Grenser og frihet i samme pakke

Lidenskapen er hensynsløs. Det har vært mange innlegg om temaet i denne spalten, og det er ikke vanskelig å se at det er noe rettferdig og riktig i alle de synspunkter som er blitt presentert. Det jeg imidlertid reagerer på, er at det ser ut som om det bare finnes tre mulige utganger på "sykdommen" - alle på en eller annen måte "dødelige": 1) De "rammede" følger sin lidenskap og forlater ektefeller og eventuelle barn i ruiner. 2) Minst én av de "rammede" kveler sin lidenskap, blir ved sine forpliktelser - og sårer sin nye elskede og seg selv. 3) De "rammede" lever ut sin lidenskap i skjul med store omkostninger i form av løgner, fortielser, sniking og frykt for avsløring.Jeg er ikke moralsk forarget over den siste "løsningen", men den er hverken lur eller sunn. For den bedratte partner kan jeg knapt tenke meg noe mer sårende og ydmykende enn å oppdage at han/hun er blitt ført bak lyset, og det vil vedkommende ofte finne ut. For barn kan det være katastrofalt å oppdage at mor/far har løyet for og lurt både dem og den andre forelderen.Jeg vil gjerne bringe inn et 4. alternativ: Det åpne forholdet, der partene gjensidig godtar hverandres utenom-forhold. Det vil si at man helt fra begynnelsen av er realistiske nok til å innse at det kan oppstå sterke følelser som bryter grensene for det lukkede parforholdet. Det forutsetter at man er åpne og modige nok til å se andre løsninger på situasjonen enn brudd eller løgner - i hvert fall så lenge det er felles omsorgsoppgaver for barn med i bildet. Hvor stor åpenhet man ønsker, vil være individuelt. For noen vil en ikke-spør-ikke-fortell-avtale være riktig. I den andre enden av skalaen er full åpenhet hvor alle involverte parter vet det meste om hverandre.Åpne forhold er ikke nødvendigvis noen lettvint eller konfliktfri måte å organisere sitt samliv på, men et alternativ for noen. Det finnes ingen ferdigsnekrede kontrakter for en slik samlivsform. Hvert enkelt par må tenke nøye gjennom og sette ord på sine behov og ønsker, hvert forhold må spesialdesignes.
Eki
At hvert forhold må spesialdesignes, kan jeg uten videre være enig i, uansett samlivsform. Men tenker vi nok over dette når vi etablerer oss, at vi må komme frem til enighet om hvordan vi skal leve sammen? Jeg tror ikke det. Vi plumper inn i et stort tatt-for-gitt-felt i en kultur hvor den romantiske kjærligheten og den store lidenskapen betraktes som inngangsbilletten til det (gjerne) livslange, monogame forhold. Vi vet tilsynelatende mye om kjærlighet, seksualitet og følelser, men sannheten er kanskje at kunnskapen er begrenset og forteller oss lite om hvordan vi skal forholde oss når følelsene ikke lenger er like sterke, og vi må gjøre en jobb for å få forholdet til å fungere. Kjærligheten er veien inn, men også veien ut. Når det er blitt for lite av den, er det like legitimt for noen å gå som det var å la seg skylle inn i forholdet.I løpet av de siste 30 år har vi sett mange skilsmisser, og mange barn har opplevd foreldres samlivsbrudd. Nå er disse barna voksne, noen er etablerte og har selv barn, andre er på leting etter en livspartner, kanskje etter å ha levd i forhold som har vært ledd i en erfaringsprosess, det noen kaller testprosjekter. Har de større kunnskap om kjærlighet og parforhold enn sin foreldregenerasjon? De har prøvd og feilet, diskutert og forkastet løsninger som ikke fungerte. Er de mer realistiske, mer åpne, vet de mer om hva de vil med en partner og et forhold, hvem de selv er, og hva de har å by på? Det er vanskelig å si.De unge lever livet sitt innenfor annerledes rammer, selv om kjærligheten og lidenskapen tilnærmet er den samme. Og hva er kjærligheten i vår tid innrammet av? I stor grad den individuelle lykke og glede, den enkeltes egenart, plikten til å forfølge sine drømmer, realisere sitt talent, foredle sin personlige kapital, bruke sine evner. Ikke leve som en av mange, ikke leve for å gjøre andre lykkelige, men seg selv. Denne plikt og idé kolliderer ofte nådeløst med drømmen om det livslange, trofaste, åpne og nære parforhold, men behovet for å finne og bevare denne relasjonen er fortsatt meget sterk og lever side om side med det sterke kravet til individualitet. Derfor leter dagens mennesker febrilsk etter måter å løse ovennevnte etiske dilemma på: Hvordan realisere seg selv maksimalt og samtidig tilpasse seg og være trofast til stede i sitt forhold til partner og felles barn. Din løsning nummer fire vil bare egne seg for noen. Jeg tror ikke den raskt vil avløse de tre "dødelige" alternativer; til det bryter den for sterkt med manges behov for å være den eneste for en annen, og jeg tror heller ikke barn uten videre vil applaudere denne løsningen mer enn foreldres stille løgner eller "kvalte" lidenskap.Det finnes selvsagt et annet 4. alternativ basert på den samme realisme om forholds utsatthet. Dette alternativet forutsetter en selvpålagt og ønsket begrensning. Å få barn sammen fordrer en beslutning om å holde sammen. "Får vi barn, da blir det oss, uansett, til barnet står på egne ben." Lidenskap og følelser for andre enn partneren kan oppstå, men har ikke frikort og setter ikke premissene lenger. Noen par tar en felles beslutning om dette og greier å etterleve den. De holder hverandre og seg selv fast og setter relasjonen og foreldrerollen foran, uten martyrium. De har akseptert at parforholdet både begrenser og hemmer, samtidig som det gir trygghet, utviklingsmuligheter og bekreftelse. De gjør en jobb sammen som ikke behøver å slukke romantikken og lidenskapen i forholdet, men som de kan tåle å gi slipp på i perioder, uten å gå til andre. Det felles prosjektet er viktigere enn egne behov.Det finnes ingen enkeltstående løsning på hvordan mennesket skal kunne leve med de restriksjoner det monogame ideal pålegger en relasjon. Her som i alt annet gjelder det å rette søkelyset mot seg selv. Kun ved å arbeide med vår egen forståelse, granske egne motiver og endre egen handling og holdning kan vi komme videre i vårt forhold til andre og utvikle oss som individer innenfor rammen av en langvarig og nær relasjon, dersom det er dette vi ønsker.