MØTET MELLOM LEGE OG PASIENTi helsetjenesten er et viktig og sårbart møte. Mye kan godt og mye kan gå galt. Hver dag er det mer enn hundre tusen slike møter - i spesialisthelsetjenesten, i almenpraksis og i eldreomsorgen. To forutsetninger er avgjørende for at det skal bli gode møter. Den som søker hjelp må bli møtt med anerkjennelse - og med pålitelig informasjon.Brukere av tjenesten er avhengige av at leger baserer sitt arbeid på relevant og pålitelig oppsummert forskningsbasert informasjon. Særlig er det viktig at yrkesutøverne holder seg oppdatert om effekten av tiltak. Slik informasjon skal brukes av lege og pasient for å treffe velinformerte beslutninger.Lege-pasient-forholdet er derfor bygget på tillitt. Pasienten og de pårørende skal kunne stole fullt ut på at legen vet om den beste kunnskap som finnes i verden og bruker den til pasientens beste.Da er det et stort problem at store deler av legestanden gradvis har utviklet så mange relasjoner med legemiddelindustrien at det skjevpåvirker vår kunnskap og måten vi jobber på. I Norge bruker legemiddelindustrien anslagsvis 700 millioner kroner for å påvirke 15 000 norske leger (130 milliarder kroner i USA). Det vanligste og mest virkningsfulle er ansikt-til-ansikt-møter med salgsrepresentanter. Det skjer ikke bare blant almenlegene; på mange sykehusavdelinger samles 10- 20 leger en halv time hver uke for å høre på en talsperson for et enkeltpreparat. Studier fra flere land viser at 80- 95 prosent av legene regelmessig møter salgsrepresentanter til tross for at den informasjon de gir er selektert, fragmentert og overdrevet optimistisk.NORSK LEGERfraktes fortsatt verden rundt til kongresser med høyst diskutabel verdi, der betalte nøkkelinformanter i faget holder foredrag om nye legemidler i foredragssalen, mens arealene omkring ligner et kjempemarked av reklame og annen påvirkning. Kongressavgiftene er delvis dekket, reisen er betalt, måltider og hotellutgifter dekkes. Også de faglige interesseorganisasjonene i Norge er sponset. Og nye former for kontakt etableres rundt felles interesser som golf, vin og langrenn - i lukkede rom.De tidsskrifter leger leser, har det alt vesentlige av sine inntekter fra reklame. I fjor "straffet" norske legemiddelfirmaer Tidsskrift for Den norske lægeforening og Dagens Medisin fordi myndighetene ikke øker prisene nok. Det førte til kutt i staben og i innholdet.Et annet betydelig problem er den tette samhandling mellom toneangivende kliniske forskere og industrien. Ikke bare har det ført til en slagside i det medisinske kunnskapsgrunnlag; vi kan mye om legemidler og altfor lite om andre måter å forebygge og behandle sykdom på. Det fører også til at mange gode forskere blir opptatt av å gjennomføre studier der en i beste fall kan håpe på en marginal helsegevinst.For få akademikere er interessert i å trekke sammen kunnskap, for mange blir talspersoner for det nyeste nye. En systematisk oversikt viser at studier finansiert av legemiddelindustrien fire ganger så ofte har resultater som favoriserer firmaet som betaler, enn uavhengig forskning på det samme legemidlet. En annen oversikt over forskningen som er gjort om nye antidepressiva avslører manglende publisering av negative funn, dobbeltpublisering av positive funn og selektiv rapportering av hver enkelt studie, i et omfang som gjør det umulig å få et sannferdig bilde av kunnskapsfeltet.LEGEMIDDELINDUSTRIENopptrer som forventet; deres oppgave er å selge legemidler, og de svarer til syvende og sist ikke for annet enn sitt eget styre. De har investert betydelige ressurser i utviklingen av et nytt legemiddel og vil ha økonomisk uttelling. De etterhvert få og globale firmaene har blikket festet på aksjekursen og driver ikke veldedighet.Det er derimot legenes respons man må vurdere kritisk. Svært mange har ikke noen opplevelse av at dette samrøret påvirker dem. Det synes faktisk å være slik at jo sterkere bånd leger har til firmaene, jo sterkere tro har de samme leger på at industrien ikke påvirker dem. Mange undersøkelser understøtter det opplagte faktum at bånd skaper bindinger. En studie viser eksempelvis at leger som har hyppig kontakt med salgsrepresentanter, er mer villige enn andre leger til å forskrive nye legemidler, de liker ikke å avslutte en konsultasjon bare med å gi råd og de er mer villige til å forskrive et legemiddel det ikke egentlig er behov for.Legenes legemiddelforskrivning er også spesiell på den måten at det er samfunnet som betaler det vesentlige av regningen. Gjennom sitt arbeid forvalter legene store ressurser på vegne av fellesskapet, hvilket selvsagt stiller store krav til uavhengighet. Dersom andre yrkesgrupper med kontroll over offentlige utgifter hadde pleiet samme omgang med leverandører og utstyrsindustri, ville det utvilsomt bli kalt smøring.Et ubehagelig, men viktig spørsmål er dette: Hvordan kom vi dit at leger forventer at tidsskrifter, annen nødvendig informasjon, forskning, utdannelse, faglige fora og reiser skal betales av legemiddelindustrien? Både leger og industrien vet at det er noe grunnleggende usunt i disse relasjonene, og tiden er overmoden for å skape langt større distanse.Vedtak av den type som Legeforeningen nylig har truffet, om begrensninger i støtten til noen former for utdanning, er en utilstrekkelig måte å møte utfordringen på; legene må simpelthen lære seg å si nei. Det vil føre til en sunn revurdering av hvordan viktig videre- og etterutdannelse for en viktig yrkesgruppe kan målrettes, organiseres og finansieres. Godt betalte leger skal selvsagt betale deler av regningen selv, og arbeidsgiver bør betale for å få oppdatert nøkkelpersonell. Samfunnet har allerede fordelt betydelige midler til legers videre- og etterutdannelse gjennom fondsavsetninger kanalisert gjennom Legeforeningen. Disse midlene må brukes på effektive og prioriterte former for oppdatering. Det blir sikkert færre reiser til kongresser i inn- og utland. Det er ikke et stort tap siden det er på høy tid at legene tar i bruk andre og mer systematiske metoder for å holde seg oppdatert.MER OFFENTLIGE MIDLERtil anvendt forskning i regi av de regionale helseforetak er en veldig god nyhet i Helse-Norge og bør utnyttes av nøkkelpersoner til å frigjøre seg fra avhengigheten når det gjelder forskningsfinansiering. Endelig er det grunn til å reflektere over hvordan forholdet mellom leger og industri illustrerer begrensningen i den profesjonelle selvregulering. Greier man hverken å se at disse relasjonene er et problem eller gjøre noe med dem, må arbeidsgivere og myndigheter ta affære. Da taper legene innflytelse over egen arbeidssituasjon og faglig utvikling.