Er løgn og falskhet limet i samfunnet, spør vår innsender. Vi sier ja når venninnen spør om vi likte kjolen eller maten. Vi blir med på ting vi ikke har lyst til fordi vi ikke tør si nei. Er godt voksne mennesker virkelig så lite robuste, spør innsenderen.
Vi lyver en masse. For å bli elsket. For å slippe å såre andre. Grunnen til dette er at vi vurderer alt vi gjør i relasjon til andre. Å servere en liten løgn er egnet til å sørge for at våre sosiale relasjoner fungerer.
Med årene er jeg blitt stadig mer forskrekket over hvor mye falskhet vi omgir oss med, og hvor ofte vi lyver. Daglig forstiller vi oss, avsier løgner og uttrykker falske meninger. Er det dette som er limet i samfunnet, og ville de mellommenneskelige forhold simpelthen kollapse dersom vi var helt ærlige hele tiden?Når vi blir buden bort og egentlig ikke har lyst til å gå, så går vi dit med blidt og falskt åsyn eller så lyver vi og sier at vi er opptatt. Når noen spør oss om hva vi synes om et nytt plagg, bilde eller møblement vedkommende har anskaffet - og vi ikke liker det - så sier vi ikke det, men vi lyver og sier at det var fint. Når noen spør om det passer å komme innom og vi egentlig er opptatt eller uopplagt, så sier vi ikke nei, men "bare kom". Når vi føler oss elendig og noen spør "hvordan har du det?", så lyver vi og sier "bare bra". Vi blir med på ting vi egentlig ikke har lyst eller tid til, fordi vi ikke tør si nei. "Hva tenker du på nå?" blir besvart med "ingenting", for nettopp å skjule våre tanker.Er det virkelig redsel for å si sannheten som gjør at løgnen er blitt dagligdags, og det som holder samfunnet oppe? Vi mennesker er tydeligvis så sårbare, svake og feige at vi ikke tåler hverken å si eller høre det vi egentlig mener. Er godt voksne mennesker virkelig så lite robuste? Vi behøver ikke å si alt det vi mener, men vi skal strebe etter å mene det vi sier. Vi trenger ikke flere idealister som Gregers Werle i "Vildanden" - å avsløre livsløgnen for de av våre medmennesker som lever på en slik. Hvis jeg for eksempel vet at min venn har vært utro mot sin kone i mange år, så forteller jeg det ikke til henne. Hvis hun derimot spør meg - for å få visshet for en mistanke hun har hatt - så forteller jeg henne det.Hver dag lyver vi, forstiller oss og er falske. Trolig vil hverken vennskap, ekteskap eller kollegialitet fungere uten de daglige løgnene. Dersom vi begynte å være ærlige, så ville de fleste mellommenneskelige forhold gå i stykker, fordi vi blir så lett såret og trekker oss unna dem som sier sannheten. Hvorfor er det blitt slik, og må det være sånn?
"Elling" Du har jo allerede gitt svarene på det du spør om, men jeg har allikevel konsultert kollega Svein Magnussen, professor i psykologi, spesialist på løgn og troverdighet, og han kan meddele at du har helt rett i følgende:1. Vi lyver en hel masse. 2. Vi lyver for å komme unna vanskeligheter, for å beskytte oss selv, for å unngå pinligheter og unngå å tape ansikt og ære, for å bli bedre likt og for å oppnå andres kjærlighet og interesse. 3. Vi lyver fordi vi vil ta hensyn til andre, for ikke å såre, for å få andre til å føle seg vel og for å bevare en god relasjon til den andre.Å lyve av hensyn til den andre defineres som en andre-orientert eller altruistisk løgn, og det gjør vi mest overfor dem som står oss nær. Å lyve av hensyn til sitt eget forgodtbefinnende defineres som en selvsentrert løgn, og det gjør vi mest overfor personer vi ikke har et så nært følelsesmessig forhold til.Hvor mye vi lyver, er faktisk ganske sjokkerende. Professoren henviser bl.a. til Bella DePaulo, en solid, internasjonal løgnforsker, som konkluderer med at så å si alle forteller hverdagsløgner. Forelskede parter lyver svært mye. I ca. en tredjedel av de samtalene de har med hverandre lyver de for å fremstå som attraktive for hverandre. Barn lyver mest overfor mor. De lyver for henne i annenhver samtale. Barn vil også gjerne fremstå som gode og bra overfor mor. Men de fleste lyver allikevel mest overfor fremmede, overfor fjerne bekjente, altså de som ikke betyr så mye for oss.Vi lyver minst overfor de personene vi oppfatter at vi står følelsesmessig nær, og når vi gjør det, serverer vi altså i hovedsak en såkalt altruistisk løgn. Ektefeller lyver minst overfor hverandre - mindre enn hver tiende samtaleutveksling inneholder en hverdagsløgn. Dette henger selvsagt sammen med at følelsesmessig nærhet og fortrolighet er avhengig av vår vilje til å være ærlige og selvavslørende, og til at vi ikke forstiller oss og lyver om våre følelser, tanker og meninger. Men ingen regel uten unntak.Å ignorere den negativitet som alltid vil komme til overflaten i en nær relasjon i perioder, er faktisk en nødvendig egenskap ved et parforhold som har som ambisjon å vare. Spontan ærlighet varer ikke alltid lengst.La oss vende tilbake til innsenderens betraktninger om det falske, lite robuste og feige mennesket som tåler sannheten så dårlig. Hvorfor er det blitt slik, spør han, og må det være slik? Selv har han en leveregel: Vi behøver ikke si alt det vi mener, men vi skal strebe etter å mene det vi sier.De fleste vil være enige i at vi ikke skal si alt vi mener. Det sparer oss for mye bry og mange sårede følelser. Den andre biten av denne leveregel, å mene det vi sier, fordrer en type autentisitet, risiko og involvering som mange ikke er villige til å belaste seg og andre med i en gitt situasjon. Så når din bestevenninne spør deg om du likte den nye hårfargen hennes, ledsaget av hennes ivrige blikk som signaliserer: Si ja! Og du svarer bekreftende for din egen, hennes og vennskapets skyld.Forklaringen på de mange hverdagsløgner ligger selvsagt i at mennesket er et sosialt vesen. Vi vurderer alt vi gjør i relasjon til andre. Å servere en andre-orientert løgn, istedenfor å være ærlig, er egnet til å sørge for at våre sosiale relasjoner fungerer. Og det er gjensidighet i dette, det må vi ikke glemme.
