Vekker debatt. Mens Egil Ulateigs bok «Med rett til å drepe» fra 1996 straks ble lagt for hat av veteraner fra den norske motstandskampen, og til slutt måtte trekkes tilbake på grunn av bokens mange faktafeil, hersker det umiddelbar åpenhet om utgivelsen av den danske boken «Efter drabet».

Den er skrevet av den 39 år gamle journalisten Peter Øvig Knudsen og er allerede gjenstand for livlig debatt om sin berettigelse, selv om den først utkommer torsdag i denne uken. Mens flere, blant annet i det politiske liv, hilser den velkommen, advarer den gamle motstandshelten Bent A. Koch offentligheten mot å gjøre temaet til «underholdning»: - Med Maos ord er revolusjon ikke et teselskap. Det samme gjelder okkupasjonen. Jeg forstår ikke mine gamle motstandskameraters iver etter å fortelle om likvideringene. Jeg liker det ikke, og kan ikke se formålet, sier han.

Boken har nemlig først og fremst vakt oppsikt fordi flere personer som sto bak krigens såkalte stikkerlikvideringer , for første gang står åpent frem ( stikker er det danske ord for tyster). De forteller dels om sine egne handlinger og motivene bak dem, og dels om de kvaler de har gjennomlevd etter krigen over å ha gått til en slik ytterlighet som å drepe andre.

Boken bringer også intervjuer med pårørende av de likviderte som selv i tredje generasjon er dypt påvirket over aldri å ha fått annet enn et standardsvar fra myndighetene på hvorfor nettopp deres familiemedlem skulle likvideres.

Ukjent terreng

Peter Øvig Knudsen opplyser overfor Aftenposten at hans nysgjerrighet for temaet ble vakt da historieinteresserte venner for få år siden fortalte ham om likvideringene som han inntil da aldri hadde hørt om.

- Under arbeidet med en artikkelserie til Weekendavisen gikk det raskt opp for meg at temaet til de grader var kontroversielt, tabubelagt og gjenstand for myter. Ikke en gang veteranene fra frihetskampen jeg har snakket med, kan fortelle hva som egentlig foregikk. Derfor tok jeg permisjon fra jobben i trekvart år og søkte innsikt over alt der det ligger sakspapirer om temaet, i et forsøk på å få hull på en diskusjon som stort sett har ligget død i 55 år og som har vært gjenstand for forbløffende lite forskning.

Knudsen forteller at han underveis flere ganger er blitt forbauset over de opplysningene han er kommet over.

- Det er besynderlig at det offisielle Danmark har kunnet fastholde et bilde av en velorganisert, strømlinjet og toppstyrt del av motstandskampen gjennom 55 år. Min begrensede forskning tyder på at likvideringene foregikk langt mer kaotisk og tilfeldig enn historiebøkene forteller, sier han.

Feiltagelser

Offisielt ble det foretatt rundt 350 tysterlikvideringer i Danmark under krigen. Inntil nå er det offisielt fastholdt at det i ni tilfeller - hverken mer eller mindre - var snakk om feiltagelser, der de pårørende mottok unnskyldninger etter krigen.

Knudsen hevder derimot at det reelle tallet snarere er 400 og at langt flere enn de ni dreier seg om feiltagelser, private hevntokter eller mord med personlig vinning for øye. Likvideringene ble trappet opp etter august 1943, da den danske regjeringen etter folkelig press hadde sagt farvel til samarbeidslinjen overfor tyskerne.

- I løpet av våren og sommeren 1944 steg antall likvideringer fra noen få til 15-20 i måneden. I november 1944 passerte tallet for første gang 30 på én måned, og i krigens siste måned, april 1945, ble over 100 mennesker likvidert av motstandsfolkene, heter det i boken som påpeker at spesielt etter 19. september 1944, da det danske politiet ble arrestert og internert av tyskerne, hersket det lovløse tilstander i Danmark.

Flere enn i Norge Antall likvideringer settes i perspektiv av de tilsvarende for Norge: Her ble det ifølge Norsk Hjemmefrontmuseum likvidert ca. 80, mens det ifølge Egil Ulateigs omstridte bok snarere dreier seg om 200.

I den danske boken fortelles det om hvordan ethvert tilløp til en undersøkelse av likvideringene etter befrielsen ble effektivt stoppet av den legendariske frihetshelten Frode Jakobsen, i sin egenskap av minister for særlige anliggender i samlingsregjeringen etter krigen.

Boken drøfter også den seiglivede myten om at det skulle ha eksistert et likvideringsråd under motstandsbevegelsen, et råd som selv i dag omtales som et faktum av gamle motstandsfolk. Dette på tross av at Frode Jakobsen i sine erindringer i 1975 slo ettertrykkelig fast at et slikt råd aldri har eksistert.

Boken påviser at mange likvideringer i stedet ble besluttet lokalt, i en del tilfeller av enkeltpersoner på bakgrunn av tvilsomme opplysninger som kom frem under samtaler på kroer, i andre tilfelle uten at det er mulig å påvise motiver.

«Desperados»

En av motstandsfolkene som står frem i boken, Uffe Horwitz, sier direkte at noen motstandsfolk utviklet seg til rene revolvermenn, og at det mot slutten av krigen kom stadig flere desperados til. De hadde ikke annet i hodet enn å ville skyte løs, og mange av likvideringene i krigens siste halvår var ifølge Horwitz høyst tvilsomme.

Historikeren Ditlev Tamm som i 1984 forsvarte en doktoravhandling om rettsoppgjøret etter krigen, sier i et intervju med Politiken på bakgrunn av Knudsens bok: - Beretningene i boken bekrefter jo den mistanke man har hatt om at når Frode Jakobsen hindret undersøkelser av likvideringene, var det fordi de ikke tålte dagens lys.

Tamm sier seg forøvrig overrasket over at motstandsfolkene over 50 år etter krigen står åpent frem med sine historier, til tross for at det uunngåelig vil bety at motstandsbevegelsen kommer i et dårligere lys.

Peter Øvig Knudsens bok bygger utelukkende på dokumentert materiale, enten i form av intervjuer eller kontrollerbart kildemateriale.

Overfor Aftenposten understreker han at boken bare er det første spadetaket i et særdeles underbelyst kapittel av den danske krigshistorien. Han er spent på om tiden er moden for en offentlig debatt om saken, og om faghistorikerne nå vil ta hansken opp.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten