Snødrosjemannen forsvant med et brummmm og ett rødt lys i mørket og vi hipset på sekken der det klirret av kontaktlinsevann og rødvin og mat på glass og låste opp.
En nydelig hytte er det. Riktig pittoresk og hytteaktig. Hytta er en god venn sin. Hun er fin; hytta er fin. Her var det nydelig ryddet og alt i orden, trodde vi. Dynen var hengt opp, gardinene trukket for og den søteste rareste snurredo var frosset til det ugjenkjennelige.
Vi sparket av oss snø. Gikk inn. Satte ting på bord. Slo på alle ovner. Skiftet sikring som gikk umiddelbart. Tok en røyk... NEIDA det gjorde vi ikke , vi røyker jo ikke. Jeg pakket ut sovepose og gikk for å finne min venn hytteeieren.
Jeg fant henne i stua. Stivnet i en grotesk halvforoverbøyd bevegelse foran peisen. Hun klamret seg til den lille hylla over peisen hvor det sto t-lys, en artig treknokkel og den obligatoriske fyrstikkesken.
Jeg så på min gode venn. Hun så normal ut i den kalde hytta bortsett fra det frosne utrykket.Så så jeg inn i peisen. Den var tom. Skjønner? Tom.
Aske. Mange, mange dager gammel aske. Et halvkrøllete sølvfolie skinte som en plombering fra 70- tallet den gang man brukte amalgam for det det var verdt. Det skal ikke være mulig, men det var det.
Noen hadde forlatt hytta uten å legge klar i peisen. Til nestemann. Ikke en opptenningspinne, ikke ferdig gamle aviser i kurven ved siden av, ikke ferdig tørket og opphogd ved i en sirlig stabel ved siden av. Det skal ikke være mulig.
Å forlate en hytte der man har kost seg, spist godt, spilt zatzy, stekt vafler, laget saus fra bunnen, klart seg uten TV, lest Donald fra 1979, kanskje drukket rødvin, laget barn – hva vet jeg – og IKKE RYDDE OG GJØRE KLAR PEISEN er helt uhørt.
Hvis det fantes en strafferamme ville denne forbrytelse straffes svært svært hardt og med besøksforbud i lange tider. Man skal ALLTID forlate peisen slik man ønsker å finne den Og ønsker man noensinne å finne peisen kald og tom og med gammel aske? NEI! Aldri er det slik man ønsker å finne peisen.
Er det børstet, med papirkrøller underst og opptennings etterpå og kanskje en god kubbe helt på toppen og resten ved siden av? Ja. Sånn er det man ønsker å finne peisen når man kommer. Så enkelt. Og så vanskelig tydeligvis.
Vi tente opp i taushet.
Siden, da det var blitt varmere i rommet og veldig fint rett foran bålet og vi forsiktig kokte sokkene våre på siden, snakket vi fortrolig sammen. Hun fortalte at hun engang selv hadde glemt noe på en hytte. En halvspist lammestek. Inne i ovnen.
Da en stor, selvhugd kubbe ramlet ned og sendte gnistregn nesten helt til sokkene fortalte jeg at jeg hadde dratt fra en kylling i karrigryte. Vi hadde utvidet kjøleskapsbegrepet og satt gryta i et uthus. Den ble ikke funnet før til våren. Vi satt lenge foran peisen den kvelden.
Det er sant som de sier – at krisene fører oss tettere sammen.
