven. Møtte etpar soldater som så ut som de gikk i søvne. Mumlet noe om at helvete var løs. Kom til bilen med bombekasterne, som hadde parkert i en sving, bak en steinblokk. Sanitetssoldatene kom bærende med en som hele tiden ropte: "Mor, mor skyt meg, skyt meg." Hadde fått skudd fra en maskinpistol i maven. Døde utpå natten.

Falne tyskere

Vi tullet oss inn i ullteppene, og lå på lasteplanet mens vi ventet på nærmere ordre. Det var så kaldt at vi hakket tenner. Fikk ikke tenne fyrstikker.

Endelig fikk vi ordre om å gå i stilling. Det ble tungt. Høye steinblokker som måtte forseres. Såvidt vi fikk løftet de tunge delene, fotplate, rør og stativ opp til de foran. Gled i sneen. Endelig hold på en flat blokk. Fikk stablet kasterne på benene i mørket. Dårlig feste. Satte ut vakter. Noen tok en rekognoseringsrunde, men så ikke noe. Hørte noen rope på tysk oppe i fjellsiden. Krøp inn i ullteppene og soveposetrekket, og sovnet blidelig på sneen.

Falne fiender

Våknet i grålysningen. Rykter om våpenstillstand. Gikk ned på veien. Der lå to tyskere og flere nede i veien. Grinende fjes med store hull i hodet hvor hjernemassen rant. Skutt gjennom hjelmen. Ikke mye pene å se på. Alle hadde noen brune piller. Dopet.

Gikk ned til et meieri ved veiskillet. Her samlet det seg mange efterhvert. Ble delt ut kjeks, egg og melk. Forsynte oss også med smør. La tommetykt på kjeksen og fylte boksene våre. Spiste så vi nesten ikke kunne gå.

Overgivelse

Fikk bli med en bil til hovedkvarteret i Dirdal. En høyere tysk offiser med to soldater var inne og forhandlet. Fangene var sluppet fri og hadde herjet. Slått istykker geværer o.a. Pistoler og geværer ble samlet inn. Vi hadde gitt oss.

Fikk ordre om å pynte på fasaden. Vasket oss og prøvde å barbere oss i elven. Knabbet noe sukker og laget store kjeler med eggedosis.

Stilte opp på veien og marsjerte mot Oltedal med tyske vakter. Et langt, stille tog. Ble gjort holdt ved bunnen av Høgsfjord, hvor vi hadde skutt i forgårs. Samlet på et stort jorde. Vakter på veien og to store mitraljøser mot oss, oppe i ura. Tente opp to store bål og la oss bortover jordet.

Neste formiddag ble vi fraktet av gårde med båter. Veien var ødelagt. Første halvpart dro i to mindre båter. Vi ble rodd ut til en stor, rusten tysk båt. Visitert ved leideren. Turen gikk utover fjorden i deilig vær. Alt stille og fredelig. Knut var en av de få som hadde tobakk igjen. Det smakte fint.

Efter en stund ble alle kommandert under dekk. Vi nærmet oss Stavanger. Fenrik Bjerknæs holdt en liten tale og takket bombekastertroppen for innsatsen, og håpet vi snart ville være hjemme. Offiserene skulle skilles fra oss. Alle skvatt da det buldret over oss som skudd. Det var ankeret som gikk. Vi var i Stavanger.

Vi marsjerte opp i byen til en stor bygning i en park. Det var Bjergsted, som vi skulle komme til å kjenne godt. Der var første pulje ankommet. De hadde fått en strålende mottagelse av en stor folkemengde på bryggen. "Ja vi elsker", sjokolade, sigaretter, etc.

Vi fikk skrive noen ord hjem. Spiste (la godt på med smør) og gjorde istand for natten. Tett i tett på bare harde gulvet. "Ja vi elsker" ble sunget høytidelig av flere hundre gutter, og vi var klare for den første natt i fangeleiren. Oslo-guttenes krig var slutt.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten