En fallskjerm før bruddet

Jeg ønsker altså et brudd, og det er hun klar over . . .
Hvordan kan jeg for eksempel
i denne perioden vise henne
godhet og omtanke uten at det gir henne falske forhåpninger?

Takk for artikkelen den 2. januar. Jeg fant støtte i artikkelen i den situasjonen jeg selv befinner meg. Særlig fant jeg støtte i avslutningen, der du oppmuntrer til at man bidrar til å bringe den andre i takt med avgjørelsen om et brudd.Jeg kjenner igjen fasene i et forhold slik det er beskrevet i eksemplene, selv om vårt forhold har en kortere historie enn de forholdene du beskriver. For meg varte den ambivalente, skal/skal ikke-perioden i et drøyt år. I de siste månedene har derimot erkjennelsen om at vi vil få det bedre hver for oss, festet seg. Jeg har strevd med tvil om det er grusom langpining at jeg bruker tid på prosessen, eller om det er mer skånsomt. Artikkelen ga meg støtte på at det har vært riktig å bruke tid, og det var godt. Det er imidlertid grenser for min tålmodighet, jeg vil videre i livet.Jeg skal ikke her gå inn på detaljer i hvorfor jeg har kommet til at vi vil få det bedre hver for oss. Slik jeg ser det, har vi rett og slett for forskjellige behov og ønsker for livet på de fleste områder. I ettertid ser jeg at dette burde vært åpenbart lenge før vi flyttet sammen, men i forelskelsens rus ville ingen av oss se de signalene.Jeg ønsker altså et brudd, og det er hun klar over. Hun stritter imidlertid imot og sier hun tror vi skal finne løsninger. Jeg kunne selvsagt bare flyttet, men jeg har et sterkt ønske om å få dette til ved en felles forståelse, ikke minst for barnas skyld. Vi har riktignok ikke felles barn, men vi har begge barn som har et nært forhold til hverandre og derfor vil fortsette å ha daglig kontakt seg imellom. Et dramatisk brudd uten en god og felles forklaring til barna og omverdenen for øvrig, tror jeg ingen vil ha godt av.Spørsmålet er altså hvordan får jeg dette til? Hvordan kan jeg for eksempel i denne perioden vise henne godhet og omtanke uten at det gir henne falske forhåpninger?Hvordan skal jeg få til en meningsfylt dialog om fremtiden så lenge jeg føler at hun ikke forteller meg sannheten om egne tanker og følelser? Jeg føler nemlig at hun innerst inne er kommet til samme konklusjon som meg, men det gir hun bare uttrykk for gjennom kroppsspråket eller i affekt. Jeg har en sterk følelse av at det først og fremst er praktiske problemer og redselen for omverdenens reaksjoner som får henne til å klamre seg fast, ikke, som hun påstår, følelser for meg. Det praktiske kan jeg hjelpe henne med, og omverdenen mener jeg det blir mye lettere å møte hvis vi kan få til et ryddig og samstemt brudd. Ved å utsette prosessen ytterligere nå, risikerer vi bare at jeg blir så frustrert og utålmodig, at jeg ikke greier å være konstruktiv. Jeg vil sette pris på alle råd, tanker og refleksjoner. Mann midt i livet

DET ER VANSKELIG å lese tidlige faresignaler og forutse de problemene som vil kunne oppstå i et forhold, siden den gjensidige forelskelsen nesten ikke har rom for reservasjoner.

Den sørger for å redusere betydningen av det som kan utvikle seg til brysomme forskjeller og mulige konfliktområder, og inspirerer partene til å vise stor vilje til å nærme seg hverandre, gjøre ofre og nedtone grenser. Forelskelsen skaper en tilstand full av risikovilje og optimisme - partene tenker at sammen kan de klare alt. Mange knytter sterke følelsesmessige bånd i denne perioden, som forholdet nyter godt av når hverdagen kommer slik at paret kan fortsette å oppleve at valget av hverandre var riktig og godt. For mange blir imidlertid forholdet mer og mer feil, men det er vanskelig å trekke seg, for i mellomtiden er partene kanskje bundet til hverandre på hender og føtter gjennom barn, felles hjem, økonomi, vaner, venner og familie. Omkostningene ved å bryte opp er betydelige, både følelsesmessig, etisk, praktisk og økonomisk, og derfor lever mange sammen mye lenger enn de egentlig ønsker. Det er fortsatt mye plikt- og ansvarsfølelse i norske parforhold, selv om skilsmissestatistikken tilsynelatende forteller en historie om vettløse brudd. Går vi inn og ser på det enkelte parets virkelighet, handler det om mye samvittighetskval og slit, lang tid i forkant av det konkrete bruddet. Det er du som vil avslutte forholdet, og du virker fast bestemt på det, derfor ser jeg ingen hensikt i å sette noe spørsmålstegn ved din avgjørelse. At du har brukt tid på prosessen, vil kunne virke forsonende på sikt, men du må allikevel regne med at din partner har behov for å reagere med protest og fortvilelse lenger enn du synes er rimelig. Å bli fortalt at man kommer til å bli forlatt, er skremmende for mange, ikke bare fordi det forårsaker hjertesorg, men fordi det oppfattes som et angrep på verdighet og tilhørighet. Du har rett i at mange er engstelige for å miste en trygg forankring, og det øker fortvilelsen og vegringen mot å akseptere et brudd. Frykten for å bli vraket, for ikke å duge, for å være alene, rammer selvfølelsen, og i tillegg kommer sorgen over å skulle leve uten den man er glad i. Dette er mer enn gode nok forklaringer på hvorfor mange biter seg fast i et forhold på kanten av stupet. Den som ikke ønsker å oppløse et forhold, trenger tid og noen ganger insisterende hjelp av partneren for å komme seg over protest- og benektningsstadiet. Hvis du har rett i at din samboer egentlig har kommet til samme konklusjon som deg, men frykter en vanskelig materiell situasjon for seg og barna uten deg, er det desto viktigere å gi henne trygghet for at du vil hennes beste og at du har forslag til rettferdige løsninger når det gjelder økonomi, bolig osv. Selv om vi lever i et rikt land, har mange som står overfor et brudd, bekymringstanker og negative forestillinger knyttet til en tilværelse som aleneforelder, ofte ikke uten grunn. Din samboer trenger en "fallskjerm" som sikrer at både hun og barna hennes kan greie seg bra - ikke som en bestikkelse eller som avlat fra din side, men fordi det er riktig å strekke fellesskapstanken inn i fremtiden når man har levd et liv sammen. Noe av det som skaper de virkelig bitre konfliktene når to parter er i ferd med å gå fra hverandre, er den økonomiske dragkampen om felles opparbeidede og individuelt medbragte verdier i forholdet. Den som ønsker et brudd, kan komme i skade for å ville inndra ikke bare sitt følelsesmessige engasjement i partneren, men også de materielle godene der hvor han eller hun har mulighet til det. Når følelser nedbygges, forsvinner ofte empatien. Jeg har sett noen eksempler på hardhendt dumping og hvordan hensyn og omsorg har forsvunnet hos den som ønsker bruddet. Å få med seg mest mulig over i det nye livet blir et hovedmål. Hvis den som tar initiativ til bruddet er på vei inn i et nytt forhold, flyttes plutselig solidariteten og omsorgen over til den nye partneren i ens liv. Dette er uholdbart. En ny kjæreste trenger ikke dette. Det er den som blir forlatt, som trenger "fallskjermen" for å være sikker på å ikke slå seg ihjel i fallet og derved greie å gi slipp. Du tror at din samboer er bekymret for omverdenens dom. Det er i så fall ikke til å undres over. Det produseres mange krydrede og ganske hjerteløse historier om menneskers samlivsbrudd. En "fallskjerm" handler derfor også om å arbeide seg frem til en felles holdning til bruddet. Hva slags historie skal omgivelsene få tilgang til? En historie om vraking kombinert med avsløring av private detaljer, er vondt og uverdig. Det er lettere å tåle et brudd for begge parter dersom de kan gå videre i livet med en enighet om hva som skal fortelles og hva som ikke skal fortelles. Du må invitere til samtaler om en slutt-
historie som dere begge kan leve videre med. Det er ikke bare den som blir forlatt som vil dra nytte av at partene arbeider seg mot en beslutning sammen, men alle involverte, både felles barn og stebarn, de to partene, det gamle forholdets ettermæle og eventuelt nye forhold. Ikke få nye parforhold har havarert fordi avslutningen av det gamle ikke ble håndtert ordentlig. Altså er et brudd som inkluderer en rettferdig emosjonell og materiell "fallskjerm", en forsikring - også for en ny kjærlighetsrelasjons levedyktighet.