En tilsynelatende fredelig beskjeftigelse har fått naboer til å bryte med hverandre, grunneier til å slippe bikkja løs på turgåere og gode venner til å lyve om turterreng og oppskrifter. Alt på grunn av en stygg, lavtvoksende vekst som når sant skal sies ikke smaker all verdens og kan ha konsistens som tyggegummi.
Høsten er tid for inneliv og gode historier rundt åpen ild. Jeg ser at jeger- og sankevirksomhet på naturlig vis hører sammen med denne perioden av hyttelivet; selvskutt dyr på bordet, selvhugd ved i peisen og egenrørte tyttebær. Det er saker som gjør en hytteeier varm og tilfreds, vi strekker på beina og er selvhjulpne og forsynt av det naturen gir.
Men hva i all verden er alt dette styret med soppen? Ikke vokster den på dramatisk utsatte steder, ikke går den til motangrep og det er bøttevis av den sier de som har greie på sånt. Er det kanskje at høsten er litt fattig på opplevelser sånn der ute i naturen så en svampaktig, bløt, fargefattig vekst har vunnet frem i rampelyset rett og slett i mangel på konkurrenter?
Tro ikke at all viraken er soppens skyld. Soppen er helt ok den.
Faktisk er den en kjernekar som i naturen medvirker til å nedbryte avfall, og de 100 000 artene som soppriket består av er en del av skogens store veldrevne renholdsdepartement. Du kan si at soppen plager få der den holder på med sitt helt til en ivrig hånd kommer og tar den vekk fra venner og kjente og bærer den til bordet med skrytehistorier og dyre rødviner.
Samfunnet har sett sitt ansvar i denne dramatiske perioden av høsten, så mattilsynet har krisetelefoner der kvalifiserte soppkjennere over telefon kan hjelpe de som måtte virre rundt der ute i skogen uten å vite forskjell på snill og slem sopp. De kommersielle kreftene har gitt oss egne soppkniver, sopphansker, soppbørster og soppkurver, på internettet er det egne diskusjonsgrupper om sopp, om vekststeder, om fangstmetoder og om spisbare og ikke-spisbare typer.
Selv skaffer jeg meg sopp i butikken. Og jeg merker meg at mens det ikke er noen som etterspør stedet der jeg har gravd opp poteter eller høstet epler er det stor interesse for hvorfra soppen kommer og viktigst av alt: har jeg funnet den selv?
Dersom jeg har funnet den selv rykker jeg opp i anseelse. Hvis jeg nekter gode venner å si hvor jeg har plukket den er det akseptabelt. Hvis jeg lyver om antall gram jeg fant og overdriver fangsttiden det tok er det helt ok. Grunneiere er blitt tilgitt at de sendte gårdshunden på turgåere som har nærmet seg familiens hemmelige soppested. Naboer smyger seg forbi hverandres hyttevegg med bøyd hode og raske skritt mens de knuger sopphøsten inn mot brystet. Folk går i graven med hemmeligheten om grendas beste soppsted.
Selv sanker jeg sopp i frukt- og grøntdisken på nærmeste matvareutsalg. Og når noen senere spør om jeg har funnet den selv, svarer jeg selvfølgelig ja. Og når de spør hvor rister jeg hemmelighetsfullt og viktig på hodet uten å møte motstand.
Det er et deilig høstsirkus og keiserens nye klær på en gang. I hyttesize.
