Men veranda-rekkverket har den norske løve smidd inn, og på gavlveggen over inngangen er det norske riksvåpenet støpt fast. Her skulle Norge i midten av april 1940 ha innviet sin første, egne ambassadebygning i Berlin. På samme tid som Hitler forberedte angrepet på Norge, var de norske diplomatene mest opptatt med å innrede sine nye, romslige lokaler.

De dramatiske aprildagene for 59 år siden står sentralt i beretningen om den norske ambassades historie i Berlin som legges frem i forbindelse med åpningen av den nye bygningen. Boken, som er ført i pennen av ambassaderåd Sverre Jervell, tar fatt i ambassadens håndtering av de første forvarslene om invasjonen i Norge uken før 9. april, som bare under tvil ble formidlet hjem til Utenriksdepartementet i Oslo.

- Det er en del som taler for at de nordiske ambassadene var ledd i et spill fra ledende personer i Wehrmacht, som ønsket at informasjonen om den risikable sjømilitære operasjonen mot Norge skulle bli kjent på forhånd, slik at Hitler kunne tilføres et militært nederlag, heter det i manuskriptet.

Den 4. april 1940 fikk nemlig ambassaderåd Ulrich Stang det første tipset, via en svensk kollega, om at Hitler i løpet av de nærmeste dager ville angripe Nederland, Danmark og Norge. Lekkasjen var kommet fra major Oster i den tyske militære kontraspionasjen Abwehr, som hadde informert den nederlandske militærattachéen.

Ventet til neste dag

Norges ambassaderåd Stang, som senere gikk inn i Nasjonal Samling, skrev opplysningene opp på en lapp, men sendte dem først neste dag hjem til Oslo med forbehold om riktigheten: «Delegasjonen har ikke villet unnlate å innberette saken». Senere samme dag sendte ambassaden et nytt telegram, med tilsvarende forlydender via den danske legasjon. Men da hadde samme opplysninger allerede nådd generalstaben i Oslo fra Stockholm og København.

Også Aftenpostens Berlin-korrespondent Theo Findahl rapporterte 7. april hjem om ryktene om et forestående angrep. Redaksjonen i Akersgaten varslet umiddelbart kontoret til kommanderende admiral, som kontaktet UD for å få stanset meldingen i avisen. Vakthavende kaptein hadde funnet opplysningene «for fantastiske», heter det i skriftet med tittelen «Scener fra en ambassades liv».

Forfatteren bygger på norske og tyske arkiver, men har ikke vært i stand til å fastslå om tipsene virkelig skyldtes en bevisst lekkasje fra kretser i Wehrmacht som ville sabotere Hitlers krigsplaner. Den mest sentrale skikkelsen i et slikt scenario er admiral Wilhelm Canaris, sjefen for utlandsetterretningen i overkommandoen, som var skeptisk til Hitlers planer. Majoren som gikk ut med det første tipset var medarbeider av Canaris. Begge ble senere arrestert og henrettet av Gestapo i 1945.

- Det finnes ingen bevis for at Canaris sto bak opplysningene om invasjonen i Danmark og Norge, og hans biograf Andre Brissaut avviser påstanden som usann. Men her står nok legende mot virkelighet, sier professor Michael Scholz ved instituttet for nordisk historie i Greifswald til Aftenposten. I Tyskland er saken fortsatt ømtålig - i visse kretser får nemlig ikke Canaris stemples som «forræder».

I Norge ble ansvarsforholdene omkring 9. april, og mangelen på reaksjon etter forvarslene, gjenstand for granskning av Undersøkelseskommisjonen av 1945. Den kom ikke med spesielle bemerkninger til hendelsene på ambassaden. Men utenriksminister Halvdan Koht beskyldte i sin forklaring ambassadør Herman Scheel for å ha rådet UD til ikke å gjøre væpnet motstand mot tyskerne. I skriftet om ambassadens historie konkluderer forfatteren med at dette virker urettferdig mot Scheel. - Ut fra korrespondansen som foreligger er det vanskelig å si at ambassadøren sendte noe slikt råd.

Bordell

Krigen gjorde at bygningen i Rauchstrasse 11 aldri ble offisielt tatt i bruk som norsk ambassade. I stedet overtok Hitlers utenriksdepartement gården, og fra 1941 ble det innredet «gledeshus» for høyere tyske offiserer som var hjemme på perm fra østfronten. Et håndfast minne fra denne tiden oppdaget norske diplomater i DDR i midten av 1970-årene, da de fant igjen en stor globus som hadde tilhørt inventaret i ambassaden. Rundt Stalingrad har den merker etter glødende sigaretter som markerte åstedene for de største slagene.

Diplomatene foreslo å sende globusen hjem til Oslo som et håndfast minne, men fikk beskjed om å kvitte seg med den på billigste måte for staten. I forbindelse med gjenopprettelsen av ambassaden i Berlin ble globusen lokalisert på ny, denne gang i privat eie i hovedstaden.

Nordmenn forsvarte Hitler

En lite omtalt, men ikke mindre tragisk side av Norges historie i Berlin handler om de norske soldatene - frontkjemperne- som ble satt til å forsvare Hitlers førerbunker og rikskanselliet under Det tredje rikes aller siste dager i april og mai 1945. De tilhørte restene av SS-Panzerdivision Nordland, «Regiment 23 Norge», «Regiment 24 Danmark», noen franskmenn, svensker og sveitsere som sist hadde kjempet på vikende front mot sovjetstyrkene i Kurland i det nåværende Latvia.

Nordmennene var under tysk kommando, og kom i harde gatekamper mann mot mann med de russiske styrkene som rykket frem under massive angrep mot sentrum av rikshovedstaden. Mens Eva Braun og Adolf Hitler forberedte seg på slutten under jorden, skal divisjon Nordland ha greid å stanse en sovjetisk styrke bare 700 meter fra bunkeren nær Brandenburger Tor. Etter at Føreren begikk selvmord 30. april, fortsatte nordmennene og de andre skandinavene i Nordland-divisjonen kampen til siste slutt mot russerne.

Om denne innsatsen finnes det knapt noen offisielle nordiske dokumenter, men flere øyenvitneskildringer og bevarte fotografier har skildret frontkjempernes skjebne under Rikets «siste dager». De fleste omkom i sentrumsgatene under forsøk på å bryte seg ut av byen. Natten til 2. mai dukket Hitlers håndlanger Martin Bormann opp i Friedrichstrasse og gjorde krav på plass i en av fluktvognene. Men det var fullt, og han ble avvist. Bormanns levninger ble for få år siden funnet i samme område i Berlin, og asken ble tidligere i høst strødd i havet.

DDR-ambassaden Norge anerkjente ikke den østtyske staten før 1975, og den norske ambassade i Otto Grothewohl Strasse (Wilhelmstrasse) like ved Brandenburger Tor fikk dermed en heller kort historie. I den nye beretningen heter det at denne ambassaden først og fremst hadde en politisk symbolfunksjon. Samkvemmet med DDR var begrenset, og den offisielle politiske kontakten svært lav.

Likevel interesserte DDR-regimet seg sterkt for Norge, og etter åpningen av Stasi-arkivene fikk diplomatene adgang til en del av utstyret som spionasjeavdelingen brukte for å forfalske norske pass og dokumenter. Blant dette en hel kasse med inn- og utreisestempler, alt fra passkontrollen i Oslo til Kongsvingerbanen. Disse mente Stasi var nødvendige for å gjøre et forfalsket pass troverdig.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten