De spør ofte om akkurat dette.
Om de kan få en pølse på bensinstasjonen og om det har vært noen på hytta mens vi har vært i byen. De er litt engstelige i stemmen, og jeg har behov for å berolige. Jeg lyver jo, men jeg beroliger også. Så jeg rister jovialt på hodet og smiler voksent og sier at det har ikke, ikke, ikke vært noen på hytta, for det er bare vi som har nøkler vet dere! Yeah right! Akkurat som det har stoppet noen.
Selvfølgelig har det vært noen på hytta mens vi har vært i byen! Det har det alltid. Sporene er tydelige. Hver gang. For den som tar seg tid til å se dem.
For eksempel har det alltid vært et helt pokerlag med fluer som har tatt kollektivt selvmord nede på badet. Hvor de kom inn? Tja si det.
Antagelig tok de samme inngang som en glad gjeng ungkarsmøll som har funnet den eneste lampa vi lot lyse og så har de fløyet rundt og rundt og rundt den ene lampa til de svimle og glade har segnet om inne mellom lyspæra og lampeskjermen.
Innerst på hemsen, der det ligger bunker med gamle Donald-blad, der har det vært noen som ikke har klart å holde seg. De har lagt igjen bittesmå bæsjeklanker, på størrelse med en sukett, i nesten sirlige mønstre.
Hva har de drevet med der oppe med gamle Donald og Minni og Langbein og co? Ikke godt å si, men de har vært der og det er spor etter dem. En gjeng hardtarbeidene edderkopper antagelig polakker har spunnet og spunnet tilsynelatende meningsløst i hjørnene i yttergangen, og et par av dem har takket for seg og ligger sammenkrøpet og tørre i glipen mellom panel og list ved gulvet.
En vår var det en som hadde overvintret i en tøffel. Jeg tuller ikke.
Jeg stakk foten inn, glad og rørt over å finne min gamle, grå hyttetøffel akkurat der, og støtte på noe hardt og bløtt på samme tid. Se der ja! En grå skogmus; ryddig krøllet sammen og svært død. Jeg hylte som seg hør og bør og det er blitt en riktig god historie som særlig de yngste syns er fin å fortelle til gjester.
Og så var det den gangen en gjeng veps startet sesongen usedvanlig tidlig og satte i gang et dødsdømt byggeprosjekt oppe på kryploftet der vi har telt og ekstra madrass og en stygg lampe ingen av oss har hjerte til å kaste.
De var i høyeste grad levende da vi låste oss inn, selv om vi først hørte dem skikkelig da alle hadde lagt seg og skogens ro senket seg. Siden beistene ikke hadde innhentet byggetillatelse eller sendt nabovarsel, ble det fire spraybokser med noe godt på og så ble det stille.
Av og til når jeg låser opp hytta og det er lenge siden sist, er det akkurat som om noen hurtig lukker en dør et sted der inne. Som om noen raskt pakker sammen sakene sine og forsvinner, en skygge opp trappa der og et knirk i en gulvplanke som om noen trår forsiktig på den.
Så visst har det vært noen der. Hver eneste gang!
Mange av dem bestemmer seg for å dø inne på vår hytte og det skal de ha lov til. Jeg feier dem opp og gir dem tilbake til naturen. Et vakkert kretsløp.
En gang skal jeg gjemme meg. La de andre dra; slukke lys og låse døren. Jeg skal høre stemmer og skritt forsvinne ned mot bilen og ligge helt stille Og så skal jeg se hvor lang tid det tar før de andre er der de som hersker på hytta vår mens vi er i byen.
