Her er en gul og hvitstripet hammock og kjøler til brus og øl som står ute hele året. Her er en grill, stoler og bord, reiseradio og hundeskål og minitrampoline og hva ellers de må ha for å komme gjennom sommeren. Og siden dette er en familie som er glad i å være ute så vi ser dem ofte.
På en vanlig dag trafikkerer jeg over tomta deres minimum seks ganger. På dager med et mer aktivt liv kan det fort bli ti eller tolv. Som nordmenn flest har jeg den største respekt for folks behov for privatliv samtidig som jeg ønsker å markere at jeg er en koselig og vennligsinnet nabo. Det er her kunsten å hilse riktig kommer inn. Kunsten å hilse bevarer og respekterer grensen mellom det å være venner og det å være gode naboer. Det finnes, har jeg erfart, fem hovedkategorier av hils. De fungerer fint hos oss.
Kategori 1 er vanlige hilseord som god morgen, hei eller morn. Denne formen bruker jeg for eksempel ved første tur ned for å hente avisen om morgenen. Et kvikt god morgen og en rolig kommentar om været setter en god stemning for dagen.
På vei tilbake er det naturlig å vifte litt med avisen for å tilkjennegi mitt ærend og grunnen til at jeg var borte så kort tid. Og der har du hilsekategori nr 2. En non-verbal kommunikasjon som krever for eksempel vift med avis eller andre synkrone bevegelser. Snøft, smil, nikk, kast med hodet eller rulling med øynene er også velbrukte 2’ere.
Kategori 3 dreier seg om hele norske setninger i spørsmål/svar form. Den er vanlig for eksempel ved dagens første handletur der jeg spør om de trenger noe på butikken, om alt er vel eller om de så fullmånen sist natt. Det er her man blir kjent med hverandre og kan uttrykke behov, følelser og bekymringer samtidig som man holder seg innenfor hilsingens klare begrensninger. Det er mange som syns det er vanskelig å vite når man går fra å hilse til å småprate, men det er en annen historie. På retur fra butikken med alle posene er jeg tilbake til kategori 2 og snøfter litt oppgitt over eget handlebehov. Her er det typisk at naboen også svarer med kategori 2; de kan nemlig snøfte de også og riste på hodet eller nikke gjenkjennende.
Det er en utfordring de gangene jeg nettopp har passert den gule hammocken for så å passere igjen fordi jeg glemte noe i bilen. Her kan alle kategorier hils benyttes, men igjen er kategori to lett og tidsbesparende å ty til, i form av hoderisting over egen glemsomhet.
Kategori 4 er krevende og kan på dårlige dager oppfattes som uvennlig. Denne hilseformen er nyttig de gangene man har hatt en ørliten krangel og må gå seg en rask tur for å kjøle seg ned litt. Her gjelder det å ha en viss fart i tillegg og et triks er å simulere en voldsom forkjølelse og pusse nesen i verdens største lommetørkle som stopper all kommunikasjon. En kraftig hostekule eller plutselig interesse for egne sko er andre velprøvde former.
Hilsekategori 4 handler egentlig om å slippe å hilse. Solbriller, lave hatter og dype hettegensere er rekvisitter som kan komme hendig med.
Kategori 5 er den mest utagerende og handler om fysisk kontakt. Dunking på ryggen eller risting av hender for eksempel, eller enda bedre hvis du er veldig, veldig glad og overmannes av behov for å klemme. Denne formen er ikke så mye brukt overfor naboer du går forbi åtte til ti ganger per dag, skjønt det ville kanskje være gøy å prøve det engang; bare for å bryte sitt eget hilsemønster.
En gang i sommer anvendte jeg hele fire hilsekategorier samtidig, i et vakkert samspill med deler av mine glade naboer. Ett stk. nabo lå og småmumlet for seg selv i hammocken lenge etter solnedgang, og jeg kom listende opp med hyggepromille og seks nye myggstikk. Han hoiet godkveld (kategori 1) og jeg svarte med et hikk (kategori 2) etterfulgt av en lang sammenhendende setning om den spesielt fine kvelden (kategori 3) hvorpå han falt ut av hammocken og trengte hjelp og dermed ble det dunking på ryggen (kategori 5) før jeg listet meg videre idet jeg hvisket godnatt-kjære-nabo-hilses-i-morgen, kategori 1 igjen.
Det var nesten en samtale, men bare nesten. Det gjelder å holde på formene når man deler sti hele sommeren.
