Sider ved hennes dramatiske livsløp er fremdeles dunkle enda forfatteren, Anne Lene Lie , har arbeidet i årevis med å komme til bunns i de vanskelige spørsmål omkring hennes virke. Forsøkte Marina i april og mai 1940, i tysk oppdrag, å komme i kontakt med den norske kongefamilien mens den var på flukt? Spilte hun dobbeltspill med eller overfor tyskere og sovjetrussere, eller var det bare alliansen under Stalin-Hitler-pakten som gjorde at hun syntes det var helt greit å arbeide for begge de to diktatorene? Og var hennes rolle under siste fase av Narvik-kampene, hvor hun dukket opp som en svært handlekraftig «søster Ebba fra Sveriges Røde Kors», så avgjørende for general Dietl og de tyske tropper som generalen senere mente?

For da Dietl i juli 1940 kom til Oslo etter at tyskerne hadde seiret og kampene var innstilt, sa han at «var ikke Marina kommet, sto ikke jeg her». Hun klarte ved sin innsats - som «svensk sykesøster» i Narvik-området den siste uken i mai 1940 - å samle opplysninger om de alliertes angrepsplaner mot de utsatte tyske stillingene, slik at tyskerne ikke hadde konsentrert tropper på de steder hvor bombene og granatene falt. I stedet gikk angrepene, både de allierte og senere de tyske, ut over sivilbefolkningen i Bjerkvik-grenda, hvor 14 sivile ble drept. Misbruk av Røde Kors-emblemet? Opplagt. Men hverken hun eller tyskerne var så nøye med regelverket når det røynet på. Hennes oppdragsgiver og overordnede i Norge krigsvåren 1940 - eller i alle fall én av dem - var den tyske etterretningsoffiseren Beo Benecke, som også var en av hennes elskere. Han var blitt sendt hit som «forretningsmann» av den tyske spionsjefen, admiral Canaris, høsten 1938. Men hun ble plassert i Oslo fire år tidligere, som Marina Lie, gift med den norske forretningsmannen Einar Andreas Lie. De hadde inngått ekteskap i hennes fødeby, som da het Leningrad. I Oslo installerte de seg i Hafrsfjordgata på Frogner.

Rudolf Abel

Da Lie ble utvist fra Sovjetunionen i 1934, var det sannsynligvis i den hensikt å få hans russiske kone til Oslo. Det hastet litt for de sovjetiske spionsjefene. I Oslo hadde nordmennene holdt så nøye oppsikt med en interessant sovjetisk «flyktning» at han ble utvist på den tiden. I Norge het han Wilhelm August Fisher. Da han måtte dra, reiste han til USA via Canada, og i New York ble han arrestert i 1957 under navnet Rudolf Abel. Han hadde ledet en større sovjetisk spionring i USA og fikk 30 års fengsel. Men allerede i begynnelsen av 1962 ble han utvekslet mot den amerikanske U2-flygeren Francis Gary Powers - mannen som skulle ha landet i Bodø, men som ble skutt ned over Ural 1. mai 1961.

I Oslo var hun «Fishers» etterfølger. Hun ventet ikke lenge med å åpne ballettskole, og raskt skaffet hun seg innpass i ledende kretser i hovedstaden ved hjelp av sin veletablerte mann.Hun dro også på europeisk turné som ballettdanser, og her oppførte hun seg slik at det både ble skilsmisse fra Lie, personlig konkurs og rettssak for kontraktsbrudd. Men 30-årene var åpenbart en travel periode for henne, og boken antyder at hun i hvert fall var på tre hemmelige reiser til Moskva i denne tiden. Det er nærliggende å anta at hun skulle til KGB-hovedkvarteret (den gang NKVD) for å avlegge rapporter og motta nye instrukser.

Hos politimesteren

Norske myndigheter konstaterte at hun hadde mer penger enn hennes ballett- og danseundervisning kunne innbringe. Deres nærgående interesse, med bl.a. telefonavlytting, ble så brysom for henne at hun protesterte ved å møte opp på politimester Kristian Welhavens kontor. Blant dem hun hadde som elskere, var hennes 16 år yngre danseelev Tutte Lemkow. Men forholdet til Benecke var det mest stabile - antagelig også det viktigste. Han hjalp henne ut av landet i 1940, og dels ved hans hjelp, dels ved egen snarrådighet og en ny, om enn forbigående spansk ektemann, havnet hun i Spania. Bokens forfatter antar at det var hennes forkjærlighet for Geirr Tveitt og hans musikk som gjorde at hun tok det ikke helt catalanske etternavnet «Noreg».

Etter 9. april brukte tyskerne henne i felten som etterretningsagent. Hun ble sendt i retning Gjøvik og Lillehammer, kamuflert som norsk borger på flukt fra kamphandlinger, for å undersøke om isen på Mjøsa var sterk nok til å tåle troppetransporter. Våren kom sent det året, men ikke så sent, og lokalbefolkningen kunne fortelle henne at hun ikke måtte finne på å kjøre over den morkne isen. Benecke skjønte det - han hadde reist mye i Norge og lært norsk, men de nyankomne invasjonsoffiserer hadde andre opplysninger i sine bøker.

Røde Kors-fly

Benecke sto også bak et selsomt prosjekt: Det skulle sendes et ambulansefly til Nord-Norge med post og medisiner til de styrker som hadde trukket nordover. Et Røde Kors-fly ble brukt - tre uker før det tyske angrepet hadde Ellef Ringnes og en av Aftenpostens eiere, advokat Nagell-Erichsen, skaffet Røde Kors nesten 100.000 kroner til innkjøp av et slikt fly. Her tyder noe av materialet på at Beneckes hovedhensikt ikke var humanitær, om han aldri så mye markedsførte aksjonen slik, men å skaffe rede på kong Haakons tilholdssted. Helge Ingstad, en av forfatterens kilder, var blant dem som syntes planen virket skummel, og han fikk forhindret at noen av dem han fryktet sto tyskerne nær, fikk være med som passasjerer. Det var da Marina Lie reiste til Stockholm med tog, og forkledt som svensk sykesøster dro hun så videre til Narvik.

Noe klart bilde av hennes innsats makter heller ikke denne boken å tegne - det mangler noen biter i puslespillet, og mange av konklusjonene er usikre. Marina Aleksejevna Gubonina er en slags norsk-tysk-russisk Mata Hari - like vakker, like manneetende, antagelig mer effektiv - men hun døde i sin seng som en gammel dame i eksil. For ettertiden blir det ikke helt det samme som en militær henrettelse. Hadde nordmennene fått fatt i henne i Narvik i slutten av mai 1940, og skjønt hva hun holdt på med, ville det ha vært en naturlig utgang. Og da hadde legenden hatt alle nødvendige ingredienser.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten