«Vi står ved et kritisk punkt, i den alvorligste krisen siden den annen verdenskrig», sier den sindige, finske EU-kommissæren for valutasaker, Olli Rehn. «Ja, min personlige mening er at det blinker rødt», tilføyer Jean-Claude Trichet, franskmannen som i åtte år har ledet Den europeiske sentralbank (ESB) i Frankfurt – euroens bank.
Alvoret er nå på plass i EUs dragkamp om Hellas og euroens fremtid. Den gjelder verdens nest viktigste valuta og tilliten til økonomien i et EU med 500millioner innbyggere. Og i dag, mandag, kommer Kinas statsminister Wen Jiabao til Berlin med et dusin statsråder for å holde et første felles regjeringsmøte med tyskerne: Et møte mellom nr.2 og nr.4 blant verdens økonomimakter.
Kinesisk hjelp.
Men først besøkte Wen Ungarn, som sitter med presidentskapet i EU, og der lovet han støtte til euroen. Kina vil ikke ha alle sine egg i en dollarkurv. Også president Barack Obama er bekymret for virkningene av EUs krise. Alle frykter et nytt sjokk, en ny Lehman Brother-konkurs, som utløste finanskrisen i 2008.
Eurokrisen har vart i halvannet år. Noe er avklart. Snakk om å gjeninnføre D-marken i Tyskland er forstummet og enigheten om behovet for en felles valuta er bred i et Europa som skrumper i økonomisk tyngde når nye stormakter stormer frem. Derfor gjelder debatten på EUs endeløse rekke av møter ikke om, men hvordan euroen skal reddes: Først hvordan den akutte krisen skal håndteres. Deretter hvordan spillereglene skal formes fremover.
«Siste sjanse.»
På sitt toppmøte like før helgen vedtok EU å gi Hellas det ESBs sjeføkonom, tyske Jürgen Stark, lørdag kalte «en siste sjanse»: Tilbud om en støttepakke på 120milliarder euro (nesten 1000mrd.kr), forutsatt at parlamentet i Athen denne uken vedtar et nytt spareprogram, på 28mrd. euro, og lover privatisering av statseiendommer for 50mrd. euro. Grekerne har allerede stammet inn imponerende mye, men deres økonomi synker allikevel dypere og dypere ned i gjeld. Og tvilen vokser om hvorvidt gresk politikk og statsforvaltning kan håndtere utfordringene, i et land med et halvsosialistisk system der staten er den dominerende arbeidsgiver, der skatter knapt kan inndrives, der – for bare å ta et eksempel – en tradisjonell landbrukseksport er blitt til en nettoimport av landbruksvarer.
Knapt noen tror i dag at Hellas på lang sikt kan klare å håndtere sin store og voksende statsgjeld. Derfor skimter vi en taktikk der gjelden skyves ut i tid, med hjelpepakker og med assistanse fra private långivere som presses til å bidra «frivillig». Da kan Hellas teknisk sett unngå en statskonkurs. Det gjelder å vinne tid. Andre land som trenger støtte, som Portugal og Irland, kan i mellomtiden klare å rette opp mye – og de er godt i gang.
Særtilfelle.
Dermed blir Hellas et særtilfelle. Klarer grekerne å legge om og makter politikerne å bære frem reformer, da kan det kanskje gå bra. Og hvis ikke, trues landet av statskonkurs – men først når franske, tyske og andre banker har kvittet seg med eller redusert sine farlige, «råtne» lån til Hellas. Dramaet dempes. Riset bak speilet er hele tiden at Hellas må forlate euroen og ende som en fattig onkel utenfor EUs kjerneområde.
Men dette er den akutte krisen. Neste EU-møte er satt til 3.juli. Viktigere er likevel hva EU gjør med seg selv for å unngå nye kriser. Tysklands kansler Angela Merkel har måttet spise sine ord gang etter gang, og er nå i praksis med på overføringer fra nord til sør i EU – og på å gjøre private långiveres bidrag «frivillige».
EU kunne løst krisen enkelt ved å utstede en eurostatsobligasjon som alle 17 euroland står bak, men det ville bare ha mening om EU kunne kontrollere at pengene ble brukt fornuftig – at løfter og rammer ble overholdt. Her møter EU den politiske terskelen: Skal landene avgi så mye myndighet til et EU-organ?
Klassisk EU-strid.
Når det tidligere har vært snakk om noe så enkelt som EU-styring med statistikk i eurolandene, eller reprimander for underskudd, har land som Tyskland og Frankrike sagt nei – de vil ikke underlegges slike tiltak. Vil de store landene – og deres velgere – nå begi seg inn i nye fellesordninger?
EU trenger et finansdepartement som kan følge med, sier Trichet, men Merkel svarer at dette i høyden er en tanke for i overmorgen. Samtidig tar lederne for sosialistpartiene i Tyskland og Frankrike, Sigmar Gabriel og Martine Aubry (datter av Jacques Delors), til orde for en europeisk økonomiregjering.
Det er ikke lenger et spørsmål om krig og fred i Europa, som etter 1945, men om velgerne er økonomisk tjent med slike reformer. Eurokrisen viser at dagens system ikke er godt nok. EU-parlamentet, som har fått nye fullmakter, vil at det overnasjonale Brussel skal få større kontroll med eurolandenes budsjetter, mens de nasjonale regjeringene holder på sin makt – det er den klassiske dragkampen i EU.
Men krisens alvor – og EUs litenhet i en verden i endring – gjør det sannsynlig at EU vil ta nye skritt i retning av mer (og bedre) felles styring. For alternativene skremmer.
