I år forlot jeg en gryende vår med utsikter til forsiktig, tidlig hagearbeid for å dyrke et par dagers utenomekteskapelig forhold til en annen hytte. Det hele var klarert med vår egen og helt unntaksvis. Sagt på en annen måte:
Vi deltok i den gule høytiden på fjellet. Og det var her jeg omsider forsto påskens egentlige glade budskap: nemlig at nordmenn er snille, imøtekommende, åpne og tålmodige mennesker.
Besynderlig og deilig. Det hele startet i bakkene opp mot hyttefeltet. Der var det fullstendig umulig for bilen å klore seg fast og vi sto stilig parkert midt i en skarp sving i en voksen oppoverbakke.
Der sto vi kanskje i 45 sekunder før biler i alle kategorier stoppet og tilbød kjettingspray på boks, lån av mobiltelefon, nummer til nærmeste bonde med traktor, en slurk varm kaffe fra termos, kjettinger. Og til slutt: han som hadde kombinasjonen av tau, krok og sterk nok bil til å dra oss opp.
Alle var blide og hadde all verdens tid. Småsnakket om dette og hint. Ingen falt for fristelsen til å tute eller himle med øynene over dårlig skodd bil eller idioter til fjells. Og dette i samme land der det krangles med advokater til stede om for mye vaffelsteking, for høye trær og galt plasserte gjerder. Besynderlig og deilig.
Vel fremme fortsatte festen. Det ble smilt og hilst mer i alle retninger enn på et gjennomsnittlig familietreff. Fremmede mennesker utvekslet uoppfordret informasjon og meninger om løypeforhold og smøring og hunderaser når man delte en pause eller slet med fiskebein eller bare sto og hang på skistavene. Det var som å bli invitert inn i en stor, fornuftig kledd familie som slo ut med armene, rødkinna, rause og sa: «Har vi det ikke bra her kanskje? Kan noe irritere eller ergre oss som har det så bra? Å nei du - ikke denne gjengen, nei». Og alt dette uten en ørliten promille engang!
En tid tenkte jeg at dette ikke kunne vare. Syretesten kom da vi skulle frakte søppel ned til containeren på parkeringsplassen. I et slags overmot satte jeg en løs samlet søppelsekk på et akebrett og lot den ta turen uten fører. Resultatet var at en nervøs tynn hund ble forskrekket og en del søppelposer dro ut på egenhånd. Men selv ikke da ble stemningen dårlig; neida - her var det latter og kvikke kommentarer og lykkeønsker om en heldigere levering neste gang.
Kan det være den tynne luften? Overinntak av Kvikk Lunsj? Er det adrenalinet fra mange, harde skiturer eller er det all røyken man drar ned i lungene mens man tenner opp i peisen? Eller er det vissheten om at man nårsomhelst kan snø inne eller bli tatt av et ras og få bruk for alle fjellvettregler i tillegg til hverandre?
Er fjellnordmannen rett og slett stablet annerledes enn den mer hissige lavlandsnordmannen som viser fingeren til med-bilister og sniker i køen på Tusenfryd?
Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske at det aldri tok slutt. At smilet og den vennlige stemningen bare varte og varte. At smilet sitter løst hvis jeg i sommer parkerer litt leit. At han som roter litt med tauet når han skal legge til kai får hjelp. At naboen tilbyes en kopp kaffe når han bestemmer seg for å slå gress litt tidlig en søndag morgen. At de som har høylytt grillfest blir møtt med livsklok hoderysting, og at når noen har ribbet ditt bærsted eller sparket en fotball inn på din tomt - ja da lener du deg på dine imaginære skistaver - myser mot sola og smiler.
