Grensesprengeren

Philips 42PFL9803 gjør et realt froskehopp i kontrast- og svartnivå sammenlignet med hva vi er vant med fra LCD-teknologien. Ikke bare det, den har også et bedre svartnivå enn Pioneer PDP-LX5090. ( Foto: Geir Amundsen ) 

Grensesprengeren

TEST: Med LED-baklys setter Philips 42PFL9803 en ny standard for svart- og kontrastnivå. Men det koster, og ikke alt er bare fryd og gammen.

Testet produkt:42PFL9803

Produsent:Philips

URL:www.philips.no

Pris og Garanti

	Pris   Brukervennlighet og design   Funksjoner   Billedkvalitet
	Kontrast- og svartnivå Bevegelseskompensasjon Støyreduksjon Fargegjengivelse
	Betraktningsvinkelen Noe prosesseringsartefakter Pris

Mål

• Bredde: 102,7 cm
• Høyde: 62,7 cm
• Dybde: 10,8 cm
• Vekt: 27,6 kg

Skjerm

• LCD
• Størrelse:42 tommer
• Format:16:9
• Oppløsning:1920 x 1080
• Lysstyrke:500 cd/m2

Klar for HDTV(720p/1080i)

• Ja
• Klar for HDTV 1080p

Tuner integrert

• Ja

Tekst-tv

• Ja
• Antall sider:1200

Slik testet vi:

Lars Follestad fra firmaet Edge er vår faste kalibreringsekspert.

Bildekvaliteten har vært det overordnede testkriteriet, være seg alt fra kontrast- og svartnivå til fargetemperatur og prosesserings-ferdigheter.

TV-ene har blitt matet med alt fra TV-signaler, via analoge komponent- og RGB-signaler, til høyoppløselige digitale og analoge bilder fra våre ulike signalkilder. Eksempelvis DVD, Blu-ray og HDTV-signaler.

Vi har også vurdert lydkvalitet, design og brukervennlighet.

Se også vår kjøpsguide: "Slik velger du riktig flatskjerm".

Se våre målinger

Se våre målinger.

Annonse

Vi har lenge snakket om at det er LED-basert baklys som må til for å ta bildekvaliteten til nye LCD-høyder.

De små lysdiodene er langt enklere å styre enn lysrørene som sitter i vanlige LCD-TV-er, og gjør det blant annet mulig å forbedre kontrast- og svartnivået betydelig.

Det er med andre ord duket for bedre bilder i hjemmekinoen.

Nå er de LED-baserte LCD-tv-ene på gang for fullt, og først ut på testbenken er Philips.

Hva har Philips maktet å få ut av sin LED LUX-teknologi i 42PFL9803, og makter den å måle seg med det hakeslippende svartnivået Pioneers nye 50-tommer varter opp med?

Med en veiledende prislapper på 30.000 kroner koster de to TV-ene det samme.

Design

Philips er kjent for å gå sine egne veier når det kommer til design, og har den siste tiden satset ekstra på jentene, da man er overbevist om at kvinnene står for stadig flere av husholdningenes kjøpsbeslutninger.

Foto: Philips

Det er derfor neppe noen tilfeldighet at 42PFL9803 har en over snittet høy WAF-faktor (Wife Aceptance Factor), og et design som virkelig skiller den fra den gemene flat-TV-hopen.

Den børstede aluminiumsrammen er med sine avrundede hjørner riktig så lekker. Like overbevisende er derimot ikke den omkringliggende og gjennomsiktige plastinnrammingen Philips-designerne har utstyrt TV-en med. Overflødig, synes vi.

Ingen høyttalere? Det skulle man kanskje kunne tro ved første øyekast, men en titt på baksiden av den ikke akkurat sylslanke TV-en avslører høyttalerelementene.

PS! Er du på jakt etter mer paddeflate saker, er den nye og kun 49,8 millimeter tynne Essence-modellen til Philips du skal sjekke ut.

Fjernkontrollen

Den veldreide fjernkontrollen er også et nytt bekjentskap som langt på vei understreker den stilrene og eksklusive følelsen TV-en gir.

Ergonomien er god, og vårt eneste egentlige ankepunkt er det store og iPod-inspirerte manøvreringshjulet som viser seg å være av den litt løpske sorten, og som det krever tid å temme og venne seg til.

Foto: Geir Amundsen

Tilkoblingsmuligheter

Som seg hør og bør en TV i denne prisklassen, er tilkoblingsmulighetene omfattende. 4 stykk HDMI-innganger er på plass, hvorav den ene sitter praktisk plassert på siden av TV-en. På sidepanelet finner du også en USB-inngang, og Common Interface (CI) som blant annet åpner for at du kan putte programmkortet til RiksTV rett i TV-en. Kjekt for de som sverger til bakkenettet.

Klikk her for større bilde.

Philips har gledelig nok også valgt å gjøre TV-en DLNA-kompatibel. Stikk inn nettverkskabelen, og TV-en blir en del av hjemmenettverket hvor du enkelt kan overføre bilder og videofiler fra PC-en din.

Noen mulighet for PC-fri Internett-tilgang har TV-en ikke. En funksjon vi nok først for alvor vil se på flere av neste års TV-modeller.

Brukervennlighet

Philips har lenge vært blant de beste i klassen når det kommer til brukervennlighet med sine oversiktelige og nærmest selvforklarende menysystemer. Så også denne gang. Den etter hvert så velkjente innstillingsassistenten lar deg ved hjelp av splittskjermbilder velge foretrukket bilde- og lyskvalitet.

Justeringsmulighetene er formidable og en toppmodell som dette verdig. Hvitbalansen kan settes manuelt, og de mange bildeprosessingsverktøyene er forholdsvis enkle å betjene, selv om alle valgmuligheten nok kan fortone seg en smule forvirrende greie forklaringer i menyene til tross.

Foto: Geir Amundsen

Ambilight

Ambilight-systemet til Philips må også nevnes. Som eneste TV-produsent har Philips i flere år sverget til, og videreutviklet konseptet med lys på sidene av, og på noen modeller også over, under og sågar på frontinnrammingen(!) av TV-en. Poenget er å gjøre TV-tittingen mer behagelig, samt den spesielle effekten det gir å lyse opp veggen bak og rundt TV-en.

Vi har aldri vært spesielt begeistret for Ambilight-konseptet, men ser at dette er en effekt som sikkert vil tiltale mange. Ambilight Spectra 2 varianten som det her er snakk om, gir deg mulighetene til blant annet selv å velge farge på LED-lysene som sitter på hver sin side av TV-en. Ambilight-funkjsonen kan selvsagt slåes av.

Søk i vårt testarkiv

Bildekvalitet

LED LUX kaller Philips sitt nye og LED-baserte baklys som erstatter de tradisjonelle CCFL-lysrørene. Til sammen er det snakk om 1152 RGB LED fordelt på 128 grupper av 9 LED, hvorav de 128 LED-gruppene kan dimmes og skrus av individuelt for å oppnå et bedre svartnivå. Svartnivået som jo har vært noe av en akilleshæl for LCD-teknologien.

Vi ble derfor ganske så skuffet da TV-en ble koblet opp å skrudd på for første gang. Et greit svartivå ja vel, men på ingen måte i klasse med Pioneer PDP-LX5090, og ei heller på nivå med det Samsung og Sony har servert i det siste. Hvor hadde det blitt av den oppgitte kontrasten på 2.000.000:1 og svartnivået vi hadde sett denne TV-en varte opp med på årets IFA-messe?

Foto: Philips

Så gikk det med ett opp et lys, for ikke å si, så fikk vi omsider slukket bakklyset. Så det holdt. Etter en runde i de omfattende bildejusteringsmenyene til Philips, kom vi over undermenyen "dynamisk bakgrunnsbelysning", hvor det viste seg at LED-baklyset i fabrikkinnstikling ikke er satt i dynamisk modus, men, merkelig nok, står og pumper konstant.

Med baklyset i dynamisk modus skal vi si det ble andre boller. Sort er jo bare dønn sort, akkurat som det skal være. Ikke et snev av strølys, og maken til svartnivå har vi aldri sett på en LCD-TV.

En direkte sammenligning med Pioneer PDP-LX5090 levner ingen tvil om at Philips er hakket vassere på svartnivå, selv om det er vanskelig å se av et skjermbilde som dette. Klikk her for større bilde.

Selv Pioneer PDP-5090 blir ettertrykkelig parkert når de to sammenlignes direkte mot hverandre. Når vi mater begge skjermene med et svart testbilde(0 IRE) er forskjellen påtagelig. Er Philips-en i det hele tatt påskrudd? Og ja, det er den. Selv et svart bilde sier mer enn tusen ord.

Heftig

I filmer med mange mørke scener, som for eksempel Batman, er det virkelig fasinerende hvordan denne TV-en makter å strupe igjen lyset. Skjønt den dynamiske dimmingen og jakten på det perfekte svartnivået går litt utover spruten og lysstyrken i bildene.

Lyssterke detaljer i mørke scener blir blassere, og undertekster blir litt grå og lyssvake. Til sammenligning har Pioneer PDP-5090 like mye fres hele veien, og blir ikke mutt slik Philips-en har tendens til. Det betyr også mer briljans og følelsen av mer detaljer og dynamikk i bildene.

Hvitt er ikke alltid heller like hvitt. Selv om hvitbalansen i seg selv er forbilledlig, er det litt som om hvite partier nærmest er litt gråaktige, for ikke litt småskitne. Det er nesten som man får lyst til å hente støvkluten.

Synlig baklys

I visse scener og gradvise overganger mellom lyse og mørke scener kan man dessuten nærmest se de forskjellige LED-gruppene slukke og tenne. Et snev av førstegenerasjonssyndromet, og tegn på at man ideelt sett skulle hatt enda flere LED-grupper.

I visse situasjoner blir det tydelig at det dynamiske LED-baklyset på Philips-skjermen (t.h) består av et begrenset antall LED-grupper.

Når det er sagt, skal vi skynde oss å legge til at vi i det store og det hele synes det dynamiske baklyset oppfører seg eksemplarisk, og bedre enn vi strengt tatt hadde forventet.

På minuslisten har vi også notert visse tendenser til det som best kan beskrives som vertikal banding(VB). I lyse partier åpenbarer det seg tidvis små og vertikale striper i bildene. Ikke veldig synlig, men når du først har lagt merke til fenomenet kan det bli et lite irritasjonsmoment, i sær om du sitter forholdsvis tett på skjermen.

Om dette skyldes rusk i samspillet mellom LED-baklyset og selve LCD-matrisen vites ikke. Philips selv stiller seg uforstående til problemstillingen. Kan være det er vi som har pusset brillene for godt?

Fargerik

Fargegjengivelsen er det strengt tatt ikke mye å utsette på. TV-en leverer bra ut av esken, og best klokker den forhåndsdefinerte smartinnstillingen "kino" inn.

En egen undermeny for manuell justering av hvitbalansen gjør det enkelt å optimalisere og kalibrere fargetemperaturen til den enkelte videokilde.

Og sjeldent har vi opplevd å få skrudd til en så lineær og presis fargetemperatur. Ikke rart gliset til herr Follestad truet med å gå rundt.

Snakk om å være snorrett på D65-standarden! Og ikke tok det oss mange minuttene å prikke innertieren heller (O = pre I = post). Fullversjon av våre målinger ser du her.

Støyreduksjon

Philips har åpenbart gjort noe veldig riktig når det kommer til støyreduksjon, for maken til undertrykking av støy i være seg TV, Blu-ray eller DVD-bilder har vi knapt sett. Sammenlignet direkte med Pioneer PDP-LX5090 er forskjellen påtagelig. Her er det knapt noen som kan måle seg med Philips.

Eller som Aftenpostens faste kalibreringsekspert Lars Follestad så treffende kommenterer: - Det er tydelig at Philips har laget TV-er i noen år, og vet hva de driver med.

Smårusk

"Perfect Natural Motion", skryter Philips ubeskjedent. Ja, utvilsomt bedre enn tidligere generasjoner, og utvilsomt en av de beste interpoleringsprosessorene på markedet, men perfekt er den ikke. Det er nemlig forsatt slik at bildet "revner" i visse situasjoner, og at det oppstår en aura-lignende effekt personer og gjenstander i bevegelse.

Litt skuffende kanskje, da vi hadde fått indikasjoner fra utviklingsavdelingen til Philips på at man var i ferd med å eliminere denne bivirkningen. Sammenlignet med Samsungs 100Hz Motion Plus og Sonys såkalteMotionflow varianter er ikke Philips variant mye bedre, og de tre oppfører seg ganske så likt. Natural Motion-kretsen kan selvsagt skrus av.

Begrenset innsynsvinkel

For mange vil nok det faktum at TV-ens betraktningsvinkel er sterkt begrenset, kanskje være det som irriterer mest. Du skal nemlig ikke havne langt til side for skjermen før både svartnivå og farger klapper sammen.

Du skal ikke havne mye til side for skjermen før fargene og bildekvaliteten begynner å rakne(Philips til høyre).

Så lenge lyset skal sluses gjennom en LCD-matrise, så er det åpenbart begrenset hvor god innsynsvinkelen kan være. Det vil si, det såkalte IPS-Alpha-panelet som Hitachi har utviklet i samarbeid med Panasonic og Toshiba, er jo et synlig bevis på at det går an.

Lydkvaliet

Høyttalerne sett fra baksiden

Vi hadde i utgangspunktet ikke de helt store forhåpningene til de knapt synelige høyttalerne. I så måte overrasker TV-en formidabelt.

Ikke at lydkvaliteten på noen måte kan matche et separat lydanlegg, men med tanke på designet, er lyden både godt oppløst og du kan spiller brukbart høyt før det begynner å vrenge og skrape. Lydmenyen gir deg dessuten muligheten til å justere og tilpasse lyden en aning.

Oppsummering

Den er dyr, den er deilig, og den setter en ny standard for svart- og kontrastnivå. Fargegjengivelsen er ultrapresis og vi har knapt sett bedre støyreduksjon. Pluss på ganske så heftige prosesseringsmuligheter og god brukervennlighet, og det er liten tvil om at Philips 42PFL9803 er en heftig TV.

Men vi klarer likevel ikke helt å fri oss fra følelsen av at dette er et førstegenerasjonsprodukt, for å ikke å si et overgangsprodukt av typen "mens vi venter på OLED". Selv om det dynamiske LED-baklyset sprenger grenser og på mange måter fungerer bedre enn vi hadde trodd, har kombinasjonen LED og LCD åpenbart sine begrensinger, for ikke å si utfordringer.

Svartnivået går litt på bekostning av lysutbytte i visse scener, og betraktningsvinkelen er fortsatt like begredelig som på de fleste LCD-skjermer med konvensjonelt baklys.

42 tommer Philips LED LCD eller 50 tommer Pioneer plasma? Vi er ikke i tvil, selv om vi definitivt kunne levd godt også med Philips og markedets for tiden beste LCD TV, ville vi valgt plasmaen.

Åtte tommer ekstra for pengene er nå én ting, hakket mer fres i mørke scener og en dramatisk mye bedre innsynsvinkel vel så viktig. Selv om Philips har et enda bedre sortnivå og er overlegen når det kommer til organiske panoreringer og flikkerfrie bevegelser, holder vi en knapp på fargegjengivelsen til Pioneer.

En rekordbra LCD på mange måter, stiv pris og litt smårusk i maskineriet gjør at vi når alle delkarakterer summeres opp lander på en sterk 5-er. Her har Sony, Samsung og de andre LCD-produsentene virkelig fått noe å bryne seg på.

Søk i vårt testarkiv

Flere bilder (Klikk på bilde for å vise en større versjon)