I Norge har hjemmefronthistorikeren Arnfinn Molanddokumentert 84 drap, de fleste utført av en profesjonellgruppe innen kompani Linge, som ledd i krigføringen. IfølgeMoland ble beslutningene fattet av en ansvarligsentralinstans. Men storangiveren Henry Rinnan nådde deikke.

Desperadoer

Under den norske lanseringen av dansken Peter Øvig Knudsensomdiskuterte og lovpriste bok, «Etter drapet» (Press forlag)hevdet Moland at de mer kontrollerte former skyldtes atmotstandskampen hadde vart lengre i Norge. Etter at denoffisielle samarbeidslinjen ble oppgitt i 1943, eksplodertemotstanden sør for Skagerrak med sabotasje og likvidasjoner.Bare i april 1945 ble 100 likvidert. Enkelte motstandsfolkkom til, og var som desperadoer. Noen av dem utviklet segtil de rene revolvermenn, heter det i boken. Også etterfredslutningen fortsatte likvidasjonene.Motstandsbevegelsens leder Frode Jakobsen ble ministeretter krigen og la lokk på alt. Det gjaldt å holde påmotstandens renommé og skape inntrykk av et nasjonaltsamhold. Landet skulle bygges igjen, uten politiskpolarisering. Det samme skjedde her. Og under lanseringen iOslo, hvor Øvig Knudsen hadde sykdomsforfall, mente bådeMoland og general Fredrik Bull-Hansen at det var en storfeil, fordi den norske linjen ville holdt for en nærmeregranskning.I Danmark har man ikke, som Moland påkaller seg for Norge,den samme oversikt over hvor mange som virkelig varangivere. Enkelte ble nok drept i personlige oppgjør, andrefor å dekke kriminelle forhold, eller av tilfeldigheter.Selvsagt har dansker behandlet dette tidligere, gjerne ifiksjonsform og glimtvis, men ikke over et så bredt lerretsom nå.

Filmen

Lokket over saken gikk i luften for et par år siden iDanmark, bevirket av Øvig Knudsens funn. Nå kommer filmen,med den megetsigende og James Bond-inspirerte tittel «Medrett til å drepe». Den tar form av en fjernsynsserie i firedeler, over to timer.Her fremgår det at kommandolinjene var diffuse, preget avfrilansbeslutninger eller lokale vedtak. De gikk ikketilbake til Frihedsrådet, den sentrale ledelse, enda det blehevdet etter krigen.Som boken bygger filmen på sindige intervjuer medmotstandsfolk som var med på drapene og med mennesker somvia familiebånd eller på annet vis ble rammet. Først ogfremst berettes det om omkostningene for dem som var med.Her ble det også lagt lokk på, slikt som krisepsykiatri erkommet senere. Dette skulle det ikke snakkes om. På beggesider av skillelinjen fikk folk mareritt og angstanfall.Enkelte levde et liv på piller, om de ikke valgte å avsluttedet selv, ofte 20-30 år senere.

Stort format

Både bok og film er journalistikk av stort format, medsporsans for hendelsene og forståelse av dens dynamikk, medautentiske farger og datidsatmosfære. Filmen overdriver ikkerekonstruksjonene av likvidasjonene eller bruken avdatidsmateriale fra filmarkivene. Her møter vi ansiktene iettertidens lyssetting. Vi øyner en fattet besluttsomhet somsoldater kan mønstre i krig over til det skjelvende. Deintervjuede får fortelle sine historier på egne premisser,her er ingen etterpåkloke pekefingre. Taket i de størrespørsmål slippes aldri, dette er usedvanlig klartenkt,gjennomarbeidet og renhårig.For krigens dilemmaer ermangesidige, lar seg ikke - i ettertid - fange inn iforenklende kategorier. Det må avstand til. Den finner viher, sammen med respekt for datidens følelser og knipetak.Om dette er oppspillet til en ny debatt i Norge, er ikkeenkelt å spå. Mye var likt i de to land, men forskjellene erogså iøynefallende. Er det mange skjulte sår, fortsatt?Uansett er boken en usedvanlig leseropplevelse. Og filmenbør vi også få se. Den er spennende på de fleste plan, meden helt annen smak av virkelighet enn den James Bond & Co.gir.

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten