RICHARD OVERY
Interrogations: The Nazi Elite in Allied Hands
Viking Penguin

Oppsiktsvekkende studie som bygger på en systematisk gjennomgang av fangeforhørene i Nürnberg.

Hadde Winston Churchill fått sin vilje i 1945, ville alle nazilederne blitt stilt opp mot veggen og fått en kule innen seks timer etter pågripelsen. Det eneste kravet den britiske statsministeren stilte, var at «Hitlers gjeng» som han kalte dem - enten de var militære, partitopper eller ministre - skulle positivt identifiseres av en offiser med minst generalmajors rang. Alt i alt ville det dreie seg om 50 til 100 personer. Dette forble det britiske synet helt frem til mai 1945. Den som var skrupuløst legalistisk og ville ha rettergang, var - av alle - Josef Stalin. Sammen med amerikanerne var det han som vant frem.

Nylesning av forhørene

Historien om militærtribunalet i Nürnberg er blitt fortalt mange ganger - og godt. I London-historikeren Richard Overys studie Interrogation: The Nazi Elite in Allied Hands ligger det nye i at han nøye har gjennomgått utskriftene av fangeforhørene. Underlig nok er det ikke skjedd systematisk før. I stedet har de fleste historikere basert seg på de offentlige eksaminasjonene i selve rettssalen, med de utelatelser det alltid innebærer.

Her har Overy studert de nøyaktig nedtegnede forhør av Göring, Jodl, Keitel, Hess, Ribbentrop, Ley, Speer, Kaltenbrunner, Sauckel, Schacht, von Papen og resten av toppskiktet i Hitlers Tredje rike.

Hitlers selvmord hjalp

Overy viser at Hitlers selvmord gjorde beslutningen om rettssak lettere. Det var mye tvil blant de allierte om hvor klokt det var å sette Hitler i tiltaleboksen i full offentlighet, med ubegrenset adgang til å utnytte de fordeler det ga. De fryktet mannens karisma.

Her sto de allierte overfor et annet dilemma: Hvis deres tolkning av nazidiktaturet var rett og Hitler virkelig var den altkontrollerende, sentraliserende fører de mente han var, ville det bli vanskeligere å argumentere for de tiltaltes personlige skyld, for det forutsatte moralske manøvreringsrom. Som ventet la alle de tiltalte all skyld på Hitler.

Hess hysterisk

Overy utfyller vårt bilde av nazi-toppene med en rekke nye detaljer. Et særlig problem var Rudolf Hess. Av rettspsykiateren ble han karakterisert som «ustabil» og «hysterisk og full av tvangstanker», men strafferettslig fullt tilregnelig. Hess påberopte seg totalt hukommelsestap, men hans evne til å erindre kom og gikk nokså tilfeldig.

Speer gjorde mye ut av sine mordplaner på Hitler. Våren 1945 hadde han gjort undersøkelser for å få pumpet giftgass ned i førerbunkeren. Han måtte gi opp fordi luftinntaket ble sperret - antagelig fordi andre hadde tenkt på den samme fare. Speers overlegninger om bruk av jødiske tvangsarbeidere var preget av rene hensiktsmessighetsbetraktninger, aldri moralske anfektelser.

Göring sjarmerende

Göring hadde bevisst oppsøkt den amerikanske hærledelsen fordi han regnet med å bli betraktet som en likeverdig utsending fra et nedkjempet folk, ikke krigsfange. Etter et par kraftfulle pressekonferanser med amerikanske journalister nedla general George C. Marshall forbud mot mediekontakt. Rettspsykiateren Douglas Kelley betraktet Göring som en «briljant, modig, nådeløs, intelligent og slu direktør». Han la senere til adjektivet «sjarmerende», men understreket også Görings totale mangel på respekt for menneskeliv. Da Kelley spurte Göring hvorfor han hadde beordret henrettelse av sin venn Ernst Röhm i 1934, hadde Göring stirret vantro på ham, som om Kelley var mindre intelligent, og sagt rolig: «Men han sto jo i veien for meg.»

De ordinære

Overys bok gir et fascinerende innblikk i et totalitært regimes topplan, ledernes benektelsesstrategier, selektive hukommelse og moralske unnvikelsesmanøvrer. Den autoritære arven fra keiserriket og antisemittismen skapte et klima av moralsk kulde som beredte grunnen for jødehatet i dets mest ekstreme former - alle kritiske motforestillinger ble definert bort. Byråkratiske vatteringsmekanismer bekreftes på ny i forhørene.

Da fengselsdirektøren Gustave Gilbert forhørte Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss, undret han seg over hvor «ordinær» denne mannen var som var ansvarlig for ca. to millioner menneskers død. Det hindret ikke Höss i å klage over det psykiske press han var utsatt for under forhørene, for, som Höss uttrykte det, «alle forhørslederne var jo jøder».

Höss' normalitet, eller «banalitet» - begrepet verden senere skulle bli så kjent med - var, ikke overraskende, nokså relativt.

BERNT HAGTVET

Del på Facebook Skriv utTips en venn Abonner på Aftenposten