I artikkelen "Ung, sliten og lurt" i psykolog Sissel Grans faste lørdagsspalte 4. januar, møtte vi en kvinne som lot seg innbille at hun trygt kunne satse både på barn, karriere og familieliv.Den naiviteten har hun fått svi for. Nå er hun skilt, utmattet og overbevist om at det norske likestillingssamfunnet egentlig er en kjempebløff.En konklusjon som til de grader har truffet en nerve hos medsøstre i samme livsfase. De siste ukene har Aftenposten opplevd et veritabelt skred av solidarisk respons fra unge kvinner som deler hennes erfaringer. Alle ønsker å fortelle hvor smertefullt det er å trekkes mellom forpliktelser til en krevende jobb, en mann som kun påstårat han er opptatt av likestilling, og barn som behøver og fortjener mye mer av sin mors tid og oppmerksomhet.- Moderne karrièrekvinner er seigdamer som strekkes til alle kanter for å tilfredsstille umulige krav, mener en av dem som med stor fart stormer mot en kollisjon med veggen.Det er jo slett ikke bra, og et fenomen jeg som tobarnsfar definitivt burde reflektere grundig over, tenker jeg. Men det spørs om jeg får tid. Før jeg setter siste punktum i dagens nyhetssak, hiver meg på trikken og henter åtteåringen på skolefritidsordningen. Som vanlig med noen ørsmå og helt avgjørende minutters margin til stengetid. Å jobbe overtid for å levere en bedre og mer gjennomarbeidet artikkel, noe som helt sikkert ville vært lurt for karrièren og nyttig for leseren, er som alltid helt uaktuelt. Fyker innom RIMI, på jakt etter middag i nitriste hyller. Et kjapt måltid tilberedes av en kone som, via henting i barnehagen, nettopp er kommet sliten hjem fra krevende jobb. Vi satser på pasta i dag også. Før femåringen skal følges til turn, en av mange faste, ukentlige aktiviteter. Første kråke stupes om ti minutter.Hjem. Leking, lekser, kveldsmat og kveldsstell. Høytlesing i enda en Harry Potter-bok, før roen senker seg. Puh. Klokken er 21. Det har vært en bra hverdag, uten for mye stress. De små, uforutsette hendelsene som skaper en dominoeffekt av problemer, er unngått. Ferdig med det som bare MÅ gjøres. På tide å reflektere litt rundt dette med tidsklemma.Eller. Det er jo mye annet jeg så absolutt BØR gjøre først. Som å rydde kjøkkenet og vaske opp, mens en kone - som snart må sette seg foran datamaskinen og forberede neste arbeidsdag - legger frem klær og smører matpakker. Slik slipper vi iallfall det aller verste stresset om morgenen.Hver generasjon har sitt. Våre foreldre hadde sine utfordringer, deres foreldre helt andre. Min generasjon har - et vell av tidsbesparende teknologiske nyvinninger til tross - endt opp med tidsklemma som vårt tydeligste særtrekk.I teorien fungerer arbeidsdelingen i min lille familie optimalt. Enstemmig vedtatte lister definerer klart begges oppgaver. Men praksis er vel strengt tatt noe annerledes. Og uten å påberope meg universell innsikt i hvordan dobbeltarbeidende småbarnsfamilier fikser en hverdag uten praktikant og vaskehjelp, er det klare inntrykket at de pliktoppfyllende kvinnene nesten alltid blir sittende med hovedansvaret hjemme.Litt fordi menn flest er huslige slappfisker med skyhøy toleransegrense for rot, selvfølgelig. Men også fordi vi ikke helt får anledning til å ta den halvdelen av ansvaret vi med rette er pålagt. Hvis kvinner er så overbevist om at de vet bedre enn oss hvor glass skal stå og jakker henge, kan de vel like gjerne ordne opp selv?På en annen side: Hvis vi virkelig kan få samarbeidet rundt de hjemlige trivialiteter til å gli, kan vi begge rekke mer av det vi synes tilværelsen bør inneholde. Det sosiale livet skal jo ikke ta slutt selv om man har fått barn. Vi ønsker begge fremdeles å dyrke kroppen gjennom trening og skiturer, hjernen gjennom litteratur, kino og teater, forhold og vennskap gjennom samvær med hverandre og venner.Men da må vi også være villige til å velge noe bort, for slik å gjøre dagene litt mindre anstrengende for hele familien. Vi må akseptere at de forholdsvis få årene vi er fanget i tidsklemma skal, bør og må inneholde både forsakelser av lyster og forsinkelser i karrièreløpet.Samtidig bør helt sikkert mange av oss langt oftere stoppe opp og erkjenne at disse slitsomme årene også er absolutt fantastiske, sannsynligvis de aller beste vi får. Bytte tilbake til de herlig uforpliktende studiedagene? Aldri i livet. Jobb, en flott livsledsager og friske barn. I Norge. Mer flaks er det ikke mulig å ha.