En utenlandsk venn skulle på sin første norske hyttetur og ringte for å få råd. Hun var redd for å bomme på skikk og bruk, og var usikker på hva hun skulle ta med av klær. Jeg var glad for å kunne hjelpe. Skikk og bruk behøvde hun ikke å bekymre seg for; hva hun skulle ha på seg åpnet derimot muligheter for å bomme stygt. Reiser man på hyttetur til fjells, må man nemlig iføre seg fargesterke, tekniske klær med trange armer. Går turen til en hytte under tregrensen kan man trygt gå i skapet å finne noe som ikke passer lenger.
Dette står verken i fjell- eller sjøvettreglene og det er en svakhet ved hele regelverket. Alle som har prøvd å overleve en Geilopåske i høye slengjeans og lakksko, eller feiret St. Hans i Arendal iført vindsikker termolue og skibukse med innebygd rasvarsler, vet at noen kjøreregler finnes det når vi skal slappe av i og rundt fritidsboligene våre. Og nei, alt handler ikke om vær og vind eller dårlig vær og gale klær.
Det er nemlig slik at tekstiler som er blitt for små (men som kanskje har en mulighet for å vokse bare de ligger lenge nok), før eller siden finner veien til en lavlandshytte. Sammen med klær som er for store. Eller klær som aldri burde ha vært kjøpt. I lavlandshytta kan plaggene ha et langt og rikt liv på kroppen til en som vanligvis er helt rimelig forfengelig, men som på hytta setter komfort og krevende mønsterkombinasjon foran alt annet.
Her lever flanell og ruter og posete «kosebukser» og resirkulert plast, også kjent som fleece, i skjønn forening med utgåtte tresko og nedtråkkede gummistøvler. Hvis det blir for kaldt, trer vi bare på oss et nytt uelsket plagg eller bruker eventuelt gemalens store hullete genser. Det er deilig, ingenting strammer, og på fotografier ser vi ut som et vandrende loppemarked og vi oser uhøytidelig livsnyter.
På fjellet derimot, gjelder det å iføre seg ultratynne, ettersittende plagg. De er ofte laget av mystiske tekstiler, kan bli våte uten at det merkes, og felles for dem alle er at de kan brettes sammen og stappes i en IFA-eske ved behov. Klærne er vindtette og har snøsikre glidelåser, solcelledrevne varmedioder i nakken og skjulte lommer nok til å kunne starte i spionbransjen. Siden tradisjon og gjenbruk også er viktig på fjellet hører det til denne garderoben gjerne med en nikkers fra bestefars tid og en bleket anorakk som fortsatt lyser rødt mot påskesnøen. Vi er forberedt: gjerne på det verste.
Nå er jo sannheten at de aller fleste heldigvis aldri får bruk for påkledning som er skapt til å mestre steinras, overnatting i huler, orkan eller snøstorm. Men, fra studier i fjell-feltet rapporteres det om lavmælt kremting og overbærende smil dersom man trosser kleskodeksen og tropper opp med en litt for liten t-skjorte og alt for stor joggebukse holdt oppe av et par gøyale seler fra 80-tallet. Og det til tross for at den lengste turen man legger ut på er fra hytteveggen og til nærmeste Statoil-stasjon. Dette er viktig kunnskap for en førstereisbesøkende i hyttelandet Norge.
På den andre siden er det også smart å være forberedt på komforthelvetet man risikerer å møte i lavlandet. Der jeg har hytte (lavlandet) er det slik at dersom det kommer folk på besøk med klær som matcher eller har mistenkelige smarte funksjonaliteter (som for eksempel at de er vannfaste), spør vi uten unntak om hvor de skal. Helt sikre på at de i alle fall ikke skal være på hytta. Det er de jo ikke kledd for.
Min venn fra utlandet er vant til at klær skaper folk. Nå vet hun at i Norge skaper hytter klær som skaper folk, og det er greit å vite når du legger ut på langtur.
