Hånd i været. Martine ønsker seg Playstation2. Vel, nå fikk hun det til jul. Shehryar drømmer om en robot som kan styres til å gjøre mange ting. Den er hvit og svart.- Og så har den røde øyne, supplerer Edwin. Han ønsker seg radiostyrt Petter Solberg-bil. - Det fikk lillebroren min i fjor, opplyser Katerina. Hun ønsker seg flere dataspill, Playstationspill og CD'er.Robin ønsker seg også Play-stationspill, fordi han har spillmaskinen Playstation2.

TV på rommet.

Sondre ønsker seg egen TV med xbox på rommet fordi mamma ser på de dårlige programmene mens han vil se på Cartoon Network. Katerina har allerede TV på rommet, hun, dessuten eget stereoanlegg. Martine skulle gjerne hatt bærbar datamaskin. Ole Martin ønsker seg "De utrolige" på Playstation. Robin vil ha egen mobiltelefon, det vil Nosheen og Darya også. Et vakkert knippe barn ved Bryn skole i Oslo serverer sine ønskelister til bursdagen. De er bare åtte og ni år gamle, men med den største produktinnsikt lanserer de det ene ønsket etter det andre. Gavedrømmene tar helt av. Snart svever de som ballonger oppunder taket. De blir større og større, blir kameramobil, TV med webkamera, rockgitar og keyboard. Og prisen? Nei, det tenker de ikke på, så lenge de slipper å betale selv. Bursdagsønskene treffer taket. Går luften ut av dem? For nå dreier de i retning fisk, fisk i akvarium, og bøker. Kaja kan tenke seg en toalettmappe og øredobber.

Gaver skape kvaler.

Anita Borch, forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, understreker at det ligger mye oppdragelse i gaver. Både følelser og normer er forbundet med gaveutveksling, enten det er gaver til jul eller fødselsdager. Ønskelisten blir styrt av reklamen og interessene til eldre søsken og foreldrene. Før ønsket barn seg lekekomfyr og lekebil, nå vil de ha laptop og mobil.I løpet av året går barn under ti år i mange fødselsdagsselskaper. Det blir mange gaver, og de skal være riktige - ikke for dyre og ikke for billige. Borch mener at noen steder fortoner åpningen av gavene seg som et fesjå. Bursdagsbarnet åpner gavene mens alle sitter i ring og ser på. Barn har ikke pokeransikt. Hvis gaven ikke faller i smak, er det lett å oppdage når papiret rives av. Sondres mor, Bente Aasheim, synes at selve feiringen av barnas fødselsdager har tatt litt av med innslag av bowling eller Go Cart. Når det gjelder vennegaver antar hun at de fleste foreldre holder seg innenfor en hundrings.

- Det blir fort et jag.

Barna har råflotte ønsker. Et stort tema hos oss er Sondres drøm om egen TV på rommet. Men det er uaktuelt. Jeg synes Sondre har lært seg å sette pris på fornuftige ting, sier Aasheim som røper at Sondre har skrevet et brev, nærmest et essay, til moren om hvorfor han aldri får et elektrisk helikopter. Carl Andre Fronth er Martines pappa. Han innrømmer at når det gjelder gaver til egne barn har han ingen begrensning. De får det de ønsker seg. Men til vennebursdager ligger listen lavere. - Jeg vet ikke hva andre legger seg på, men vi gir for maks 200 kroner, sier han. Sondre, Darya, Martine og de andre barna medgir at de ikke alltid får det de ønsker seg. Men det gjør ikke noe. - Jeg blir glad for det jeg får, jeg. Robin fikk trommesett, Darya fikk hobbyboks og Kaja skøyter. Egentlig får de alle mye nyttig. Det er i grunnen bra, for de trenger det.

Hva de ikke får?

Motorsykkel, go-cart, moped, trompet. Darya ønsker seg ikke hest, selv om hun ønsker seg det aller mest. Den kan jo ikke stå på verandaen heller. De utelater hund og katt fra ønskelisten, og dessuten fisker (siden far er allergisk mot pelsdyr, selv om fisker ikke har pels). Barna erkjenner at de ikke får egen mobil ennå. Men de vet at de får det snart.