Det er mer enn femti år siden, allikevel står krigen sentralt i diskusjonen om de to Rolf Jacobsen-biografiene som er kommet i høst. Her får vi blant annet vite om de cirka 60 lederartiklene Jacobsen skrev i sin tid som redaktør i Glåmdalen (som het Kongsvinger Arbeiderblad før 1943). Lederne bygger ikke bare på de utsendte direktiver fra nazistenes pressebyrå, Rolf Jacobsen fylte også ut med egne synspunkter, og signerte dem også etterhvert med signaturen J. eller R.J.

Rolf Jacobsen fikk redaktørstillingen fordi de nye makthaverne i denne, som i andre aviser, ønsket sine egne blant ledelsen. Forfatteren var imidlertid ingen brautende nazist. Allerede på dette tidspunkt løy han om sitt medlemskap i NS, som var inngått allerede i oktober 1940. Daværende redaktør i avisen, Axel Zachariassen, trodde at man hadde klart å lure nazistene ved å ansette Jacobsen. Den unge dikteren var imidlertid NS-medlem. Og allerede fra ansettelsen i januar 1941 til han måtte gå, i mai 1945, fulgte den nye redaktøren NS-direktivene, både om hva som skulle stå på forsiden og i lederne.

"Reddet" avisen

Helt frem til sin død hevdet Rolf Jacobsen at han blant annet gjorde dette for å redde avisens eksistens. I avhørene etter krigen hevdet han at han nektet å ta inn artikler som var av "lav eller opphissende karakter". At han sikret avisen Glåmdalen fortsatt eksistens er sant, og kanskje også at han bidro til at den fikk en bedre eksistens enn andre kunne ha gjort. Men hans lederartikler og hans landssvikdom på tre og et halvt år står der ufravikelig, og måtte bli aktuelt tema, særlig fordi få hadde hjerte til å ta opp dette med den elskverdige dikteren så lenge han levde, og fordi han også selv konsekvent løy og benektet sitt medlemskap resten av livet.

Hvorfor ble den unge lyrikeren nazi-redaktør og propagandaleder for nazistene i Kongsvinger distrikt? En radikal arbeiderpartimann, fascinert av kommunismen, av teknologiske fremskritt og senere av katolisismen. En mann hvis eneste bror var aktiv motstandsmann og omkom i konsentrasjonsleir i Tyskland.

De to biografiene som er kommet i høst, Ove Røsbaks "En dikter og hans skygge" og Hanne Lillebos "Ord må en omvei", gir svar så langt det er mulig. Blant annet pekes det på hans behov for å forsørge seg og sin nye familie, førkrigstidens radikale, nasjonale strømninger, hans naive pragmatisme og kanskje også forsøk på å gjøre situasjonen bedre for sin fengslede bror.

I sin bok skriver Ove Røsbak at Jacobsen i avhørene etter krigen påsto at han planmessig hadde "søkt å undgå den overdrevne førerkultus, germansk rasetilbedelse og jødehets . . . Men det var jo ikke stort man kunde få sagt for egen regning og som oftest ble det å resignere og i stedet - i ly av lederartiklen - å gjøre avisens lokalsider så innholdsrike som mulig."

Avsnittet fra leder-artikkelen skrevet i oktober 1942 er bare ett av mange dokumenter som viser at Jacobsen "pynter på" sannheten: "Det er enda mange nordmenn som ikke begriper den virkelige årsak til det pågående maktoppgjør mellom Tyskland og England. De fleste har i sin store visdom funnet ut at det er tysk maktbegjær som er årsaken til krigen. Hvilken himmelropende feiltagelse!" skrev redaktør Jacobsen.

Fornektet medlemskap

I 1975 spurte forfatteren Knut Faldbakken, da nyansatt redaktør i Vinduet, dikteren selv i et intervju om hans fortid under krigen.

- Jeg var antagelig den første som i intervjus form gikk inn på dette og fikk ham til å snakke om det overhodet. Han fornektet alt vedrørende medlemskap. Da Guri Hjeltnes senere i boken "Avisoppgjøret" (1990) dokumenterte at han var NS-medlem fra 1940, hadde jeg vanskelig for å tro at dette var sant. Selv i en så vennskapelig og oppriktig atmosfære som vi hadde oss imellom , holdt han dette igjen. Det står også veldig i motsetning til det inntrykket han ga som person, at han skulle være løgnaktig, sier Knut Faldbakken.

- Hvor viktig er det at vi er klar over fortiden til diktere som Jacobsen og for ikke å snakke om Knut Hamsun?

- Jeg tror mye av den vedvarende debatten om Hamsun består i at nordmenn har så vanskelig for å holde to tanker i hodet. Nemlig at et menneske kan være stor kunstner og politisk naiv.

- Bør vi vite alt om dikterne, er det nødvendig med biografier som forteller "alt"?

- Jeg må understreke at jeg ennå ikke har lest noen av biografiene som er kommet i høst. Jeg er imidlertid veldig glad for at Ove Røsbak i sin biografi har tatt dette grundig opp og "ryddet opp" i det en gang for alle. Røsbak var også en venn av Jacobsen, så det har ikke vært lett for ham. Det er også imponerende av slektningene at de har stilt familiearkivene til disposisjon. Dette er ikke noe etterlevende liker å rote opp i. Det er befriende at det kommer frem. Jeg kan ikke tenke meg at hans ettermæle som dikter vil stå svakere på grunn av den "forskyvning" av sitt eget minne Jacobsen drev med.

Bidrar til forståelse

- Bør vi være redd for "amerikanske tilstander" ved å rippe opp i fortiden til ethvert kjent menneske?

- Det er en løpende diskusjon i den litterære verden om hvor interessant en forfatters biografi er som inngang til hans eller hennes verk. Særlig når det gjelder Hamsun, men også når det gjelder Rolf Jacobsen, mener jeg at krigskonflikten kan bidra til å forstå mannen bedre. Hvordan han, som en av vår tids helt sentrale poeter, valgte å leve sitt liv tilbaketrukket her på Hamar og nærmest uforvarende veldig sent i livet ble gjenstand for den hyldest som rettmessig tilkom ham. Fordi dette har vært så betent helt opp til vår tid, var diskusjonen intens bare for noen få år siden, da det skulle føres opp en byste av Rolf Jacobsen her på Hamar.

- Rolf Jacobsens store tid som forfatter kom etter krigen. Hva tror du hans fortid betydde for forfatteren?

- Han har selv sagt at under press formes støvet til diamanter. Hvis en sånn opplevelse ikke knekker ens ånd, kan den virke rensende. I hvert fall blir man varig vaksinert mot selvdyrkelse og forfengelighet.

- Hvorfor var man så forsiktig med å spørre Rolf Jacobsen om hans fortid under krigen?

- Det sier noe om nordmenns dårlige evne til å behandle kontroversielle emner. Vi feier dem under teppet, slik han selv feide dem under teppet. Det er også parallelt med debatten om Hamsun, der en sterk fløy vil at dette ikke skal nevnes mer. "Stillheten etterpå", tittelen på en av Rolf Jacobsens flotteste diktsamlinger, ble hans strategi, sier Knut Faldbakken.

Hjeltnes: - Ikke av de verste

Alle norske aviser som ble lovlig utgitt under krigen, måtte følge nazistenes forordninger. - Rolf Jacobsen var ikke av de verste redaktørene, sier Guri Hjeltnes.

Historiker og forfatter Guri Hjeltnes var den første som trakk frem Rolf Jacobsens landssviksak etter krigen. 114 aviser utkom under nazi-styret i Norge. I sin bok "Avisoppgjøret", som kom ut i 1990, trekker hun spesielt frem Glåmdalen og Aftenposten og deres rolle som nazi-styrte aviser under krigen.

- Som redaktør i Glåmdalen og propagandaleder på Kongsvinger hadde Jacobsen en fremtredende posisjon, og ble dømt deretter. Han var imidlertid absolutt ikke av de mest aggressive krigs-redaktørene. Han fikk gode skussmål i rettssaken, syntes blant annet ikke at det var påtrengende å dytte sine meninger på andre. Selv om det selvfølgelig er svært omdiskutert, kommer avisen Glåmdalen som en av svært få Arbeiderparti-aviser uskadet gjennom krigen, sier Guri Hjeltnes.

Hjeltnes konfronterte også selv dikteren med sine funn i riksarkivet før hun ga dem i ut i bokform. Også overfor henne prøvde dikteren å tone ned sin innsats.

- Det støkk i ham da jeg nevnte at jeg hadde funnet ut at han meldte seg inn i NS i oktober 1940. Jeg tror han ble svært overrasket over at jeg visste det, sier Guri Hjeltnes.

Ikke alene

Rolf Jacobsen var selvfølgelig ikke alene om å være nazi-sympatisør og dikter under krigen. Allikevel er han sammen med Knut Hamsun den eneste som klarte å komme tilbake. En av grunnene til at lesere og forlag godtok ham, er kanskje at han tross alt under krigen ikke utga dikt som hyldet nazismen. Han var "bare" nazi-redaktør. Bare ett eneste dikt hadde Jacobsen på trykk i sin periode som redaktør av Glåmdalen. Lyrikere som Åsmund Sveen, Kristen Gundelach, Peter Munheim og Sigmund Rein fikk det betydelig vanskeligere etter krigen.

- Åsmund Sveen var en av våre fremste lyrikere, sier historikeren Nils Johan Ringdal. - Men det hjalp ikke hvor gode dikt han skrev. Han ble stående for publikum som NS-mann, og klarte ikke å komme tilbake, sier Nils Johan Ringdal, som i 1993 skrev boken "Ordenes pris" og Den Norske Forfatterforenings historie.

Sett i ettertid er det egentlig utrolig hvilken karrière Rolf Jacobsen klarte å få allerede fra diktsamlingen "Fjerntog" i 1951. Rolf Jacobsen klarte også å komme tilbake som pressemann. Mange med hans bakgrunn var ekskludert for livstid fra presseorganisasjonene.

Faksimile av Rolf Jacobsens leder i Glåmdalen den 27. desember 1943: "At ikke menneskene er kommet lenger!"

Det har i denne jul vært preket mange moralens ord om verdens dårskap. Rundt i forsamlinger og menigheter og fra skolenes katetre har man rystet hodene omkapp over krigens redsler og menneskenes elendighet. At ikke menneskene er kommet lenger, er det faste omkved, når tankene forsøksvis søker å bevege seg utover den vante hverdag og de innbilte bekymringer.

Men skal vi ta det så tungt? Når vi unntar de faste jamrere er det visst ingen som har bekymret seg svært meget ved farene ved det kapitalistiske systemet tidligere. Såvidt vi husker har de nokså villig vært med på notene da det gjaldt å opprettholde systemet som sådant. Man kan nemlig ikke på en og samme gang være fiende av krig og venn av det kapitalistiske samfunnet, selv om dette opptrer i aldri så tillokkende og dyrebare former.

Den lunkne passifisme som oppvarmes og serveres på nytt til høytidsbruk er i virkeligheten det skjære hykleri. Den skyr nemlig omhyggelig å komme inn på den virkelige årsak til krigen, og nøyer seg bare med å ta avstand fra krigen selv. Den godtar med ærefrykt det borgerlige demokratiske samfunn og skriker først opp når dets siste uunngåelige fase inntrer. Den vil være med å skumme fløten, men den vil ikke bære følgene.

Krigen er uhyggelig, opprørende og motbydelig. Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten. De som har tolerert en verden hvor millioner har sultet mens jorda har bugnet av overflod, hvor arbeidsløshet og nød har bodd vegg i vegg med fråtseri og raffinert luksus, med moralsk forsumpning og systematisk fordummelse av folkene har ingen grunn til å skrike opp over dramaets slutning.

Faksimile av lederen i Glåmdalen 1. desember 1943 etter at mannlige studenter ble arrestert og sendt til Tyskland: STUDENTENE Arrestasjonen og interneringen av de mannlige studenter ved Oslo Universitet er sjølsagt et hardt slag for studentene og deres pårørende. Men la oss no for en gangs skyld få slippe de vanlige snøft, tiltakene kom nemlig aldeles ikke uventet.

No har man lekt så lenge med fyrstikker der inne at man ikke blir synderlig forbauset når det engang tar fyr i håret. Det ser ut som de kan være glad for at det ikke gikk verre.

Miljøet i og omkring Oslo Universitet har i langsommelig tid vært utnyttet av internasjonale propagandister. Studenter har jo, ifølge tradisjonen, en slags nøkkelstilling i folket og denne nøkkelstilling var alt flere år før krigen utbygget til en meget sterk festning for de internasjonale idéer. Et slikt forhold kan sjølsagt ikke avvikles så lett. Universitetet har hele tiden etter krigen, og særlig etter nyordningen, vært en betydelig urosentral, som må bære en hel del av ansvaret for de siste måneders såkalte "overlagte" handlinger. Det kulminerte med bensinhistorien i aulaen, og denne gang ble altså provokasjonen besvart. - Omgående og ettertrykkelig.

Det er sjølsagt uungåelig at også de mindre skyldige blir tatt under samme kam. Men her blir det rykket opp med roten og under de forhold, som studentene har vært med å skape heime, - må alle være med og bære ansvaret.

Studentene har et stort nasjonalt ansvar. Det er mye av en tragedie at de ikke har maktet å bære det, og de får no finne seg i sin skjebne. Det er ellers ingen nød med dem. De vil få skikkelig og pen behandling, selv om man kunde ønsket en noe kortere avstand til heimen. Men kan man si noe på det? - Deres hjerter har forlengst søkt utafor landets grenser og de har ingen grunn til å være fortørnet om skjebnen no tar dem på ordet.

Det er også en alvorlig advarsel til alle motstrebende og "nøytrale" landsmenn: Lek ikke med fyrstikker, neste gang kan det kanskje bli for seint å få slokket.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten