Hvem lurer hvem?

Den 4. januar berørte denne spalten et kritisk punkt hos mange gjennom historien om kvinnen som arbeidet med å lege sårene etter et uønsket samlivsbrudd. Ekteskapet hadde gått i oppløsning i et kav av anklager, skuffelse og konflikterende prioriteringer vedrørende jobb, barn og familieliv.Kvinnen beskrev seg som "lurt" av det norske likestillingssamfunnets forsikringer om at kvinner uten frykt kunne våge å satse - både på barn, karrière og familieliv. Responsen har vært umiddelbar. Mange ønsker å fortelle sin historie, og mange har savnet nettopp denne vinklingen på diskusjonen, som flere betegner som tabubelagt og umulig å få gehør for i miljøer hvor ballen alltid kastes tilbake med et nådeløst: "Har du gjort feil valg, er det ditt eget problem!" Det er ikke plass til mer enn noen få bruddstykker av brevene fra leserne her, men jeg lar noen komme til orde i denne omgang, andre siden: "Det var godt, vondt og frustrerende å lese artikkelen "Ung, sliten og lurt", det er som om jeg skulle ha skrevet det selv! Jeg er en 31 år gammel yrkesaktiv mor med utdannelse fra universitetet. Det du skrev i artikkelen er tanker jeg har prøvd å diskutere med kvinner i ulike aldre. Men temaet er som et tabu man ikke vil røre ved, eller makter å erkjenne. Sikkert fordi det er så mange følelser knyttet til disse vanskelige håndterbare problemene; de mange kvinnerollene og "tidsklemma" i hverdagen. Jeg har lenge ønsket problemstillingen på dagsordenen, og endelig kom det på søndag 4. januar."En kvinne med noen flere år på baken skriver dette: "Jeg føler meg gjennomgående mislykket - på alle fronter: Ungenes barndom forsvant i et eneste inferno av søvnunderskudd, sinte oppdragsgivere, nattetimer foran PC'en og en mann som bare måtte jobbe litt lenger. Og hele tiden tror jeg fortsatt at hvis jeg bare spiser litt sunnere, sover litt mindre, blir litt mer effektiv, gjør ting litt smartere, snakker litt mer med mann og arbeidsgiver - så går det nok. For det skal jo kunne gå. Det har jeg alltid fått høre.Du ga meg en forklaring på sinnet som har vokst i meg. Jeg er jo så sint og så bitter - på foreldre som ikke forstår hvor stritt det er, på mannen min, på arbeidsgiver, på barnløse kolleger, på halvtidsarbeidende venninner med tid, på vellykkede karrièrekvinner som attpåtil får tid til å reise på Afrika-safari og trene mellom slagene. Det er jo ikke rart jeg er forbannet - jeg er jo lurt trill rundt. Nå sitter jeg her og lurer på hva nå? Hva gjør jeg med dette? Hvem lurte meg egentlig? Hvor lettlurt er det egentlig lov å være? Og hva hjelper det meg å innse at dette prosjektet kunne ikke lykkes nå når jeg sitter her, snart 40 og med en karrière og et ekteskap som begge er på felgen."Som sagt, dette temaet engasjerte virkelig. Her er enda flere jenter som føler seg lurt: "Mine venninner og jeg er født på 1960- og -70-tallet og er solid plantet i ansvarsfulle jobber i et krevende næringsliv. Vi ble fostret opp med formaninger om at flinke jenter skulle strekke seg etter en akademisk utdannelse og toppjobber. Vi skulle alle bli noe, det var viktig. Og gjerne i mannsdominerte miljøer. "Velg utradisjonelt!" var slagordet. "Dere kan like bra som gutta!" Og da vi på gymnaset fylte ut søknadspapirer for å bli jurist, ingeniør, økonom eller lege, var det få eller ingen som satte seg ned for å fortelle oss at det aller viktigste var å velge etter hjertet, i visshet om at man faktisk skulle jobbe i 40 år.På en hyttetur satt vi en gjeng jenter samlet rundt et bord. Noen med og andre uten barn og familie. Felles for oss alle var at vi jobbet i miljøer som tradisjonelt hadde vært mannsdominert og hvor våre mødres generasjon sjelden hadde jobbet. En av jentene sa plutselig; "Skulle ønske jeg var sykepleier! Da hadde jeg i hvert fall kommet hjem om kvelden og tenkt at jeg hadde gjort noe for andre mennesker. Ikke bare flyttet papir og kranglet om budsjetter og fremdriftsplaner, som jeg gjør nå." Og vi stemte i, alle som én. Et yrke som hadde mer med mennesker å gjøre, var vårt store savn i hverdagen. Etter en del år i disse "flotte" og krevende kontoryrkene våre er vi slitne og leie. Vi brenner ikke for jobbene våre, én etter én møter veggen og stadig flere av oss ser ingen annen utvei enn å hoppe av og starte med noe nytt. Hvis vi har råd da; til nye studielån eller til å fungere på kun én inntekt over en periode. Bildet vi fikk med oss i oppveksten om hvordan voksenlivet skulle være - i en fullstendig likestilt verden, er falskt. Ja, vi ble lurt."

Man skal være forsiktig med å privatisere et problem som også i aller høyeste grad er offentlig. Vi trenger en bred debatt, en debatt som løfter blikket litt vekk fra paret som slåss i blinde i entreen om hvem som skal være hjemme med den forkjølte 3-åringen.

Mange har beskrevet hvordan den stadige oppfordringen om å ta initiativ til at hun og partneren "setter seg ned som voksne mennesker og kommer til enighet om arbeidsfordelingen hjemme og hvordan de skal være foreldre sammen", ofte gjør vondt verre. De vet det så godt, at de bør og må gjøre det, men problemet for mange er at skammen og skyldfølelsen vokser proporsjonalt med den manglende evnen til å sette ting på plass i eget liv. De har satt seg ned tusen ganger uten å komme noen vei.Derfor ønsker jeg litt større tilbakeholdenhet med i for stor grad å privatisere et problem som også i aller høyeste grad er offentlig. Det enkelte par greier ikke å lage revolusjon alene og solidarisere seg med sitt felles livsprosjekt når blodtåken ligger tykk mellom dem og de i fortvilelse går til angrep på hverandre og sitt eget par i stedet for i fellesskap å stille seg kritiske til egne prioriteringer og det ytre trykket de er utsatt for. Det er jo en karakteristisk reaksjon på stress at man ikke lenger er i stand til å tenke klart og gjøre kloke valg.Jeg har erfart at skammen oppleves stor for mange politisk bevisste og høyt utdannede kvinner når de havner i konflikt med partneren om arbeidstid, husholdsarbeid, prioriteringer og fordeling av oppgaver knyttet til hjem og barn. De trodde at hun og partneren var vaksinert mot å havne i en slik maktkamp. Sannheten er at mange av disse kvinnene antagelig er dårligere rustet til å takle vanlige konflikter i parforholdet enn kvinner i mer tradisjonelle forhold hvor likestilling ikke står på dagsordenen i samme grad.Mange av dem vet ikke hvor de skal gå med sin skuffelse, og kan faktisk være mer sårbare for alvorlige stressreaksjoner som depresjon, isolasjonsfølelse og desillusjon enn kvinner med mer beskjedne forventninger til parforholdet. Hvem som har lurt hvem, er et spørsmål som mange av dem har stilt seg. De bebreider seg selv for å ha vært altfor naive i tillegg til å være dobbelt lurt, av moderne menn som plutselig fremstår som langt mindre likestillingsorientert enn de forventet, og av "beskjeder" fra lærere, foreldre, et arbeidsliv og en samfunnskultur som overbeviste dem om at de kunne oppføre seg som og velge som menn.Terapeuter kan ikkeutelukkende peke på individets personlige ansvar for egne valg. Vi må også peke på den samfunnsmessige kontekst mennesker befinner seg innenfor og hva slags forutsetninger den gir enkeltindivider, par og familier. Vi trenger et større perspektiv og en bred debatt om temaet som løfter blikket litt vekk fra paret som slåss i blinde i entreen om hvem som skal være hjemme med den forkjølte 3-åringen en kald morgen i januar 2004. Å definere hele problemet som et spørsmål om bra eller dårlig konfliktløsningsevne, er ikke nok.