Problemet om tolkningen av Hitler-Tysklands utryddelse av jøder, sigøynere, homofile, sinnslidende og mentalt handicappede opptar både historikere og psykologer, politikere og essayister. Diskusjonen går i svært forskjellige retninger og i de mest varierende tonehøyder. For tiden er den kanskje mest amper i en rettssal i London, hvor historikeren David Irving fører injuriesak mot den amerikanske professor Deborah Lipstadt . Irving, berømt for sin evne til å finne materiale om Nazi-Tyskland og beryktet for enkelte av sine tolkninger av dette materialet, mener at Lipstadt har skadet hans profesjonelle anseelse ved å hevde at han benekter at jødeutryddelsen var et systematisk iverksatt folkemord på Hitlers ordre. Lipstadt hevder at Irving gjentatte ganger har formulert utsagn som bare kan tolkes slik.

Utryddelsen dyrkes

Novick er professor emeritus i historie ved Chicago University, og ut fra den polskfødte skribenten Eva Hoffmans utførlige anmeldelse i The New York Review of Books kritiserer han særlig to sider ved det han kaller den politiske bruk av jødeutryddelsen: Minnet om Nazi-Tysklands uhyrligheter utnyttes av enkelte aktivister til å avvise nesten enhver kritikk av hva Israel foretar seg, og utryddelsen dyrkes som noe helt enestående i verdenshistorien og fremheves som et folkemord på jødene - mens de andre som ble myrdet, ikke blir nevnt.

At en diskusjon om emnet innebærer å gi seg ut i et minefelt, sier seg selv. Andre skribenter, fremfor alle den Israel-kritiske professor Norman Finkelstein, er langt skarpere enn Novick og bebreider særlig amerikanske jøder for å ha skapt en «Shoah-industri». (Shoah er det hebraiske ordet for Hitlers forbryterske katastrofe.) Finkelstein hevder også at det først var i forbindelse med Seksdagerskrigen i 1967 at jødeutryddelsen ble trukket frem fra glemselen for å brukes i forsvarsargumentasjonen for Israel.

«Å fremholde at dette er vanskelige og sjelsopprivende problemstillinger, er omtrent som å si at «det trekker litt» når orkanen flerrer taket av huset ditt»

Det siste er både galt og forbløffende historieløst. Men som Novick fremholder, var det en beklemt taushet omkring Holocaust, også i Israel, frem til Eichmann-saken kom opp i 1961. Unge historikere som interesserte seg for nazistenes veltrimmede, bestialske utryddelsesmaskineri og tenkningen bak det, fikk høre at emnet var en akademisk og karrièremessig blindgate. Det var fremfor alt barna av de overlevende som begynte å stille de spørsmål det ikke hadde vært lov å reise, og så kom diskusjonen i Israel. Den tok seg sterkt opp gjennom 1960- og 70-årene, ikke minst i forbindelse med nettopp Seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen seks år senere.

«Rasjonell» forklaring?

Blant forgreningene er også deler av den tyske historikerstriden fra 1980-tallet. Den dreide seg i første rekke om vurderingen av nazi-regimet, men dermed også om jødeutryddelsen: Var dette noe helt enestående i Tysklands og verdens historie, noe som må betraktes som et fenomen av en dimensjon som løsriver det fra alle andre og plasserer det i en kategori helt for seg selv, eller kan en slags «rasjonell» forklaring finnes ved at man søker tilbake til kilder, til tendenser og strømninger i tysk og europeisk historie, til en form for opprinnelse?

Å fremholde at dette er vanskelige og sjelsopprivende problemstillinger, er omtrent som å si at «det trekker litt» når orkanen flerrer taket av huset ditt. Og fredelig er diskusjonen ikke blitt.

Den har fått ny fart også i Europa etter Holocaust-konferansen i Stockholm i vinter. Noen av bidragene preges av en bitterhet som nok holder mange unna, ikke minst fordi beskyldninger om anti-semittisme sitter løst overfor dem som ikke dokumenterer tilbørlig respekt for tragediens millioner av ofre og dens avsindige omfang.

I USA dreier deler av debatten seg også om retten til å bruke uttrykk som «folkemord» og «holocaust» om overgrep mot andre folkegrupper. Endel jødiske aktivister, som Novick går i rette med, vil reservere begge uttrykkene for det som skjedde med Europas jøder i årene 1941 - 1945. (Om jødene ble sterkere og sterkere diskriminert fra 1933, ble den industrielle og systematiske utryddelsen ikke iverksatt før ca. 1941-42.)

Det er neppe tvilsomt at rasediskriminering og brutale politimetoder, hvor moralsk avskyelig slikt enn er, ikke er folkemord uten systematiske massedrap. Men hva kaller man da det som er skjedd i Rwanda i løpet av 1990-årene? Hvor mange skal til? Problemet går langt utenfor filologiens og ord-snekringens grenser. For å gjennomføre et hypotetisk tankeeksperiment: Det ville ikke være moralsk uproblematisk å hevde at massakren i Srebrenica er av underordnet betydning fordi tallet på drepte ikke går over 7000 mennesker.

Novick har syslet med jødiske temaer i mye av sin karrière i Chicago, og han var medlem av det prestisjetunge og ansette universitetets komité for jødiske studier. Hans sluttakkord vil antagelig sette ny fart i diskusjonen; den omhandler amerikanske jødiske gruppers ekskursjoner til de steder hvor utryddelsesleirene lå. Han kritiserer at disse gruppene, særlig med elever fra videregående skole, utstyres med egne «livvakter av hensyn til de trusler som den polske lokalbefolkning kan utgjøre», og at de får høre at det bare ville ta timer å få gasskamrene i leiren i Maidanek gjort klar til bruk igjen.

Eva Hoffmans hovedinnvending mot Peter Novicks bok er ikke at den er skarp i tonen eller kontroversiell, men at han nesten utelukkende beskjeftiger seg med det han betrakter som den tvilsomme utnyttelsen av Holocaust - til fortrengsel for en like nødvendig drøftelse av hvilken lærdom man kan trekke av det som skjedde.

For det er åpenbart at heller ikke Novick mener at verden skal tilbake til 1950-årenes fornektelse og fortielse.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten