Kjærlighetens veier er uransakelige

Beskrivelsen av "den nye partneren" i innlegget "Mellom barken og veden" 19. oktober ga sterke assosiasjoner til en relativt fersk opplevelse i min vennekrets, en historie med et høyst overraskende utfall, i hvert fall målt med min erfaringsbakgrunn.Vi er tre studiekamerater fra Blindern som i alle år har holdt sammen. Vi har også involvert våre respektive i jevnlige sammenkomster, uten at disse har hatt noe fast venninneforhold seg imellom. "Kjell" er like stødig i sitt ekteskap som alltid. Jeg gikk gjennom samlivsbrudd og nyetablering for noen år siden. Dramatikken rundt dette var vel på gjennomsnittsnivå, og jeg er lykkelig gift for annen gang. Min kone er glidd friksjonsfritt inn i dette vennemiljøet. "Erik", hittil familiemann par excellence, myk mann fra 70-tallet, syntes å gi etter for den ekteskapelige slitasjen for et par år siden, med ungene ute av redet. Vi konstaterte at han nok kunne være utsatt for påvirkning i retning av oppbrudd. Og påvirkningen kom i form av "Bitten", påtruffet på seminar, åtte år yngre, fraskilt med utflyttet datter, og i et visstnok grått samboerskap. "Erik" ble hodestups forelsket og ting gikk i et rasende tempo, separasjon og nyetablering i eksklusiv leilighet. Så ble hun introdusert i vennegjengen, og fremsto som utålelig! Det er der jeg finner assosiasjonene til det nevnte innlegget. Ord for ord "Hun misbruker . . . s tålmodige og snille vesen til å tåle de utroligste urimeligheter, hun manipulerer og forteller usannheter. . ." osv.I tillegg til at hun benyttet enhver anledning til å nedgradere og henge ut "Erik", likte hun åpenbart å stikke i, og overtrumfe, selskapets øvrige to damer. Hun redegjorde detaljert og høylytt om sitt utrolig spennende liv så langt, la sin elsk på "Kjell" og forsøkte åpenlyst å flørte med ham. Jeg tenkte først at oppførselen kunne forklares med usikkerhet i nytt miljø, men det ble egentlig bare verre og verre."Erik" ville ikke høre et skjevt ord om henne, tvert imot. Det var vi som var sid-rumpa. Men det var en sikker observasjon at han forandret seg raskt, ble anspent, usikker og irritabel.Så åpnet han seg, på en guttekveld etter sportslig aktivitet. Han elsket henne, men hun nærmest mobbet ham, hjemme og ute. Det han presterte, på alle plan, ble vurdert til ikke å være bra nok i forhold til hennes forventninger. Stadig nye negative overraskelser. Hva med sex? Jo, for så vidt, han trodde det tross alt fungerte rimelig bra, men hun var begynt å kommentere ham i forhold til tidligere elskere, riktignok både pluss og minus, men han mislikte det umåtelig. Han var fortvilet, frustrert, provosert og mer til. Likevel trodde han fortsatt at der inne et sted hadde hun de riktige følelsene for ham. Ville i hvert fall tro det, siden hans følelser var så sterke."Kjell" ga ham følgende oppskrift, i korte trekk: Det er på høy tid du tar "Bitten" for deg og forteller i klartekst hva som må endres for at dette samlivet etter din oppfatning skal fungere. Men legg ikke skjul på dine følelser for henne. Kommer du ikke gjennom, og likevel ønsker å prøve å fortsette samlivet, så sats alt på ett kort: Legg henne over knærne og gi henne en skikkelig omgang juling. Det virker som hun er overmoden for det!Jeg lurte på om han mente alvor. Den slags hadde aldri vært en del av vår sjargong! Men "Erik" tok ham på alvor, og han var faktisk innstilt på å kjøre hele løpet. "Kjell" presiserte at han måtte være 100 prosent bevisst, slik at han ikke mistet kontrollen. Ingen promille!"Erik" ringte meg sent på kvelden, noen dager senere. Nå var det gjort, han hadde gamblet og tapt, sa han, men følte tross alt en uventet tilfredsstillelse. Hadde tatt saken opp i full bredde, men ingen respons, ble behandlet som en dott, som han sa. Så hadde han overrumplet henne med oppskriftens fase to, uten omsvøp, hud mot hud, til det brant i håndflaten. Etter at hylene og den verste tåreflommen var over, hadde "Bitten" pakket det nødvendigste og føket av gårde til sin gamle mor, med trusler om politianmeldelse avlevert. Han ringte "Kjell" og deretter meg. Hva skjedde så?Hun hadde tatt kontakt dagen etter, og deretter flyttet tilbake påfølgende dag. Da vi noen uker senere møttes alle seks, var det åpenbart en annen balanse i forholdet mellom "Erik" og "Bitten". Dessuten var det helt slutt på frontingen. Nå passet hun faktisk til den beskrivelsen som "Erik" hadde gitt av henne fra deres første tid sammen, med gode anslag til å være hyggelig og morsom. Fortsatt litt affektert, men hun fremsto som sin samboers ekte kjæreste. Nå, ett år senere, er det fortsatt fryd og gammen.Denne historien vil selvfølgelig ha en håpløs signaleffekt, som primitiv og som en mulig legitimering av vold i parforhold. Dessuten som håpløst "politisk ukorrekt". Ikke desto mindre. . .Hvor unik er en slik historie? Det siste jeg vil påstå og ha kompetanse på, er kvinners psyke. Finnes det snev av noe almengyldig her, eller er det bare enda et utslag av livets mangfoldighet og individers uforutsigbarhet?

Himmelfallen observator

Handling sier mer enn ord, heter det jo, og din kamerat fikk tydeligvis sagt fra på meget direkte vis at nå var det nok. Jeg tror faktisk du har rett i at her var det en balanse som ble gjenopprettet i forholdet mellom partene. Jeg er hjertens enig med deg i at dette var forunderlig, men det er mye som virker forløsende mennesker imellom, uten at vi anbefaler denne metoden! Handling sier mer enn ord, heter det jo, og din kamerat fikk tydeligvis sagt fra på meget direkte vis at nå hadde han fått nok. Jeg tror faktisk du har rett i at her var det en balanse som ble gjenopprettet i forholdet mellom partene. "Erik" var ikke lenger en dott. Vi kan faktisk ikke se bort fra at "Bitten" fikk ny respekt for kjæresten, så utdatert dette enn lyder.Jeg tror ingen vil tolke dette som en oppfordring til vold i parforholdet, det ville være å trekke hendelsen etter håret. Allikevel føler jeg meg kallet til å advare andre fra å kopiere "Eriks" strategi. Alle former for hardhendt håndspåleggelse kan komme tilbake fra den forulempede som en solid rekyl i neste runde. De færreste glemmer at de er blitt slått, og fysisk avstraffelse er faktisk forbudt i dette landet. Din kamerat har uansett foretatt en tydelig grensemarkering her. Jeg kjenner par som har utagert fysisk i konfliktsituasjoner i begynnelsen av forholdet, med en ørefik, risting, voldsom munnbruk osv. Det har ført til en avklaring av nettopp hvor grensen går, og at dette er uakseptabelt. Det har ikke ført til brudd, men heller ikke til mer utagering eller vold. Det har fungert som et signal til partene om hva forholdet kan tåle og hva som ikke kan tolereres når konflikter skal løses. La det imidlertid bli sagt med all tydelighet: Det oppfordres med dette ikke til å anvende det gamle slagordet "Den man elsker, tukter man". Et parforhold er imidlertid et høyst privat sted, og det er slik det skal være. Ingen utenforstående har egentlig tilgang til dets hemmelige, indre liv. Det rises nok mer enn vi aner bak lukkede soveromsdører, og da snakker jeg ikke om kvinnemishandling og familievold, men om samlivets mangfoldige og unevnelige gleder.