Norske XU-agenter smuglet de tekniske tegningene til tyskernes V1-raketter, gjemt i hjulkapselen på et fly som fraktet Vidkun Quisling til Fornebu fra Berlin.

Slikt lød for godt til å være sant, XU ble ikke trodd i London før rakettene begynte å hagle over den britiske hovedstaden. Da lettet over 400 fly som bombet produksjonsstedet Peenemünde, etter kart som XU hadde sendt samtidig med tegningene.

Den som forteller dette, var huslege på Nordberg i Oslo i mange år. Bjørg Fodstad ble trukket med i arbeidet til hva hun nok med rette kaller Norges best organiserte og produktive etterretningsorganisasjon på hjemlig jord under okkupasjonen. X sto for ukjent, U for underretning. Og den tok ikke ordrer fra regjeringen i London, Milorg eller hva Fodstad kaller «munnlukkeren» Jens Chr. Hauge. Fodstad tok iallfall ikke ordrer. Legen er kusine til tungtvannssabotøren Fredrik Keyser, også sentral i motstandsgruppen Bjørn West, og til dennes søster Aslaug Irgens. Hun var gift med sogneprest Otto Irgens. Vidkun Quisling personlig sparket ham vekk fra Quisling seniors embede i Fyresdal, på grunn av det norske sinnelag i Irgens-familien.

Det må altså være noe med genene, en sterk moralsk sans pluss et instinkt for rettferdighet, som gjør at enkelte utmerker seg i slike krisetider. Og lever de fredeligste liv senere hen.

Bjørg Fodstad forteller med en forunderlig grad av detaljminne om det som skjedde under krigen. Legen må ha vært ypperlig til å stille diagnoser, så skarpsynt hun viser seg i sin beretning. Her er vær og vind, replikker, situasjoner og konstellasjoner, alltid med fare for å bli angitt og forrådt. Delvis rekonstruert etter notater, men med alle sanser i bruk.

La så være at det kan bli vel mange detaljer underveis, at det nokså ukjente forlaget kunne ha strammet teksten. Men fortellingen har likevel driv, målbevisst som den er. Jeg skulle tro at beretningen fra Grini, hvor hun havnet til slutt, har detaljer og fargelegging som vi aldri har sett maken til på boksider tidligere.

Denne boken viser seg forbløffende nok å ha noe å fortelle som selv den mest garvede leser av denne slags memoarer gjerne lar seg fange av.

Og «Brystkaramellene»? Det var piller med cyankalium som skulle tygges dersom medlemmene av XU sto i fare for å sprekke under forhør. Noe lederen Lauritz Sand ikke gjorde - og ble redusert til rullestolpasient.

Gjennom Bjørg Fodstads detaljerte diagnose får vi igjen kartlagt villskap som også ifølge Tarjei Vesaas «ikkje må tolast». Fodstad med familie og venner gjorde da virkelig sitt. Og har nå redegjort for det. Usentimentalt, med riktig diagnose.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten