Bøkene foreligger nå på norsk i ett bind på drøye 800 sider under tittelen «Jeg skal vitne til siste stund. Dagbøker fra Hitler-Tyskland 1933-1945».

- Den beskriver nøye hvordan Hitlers gradvise maktovertagelse foregikk, samtidig som den skildrer i detalj hvordan terroren og perfiditeten rammet den enkelte jøde. Boken gjør oss i stand til å komme den totalitære terror under huden. Etterhvert som tidsvitnene dør, sitter vi bare igjen med forskning, romaner og erindringsbøker. Som tidsvitnebok er denne enestående i sin detaljrikdom, mente Hagtvet. Victor Klemperer (1881-1960) var sønn av en rabbiner, men ble i likhet med sine brødre protestant. Han meldte seg frivillig som soldat i første verdenskrig. I 1919 ble han professor i romanske språk ved Universitetet i München, senere ved den tekniske høyskolen i Dresden. Fra den 14. januar 1933 til den 10. juni 1945 fører han sine dagbøker, som snart må smugles bladvis ut av huset og gjemmes, fordi den medfører livsfare for forfatteren og dem han nevner.

«Jeg ser at det kommer, men kan ingenting gjøre»
4. januar 1933

Klemperer unngikk konsentrasjonsleir, fordi han var gift med en såkalt «arisk» kvinne. «Men han opplevde på kropp og sjel det dødscrescendo som nazisystemet utsatte jødene for», skriver bokens oversetter, Per Paulsen, i et etterord.

Victor Klemperer mister jobben, må gi fra seg bilen, forlate huset han har bygget, levere inn skrivemaskinen, slutte å abonere på aviser, flytte inn i spesielle jødehus (siste skritt før deportasjon), avlive katten sin (jøder får ikke ha kjæledyr). Han ydmykes på tusen perfide måter, trues av sultedød, og kommer til slutt på en liste over dem som skal deporteres om tre dager - den visse død, under togtransporten eller i konsentrasjonsleiren; det vet både han og hans kone Eva.

Mirakuløst overlever de begge bombingen av Dresden. Victor river av seg jødestjernen; bombingen har ødelagt alle sivile arkiver i Dresden. I tre måneder vandrer de rundt i et ødelagt Tyskland, før de vender tilbake til byen, og et nytt liv.

Dagboksnotatene ble samlet og deponert i et bibliotek i Dresden, men ikke funnet igjen før 30 år etter Klemperers død.

«Men jeg fortsetter å skrive. Det er min heroisme». 27.mai 1942

- Utgivelsen i 1995 var en sensasjon. Det finnes ikke noe lignende, sa Jo Benkow under lanseringen.

- Klemperer er ingen storslått heroisk person. De fleste som skriver dagbøker retusjerer virkeligheten, for å fremstå i praktutgave. Men Klemperer er skånselsløst ærlig og stiller alle sine menneskelige svakheter til skue. Samtidig viser han et mot som få, ved å gjennomføre sitt dagbokprosjekt. Vi møter et menneske i den ytterste nød, menneskelig og materielt. Men han gir aldri utløp for den totale fortvilelse. Med ham opplever vi den margstjelende frykten de levde under. Det er alle de små tingene som gjør denne fortellingen stor, sa Jo Benkow.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten