En mann må gjøre det en mann må gjøre

Jeg må innrømmeat spaltens tema fra 4.1., "Ung, sliten og lurt" og oppfølgeren "Hvem lurer hvem?" 18.1. både har gledet og irritert meg. Gledet meg fordi problemet gnager meg, og irritert meg fordi temaet monopoliseres som et likestillingsproblem for kvinner. Selv er jeg mann på 37 med karriérestopp og ennå ikke skilt til tross for uunngåelige konflikter om jobb og hjem med min karriérekone. For oss som er menn er livet forandret i like stor grad som kvinners. Som digresjon er nok det største problemet for likestillingen at det er gjort til kvinnesak, ikke til fellessak. Hva er menn stilt overfor? I tillegg til å gjøre den tradisjonelle utearbeidende karrie`ren skal vi nå være fedre med mye kvalitetstid til barna, være støttende ektefeller til kvinner i full jobb og være reflekterte menn som tar vår del av husarbeidet. Disse kravene har kommet uten at forventningene til utearbeid er blitt mindre. Det er forventet at alle menn står i hundreprosentstillinger og helst i krevende jobber med mye overtid. Det er lite aksept for å avslå overtid som er nødvendig for bedriften. Ideer om å være hjemmeværende husfar blir møtt med reaksjoner fra et sekunds lett sjokkert taushet før de innøvde verbale støtteerklæringer til rå gapskratt over det som blir oppfattet som en spøk. Sånt gjør man bare ikke. Ikke hvis man er mann. Når innsenderen klager over en mann som alltid må jobbe litt mer, så jobber han neppe ut fra ondskap ovenfor henne og familien. Men han er stilt overfor uttalte og uuttalte forventninger om at han måjobbe mer. Stilt overfor alt fra stille press til åpen latterliggjøring må det sterke og trenede skuldre til. Og hverken jeg eller flertallet av landets gutter ble gjort oppmerksom på at likestillingen skulle gjennomføres ved at kravene til både menn og kvinner skulle dobles. Dagmammaer og andre yrker som tok av for hjemmebelastningen er borte samtidig som kravene fra arbeidslivet er det samme som det alltid har vært. Den nye likestillingen har også gitt meg forventninger og ambisjoner far min aldri kjente. Når det ringer på døra og støvkaninene danser, er samvittigheten svart. Når jeg jobber, gnager samvittigheten for det som ikke blir gjort hjemme, og når jeg er hjemme, gnager samvittigheten for det som ikke blir gjort på jobben. Et eller annet sted gir de fleste menn opp. Gir opp karrie`ren, gir opp ambisjonene eller gir opp likestillingen. Noe må ryke. Alt kan ikke oppfylles på én gang. Og det er så jævlig vanskelig å velge bort, det blir alltid til at man prøver å gjøre alt samtidig helt til noe ryker av seg selv. Selv om noen innsendere gjør dette til et kvinneproblem alene, er det godt å vite at det ikke er et mannsproblem alene. Felles skjebne er også en trøst. Mine medsøstre har fått en mulighet til å oppfylle ambisjonene sine og sliter nå med problemene som før var forbeholdt menn. Der morsgenerasjonen var bitter av uoppfylte ambisjoner og ubrukte mentale yteevner har dagens kvinner fått sjansen til å prøve. Nå er de karrie`rekvinner, like bitre som oss karrie`rebrødrene over at karrie`ren flater tidlig ut og at ekteskapet ryker i dragsuget av alt som må gjøres samtidig. Løsninger er det dårlig med. Det er umulig for to personer både å skulle ha to krevende karrierer, holde et velholdt hjem, oppdra barn og ha givende fritidsaktiviteter samtidig som man skal ta vare på et nært kjærlighetsforhold. Vi klarer likevel ikke å la være å prøve. Vi vet ikke om noen annen måte. Det eneste som får det til å henge i hop for meg personlig er at vi ikke har barn. Og det er i seg selv et problem. Den lille stemmen som maser etter avkom er blitt et evigvarende og sammenhengende brøl mot slutten av trettiårene. Og det helt uten at omgivelsene spør etter barnebarn! Vi er visst flinke til å lure oss selv. Ambisjonene er evig større enn yteevnen. Kanskje er det problemet, at jeg fikk utdelt litt for mye ambisjoner og litt for lite yteevne.Menns livhar ikke gått gjennom like store forandringer som kvinners de siste 40-50 år. Kvinner har oppnådd - eller la oss heller si det som det er: Kjempet seg til - rettigheter som lenge før var en selvfølge for menn. Dette er det lett å glemme. Forandringen for kvinner må betraktes som en revolusjon. Men alle revolusjoner, både de store og de mer personlige, krever smertefulle omstillinger og ofre fra aktørene som er involvert. Slik er det i kjærligheten, slik er det når store samfunnsmessige endringer presser seg på. Forandring er aldri bare godt og vil alltid fremkalle protest og sinne, for noen vil alltid måtte gi fra seg noe - lykke, privilegier, posisjoner. Nå opplever vi kanskje for alvor at den store forandringen i kvinners liv slår inn i parforholdet med full styrke og involverer begge parter. Sett i et slikt lys har du selvsagt rett i at forandringen for menn også er stor og at det vi til nå har kalt kvinnesak så absolutt er fellessak. Rådvill mann ... SISSEL GRAN SVARER:
Det som slett ikke har forandret seg for mannen, i takt med økte krav om å vende nesen mer hjemover, er som du sier hans arbeidslivsengasjement. En ekte mann jobber fulltid, og gjerne litt til.Det forventer han av seg selv, samfunnet forventer det, arbeidsgiveren forventer det og de fleste kvinner forventer det. En bra mann er fortsatt en som kan forsørge seg selv og familien, som er pålitelig og trygg. Mange påstår at dette er helt forandret siden kvinner tjener egne penger, men det er det slett ikke. Denne rollen er fortsatt mannens. Ikke alle menns og ikke i alle miljøer, men vilje og evne til å kunne tilby økonomisk trygghet er fortsatt et mannsideal for store grupper av kvinner og menn i Norge. Jeg tror derfor at du har helt rett når du påpeker at en mann sjelden jobber mye av ondskap eller for med vitende og vilje å forsømme partner og familie. Han gjør det av vane, plikt, tvang, tradisjon og glede over å se pengene trille inn og innfrir på denne måten egne og andres forventninger til hva en mann skal gjøre. Å slåss for retten til deltidsarbeid betraktes ikke som å være i overensstemmelse med "mannens vesen". Mannen skal helst si utvetydig ja til forfremmelser, utfordrende lederjobber, reising og overtid. Han skal fortsatt helst ikke måtte spørre konen om lov, selv om vi ser eksempler på profilerte menn som unnlater å si ja til å fortsette i utsatte fyrtårnsposter etter en helhetsvurdering med familien. Disse får respekt, men da vet alle at de i forkant nesten jobbet livet av seg og stilte seg til disposisjon i årevis. Da er det greit. Da har de tatt sin tørn og kan velfortjent få sin retrett. Menn som derimot er i en posisjoneringsfase i livet, som stadig må vise at de duger på jobben, hverken tør eller kan si "nei takk". Det gjelder å stå på slik at han fortsatt blir regnet med. Imens er mange hjem omdannet til en krigsarena med et smertefullt mønster av angrep og forsvar, flukt og forfølgelse med hovedtama: Hvem svikter mest, hvem bidrar mest osv. Atmosfæren blir etter hvert så helsefarlig at jobben blir et fristed. For mange par er denne krigen en slags forberedelse til brudd: Nå gjør vi det så maksimalt vondt å være her at det går an å si takk for seg. Eller den kan være et uttrykk for voksesmerter: For å bli sterkt må forholdet utfordres, og partene må gjennom prøvelser lære seg å forhandle bedre. Kanskje du og din kone holder på med det siste? Da må dere huske på at forhandlinger fordrer at begge parter er villige til å anstrenge seg for å forstå den andres intensjoner: Hva er det min partner forsøker å få til her? Den andre kan ha gode intensjoner som vi ikke oppdager fordi vi sitter fast i egen forutinntatthet.De færreste parforhold med barn makter å produsere to like tykke arbeidslivsbiografier så lenge mannen fortsatt anses for å ha rett til å kreve mer tid og bedre muligheter til å skrive sin, sier sosiologiprofessorene Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim. Kvinnen tvinges fortsatt til å nøye seg med en tynnere versjon og vie mer av sitt engasjement til privatsfæren. Det er dette kvinner protesterer på. De vil skrive en like tykk jobb-biografi som mannen alltid har gjort og er også blitt forelagt at dette er fullt mulig, bare de to organiserer livet sitt godt nok. I Beck og Beck-Gernsheims bok "The normal Chaos of Love", betegnes dette som den største kollisjonen i vår samtid. Et barnløst par kan bedre greie å realisere seg selv like mye jobb- og karrieremessig, men med barn blir dette verre. Jeg forstår at det er nettopp dette du bekymrer deg for. At med et barn blir kaoset fullkomment. Din bekymring er velbegrunnet. Før dere i det hele tatt tenker på å utfordre relasjonen ytterligere gjennom å inkludere et barn: Legg ned våpnene og sett dere ved forhandlingsbordet med andre intensjoner enn å vinne over hverandre. Barn skaper ikke stabilitet i forhold som i utgangspunktet ikke har funnet en balanse, tvert i mot. Når vi går tett på menn og kvinner og ber dem rangere hva som er det viktigste i livet, sier nesten alle: Familie, kjærlighet, nære relasjoner, god helse. Hva opplever du at det er knapphet på? Tid, liv og latter. Hva ville du gjort om du kunne begynne på nytt? Jeg ville satt grenser for jobben og brukt mer tid på mine nærmeste. Javel! Den nye revolusjonen i parforholdet og samfunnet kan med andre ord bare realiseres gjennom at mannen begynner å slåss mer for retten til å være en fullverdig partner og far gjennom å få respekt for sitt ønske om ikke primært å være bedriftens mann. Spørsmålet er bare: Vil mannen det?