Vi kan kikke på hvordan de andre har det rundt forbi og inspireres av uvirkelige romløsninger og kunstferdig plasseringer av basilikumplanter på hyttekjøkken. Glanset papir med riktig lyssetting, en slags snill møbel og bygg-porno for hus – og fritidsboligeiere.
Det som virkelig griper meg er stilleben-genren. Ting, tunge av affeksjonsverdi, satt sammen til små kunstverk. Presentert på en hylle eller bord eller i en vinduskarm.
Jeg er misunnelig fascinert.
Kan ting satt sammen på riktig måte fortelle noe om eierne av tingene? Og kan et stilleben overleve hverdag, gjester, unger, hunder, en dør som slår hardt igjen, en krangel, et vindpust fra et åpent vindu, en tango og seks gode venner på besøk?
Jeg fikk lyst på stilleben jeg og. Her er hva jeg hadde: ett gammelt fotografi av min mormor en artig hvit stein fra skogen bak hytta (ligner bittelitegrann på kongen) etkakefat fra loppemarked i Drøbak en hårstrikk med gul plastblomst fra H&M et stort, tungt forstørrelsesglass, arvet fra: en eller annen og en kongle.
Jeg satte min mormor til å hvile mot veggen – svakt opplyst av lampen ved siden av. Foran satte jeg fatet. Litt frem og tilbake før jeg fant den rette plasseringen. Steinen og plastblomsten la jeg liksomtilfeldigcasual ved siden av hverandre, litt til venstre for fatet og forstørrelsesglasset la jeg oppå.
Konglen sto litt for seg selv og dannet en artig skygge. Så lenge det var mørkt da, ok?
Det ble fint.
Neste morgen var det noen som hadde tatt forstørrelsesglasset. Det dukket opp igjen under dyna til en som har glodd på en død møll gjennom glasset.
Jeg la det tilbake.
Konglen så feilplassert ut i dagslys. Noterte meg det. Mormor kikket. Samme ettermiddag lå hun på gulvet bak hylla – mormor altså. Kun timer senere var forstørrelsesglasset borte igjen.
Jaja. Noen hadde lagt en bunke aviser oppå fatet. Jeg kan forstå det – det er jo der det pleier å ligge aviser ...
Strikken var borte. Nettopp.
Steinen fra skogen så ensom ut alene. Jeg tok en tusj og laget et smilefjes på den og satte den tilbake. I løpet av ettermiddagen kom venner og fikk gin&tonic. Det gikk i dører og noen løp og det var visst en hund der også i en periode. Et halvtømt glass fant veien tett inntil konglen. En flue ryggsvømte i litt rød saft. Noen hadde med en krimbok jeg skulle låne, den havnet sammen med avisene. Oppå det fatet du vet...
Da gjestene gikk så jeg at noen hadde stukket en sigarett inn i konglen så det så ut som den røykte ... He he. Jeg lot det hele stå akkurat slik som tilfeldighetene hadde plassert det. Mye bedre , mye kulere stilleben. Ute på grusen hopper første datter tau . Med verdens fineste hestehale svingende bak der, holdt på plass av en strikk med en gul blomst i.
