Plutselig er det ok å snakke om alt mulig.
Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Det gjelder bare oss som har skaffet oss hytte uten vann og dermed en eller annen avart av biodo. Altså do som ikke krever vann. Biodo, muldo eller miljøtoalett om du vil. IKKE å forveksle med utedo, som er en helt annen retning. En annen kultur så å si.
De som driver med utedo har mange romantiske forestillinger som inneholder bilder av kongefamilien og blondegardiner og utsikt til sauer som gresser i nærheten. Vi med do inne har andre ting å ta oss av enn konger og sauer.
Hvor var vi? Jo: Bæsj er ok.
Å snakke om og utveksle erfaringer rundt. Dritt er for vulgært og brukes bare her for å vise at det dog finnes noen grenser. Men ellers er det fritt frem; lukt, fluer, strømengder og type dopapir.
Med ett er dette unevnelige sosialt akseptert og velkomment: Vil du ha en ekstra potet og har dere do som skiller vått og tørt?
Det er flaut å være den som har lukt og ditto hoverende for de som nesten kan sove ved siden av biodoen.
På en nettside for en doleverandør leste jeg dette: «Endringer i livsstil og teknologiske fremskritt har forandret baderommet fra å være et rent funksjonelt område til å bli husets mest spennende rom». Og det er så sant så sant. Do på hytta er spennende.
Et rom man kan hate vinterstid når alt er frosset. Et rom man vil elske den dagen man på mirakuløst vis klarer å finne riktig plassering og helning i terrenget, treffer blink på rigg av pipe og vifte og opplever at ventilasjon, luftstrøm og temperatur går opp i en høyere enhet og rommet er luktfritt. Min enhet har vært gjennom en tung periode. Den er over nå, men vi var de som luktet.
Gild ny hvit do; dyr og moderne. Men fungerte prosessene som de skulle? Langt ifra. Folk kom og kikket på luftepipa, pillet på vifta og ristet på hodet og mente noe kvalifisert. Inne luktet det. Mye og lite, men alltid litt.
Ydmykelsen toppet seg i tiden da hyttegrenda hadde sin årlige sommerfest. En morsom sjel skrev en sommersang: «Ja stauder krever sitt, men på do det lukter.» Vi smilte stivt og uvillig. Imens prøvde vi mye og diskuterte mer.
Duftlys. Røkelse. Godlukt på sprayflakse.
Bildet av min kjære tatt på fersken idet han bøyer seg over biodoen med en flaske vademekum i hånden er brent inn i hukommelsen..
Så flyttet vi hele greia en meter lenger sørover og plutselig fungerte alt som det skulle. Det er mange som tror at det største øyeblikk man kan dele med et annet menneske er når et barn kommer til verden.
Det er helt riktig et stort, stort øyeblikk. På høyde med det å endelig få en biodo til å bli luktfri.
